Tabra - mine tanker omformet til ord




Den vanskelige samtalen.

  • 01.07.2017, 14:43

Det er mange ting som er vanskelig i verden, men hvem skulle tro noe så lite kunne være så forferdelig. Jeg lever jo dagelig med hverdagslige ting som er mer problematiske enn for de fleste andre. Men jeg vet jo mange kjenner seg igjen at det å ringe noen kan gi helt grusom angst. Man skulle ikke tro at en liten telefonsamtale skal føles så grufullt skummelt, og få meg til å knekke sammen i gråt fordi jeg prøver å psyke meg opp til det men hele kroppen fysisk og psykisk svikter og nekter. 

Desverre har jeg begge demonene. Angst og deprisjon. Angsten gjør meg redd, og deprisjonen gir meg skyldfølelse for å føle det jeg føler. Det er en helt grusom kombinasjon jeg vet flere sliter med. De fleste vil jo slite med deprisjon på et eller annet punkt i livet. Og det er hardt og grusomt. Men enda flere har telefonsamtale-angst. Redd for å ta telefonen og svare ukjente nummer, ringe til f.eks et selskap og du ikke vet hvem som tar telefonen. Det er jo ukjent, og menneskeheten frykter det ukjente. For meg som har angst må jeg virkelig manne meg opp for å gå på butikken, selv hvor kjent det er. Fordi jeg vet at de vil være nye mennesker der jeg ikke kjenner. Det vil føles ut som det er nye skumle ukjente faktorer i de kjente. Jeg skjønte det ikke helt selv engang, før jeg startet å faktisk utfordre megselv. For jeg gikk ganske lenge uten å engang prøve å utfordre megselv. Jeg var et livredd skjelvende barn mot hele verden. Og nå kan jeg til tider gå på butikken selv, og gå 5 minutter unna der jeg bor uten mobil, musikk eller distraksjon for å ikke klikke i mine egne tanker og redsel. Men til gjengjeld er jeg utrolig klein, fordi jeg er sjenert og fortsatt livredd det meste i verden.

Jeg vet heldigvis at slike små broer er helt fantastiske og komme over. Og det er lettere å sette små mål, også se degselv seire litt etter litt. Selvfølgelig fungerer alle forskjellig, men du vinner aldri noe på å ikke prøve. Men desverre så ser ikke så mange den kampen du har med degselv med angst, eller de mislykkede forsøket ditt.

Du har pyntet deg, men knekker gjerne helt sammen i gråt i dørkarmen, i bilen eller rett utenfor destinasjonen. Og du har prøvd. Og de som sier du ikke har prøvd hardt nok aner virkelig ikke hvor hardt du har prøvd, kjære deg. Hele hodet ditt er overbevist om at du gjerne kommer til å dø, og du har prøvd til du har makset ut degselv.

Ikke la det andre sier få deg ned, med eller uten angst eller hva det skulle hvert eller ikke hvert. Alle er forskjellige med sine egne grenser. Dine følelser og opplevelser av verden er dine egne. Det er viktig og huske for alle. 

Finn deg noe du kan bruke som terapi for å glemme angsten litt. For meg er det å reflektere, tenke og å bruke ord. Og det ble på bloggen for denne gang. Ikke gi opp på fremgang!

~Smiley~






Det onde barnevernet!

  • 27.06.2017, 22:38

"Det onde barnevernet" som tar bort barn fra deres trygge hjem, og splitter opp sårbare familier. Det er slike historier man hører om i media, gjerne daglig. Jeg har mange bekjente som er innvolvert på barnevernet på en eller annen måte. Det eneste negative jeg kan si av personlig erfaring er av at dem ikke hentet meg tideligere. Ingen gjorde noe i mitt tilfelle. Jeg ble ikke sett av noen som heldst, og endet bare føkket opp. Det vil jeg ikke noen andre skal lide. Selv om de ville vært grusomt og komme inn i barnevernet i ung alder, som jeg forstår etter forklaring av mange personlige erfaringer og meninger fra andre. Jeg burde jo være takknemlig jeg havnet i barnevernet i senere alder, da det går mye bedre for deg da. Men det er så trist å tenke på. At om du kommer inn i barnevernet i ung alder, kan så mye være så tøft. Så mange prosesser som er vondt for den de gjelder. Egoistiske foreldre som vil tjene penger på barnet sitt ved å ha det, enn å tenke på det beste for dem og heller bli en bedre forelder så h*n kan få barnet sitt tilbake igjen. 

Jeg føler meg såpass alene som jeg gjør hver dag, med eller uten folk i nærheten, fordi jeg vet hvor lite folk egentlig ser meg. For om folk faktisk hadde sett meg, og brydd seg hadde eg havnet i barnevernet mye tidligere. Hadde jeg vært fjortiss så hadde jeg nok tenkt som fleste yngre jeg kjenner som er i barnevernet akkurat nå, og kun tenkt dritt om dem. Fordi man er såpass blind i den fasen man ikke ser ting med samme øyne en på over 30 ser det. Det burde finnes bedre løsninger i barnevernet, og barnevernet burde være mer hjelpsomme og ikke bare sette barn inn på instutisjon. Jeg kjenner personer som fikk endret "verger" som iallefall fikk situasjonen til å bli mye bedre; uten å flytte dem flere mil unna søsken, foreldre eller venner og skole. Jeg har ikke noe perspektiv fra selve barnevernet, siden jeg ikke har jobbet der. Men jeg ønsker mer og mer å jobbe med saker slik at barn og ungdom i lignende situasjon som meg, eller generell tøff situasjon skal få ha det lettere. Bare fordi dem er i "fjortissfasen" betyr det ikke dem ikke burde bli hørt. Jeg er møkk lei å kjenne hjertet briste fordi det skjer altfor ofte at dem "ikke kan si oss hva dem vil" og at det dem prøver å si "ikke betyr noe" fordi en voksen mener dem er altfor full i hormoner. Er ikke jobben til barnevernet å høre på stemmen til barn som blir undertrykket? 

Jeg ser jo at å holde alt et barn ønsker skal være vanskelig, men skal virkelig deres pubertet, og det at dem slår seg "vrang" ødlegge stemmen dems? Dem har rett i å si hva dem føler er best, selv om de myndige voksne har noe å si i saken. Dette gjelder både i saker hvor barnevernet ikke har lyttet til de stille skrikene til barnet som ikke vil bo hos en av foreldrene, eller en som bare vil bo i nærheten av skole og miljø. Dette er jo også grunnen det trengs flere beredskapshjem og gode fosterfamilier rundt omkring. Det er mange faktorer som trengs. Men om de så ikke får det de ønsker seg, så trenger de en voksen som kan lytte og å være tålmodig.

På institusjoner har de alltid en såkalt "badguy" og en "lytter". Goodcop og badcop. For selv om dem trenger omsorg, trenger dem også tøff kjærlighet med en som setter grenser. Sistnevnte har alltid vært en voksen jeg ser opp til, med tanke på at rettferdighet er noe jeg setter høyt. Og respekt er vel på en måte linket sammen der. Skjønner jeg at du er en rettferdig person så vil jeg se på deg med respekt. En person som ikke bare står i gangen og skriker til deg "NEI!" men gir deg en grunn du ikke får lov. Du blir ikke bare fortelt hva du skal gjøre som om du er i fengsel og du ikke har noe valg. Du blir fortalt grunnen, som i at det er sagt fordi de vil f.eks ditt beste. Så slipper du å stå der som et spørsmålstegn.

 

Så jeg håper barnevernet kan få bedre omtale, og få flere beredskapshjem og fosterfamilier på lager med flere midler. Så kanskje flere barn ikke får ha det så vondt som de har det nå. For i mine øyne er det rett og slett ikke organisasjonen sin feil den er som den er, for jeg tror dem prøver å gjøre en bra jobb. Men jeg tror det er flere midler som må til for at dem skal vise sitt gode potensiale. Og husk. Bare fordi en kassearbeider på la oss si MAC er frekk, betyr det vel ikke alle MAC butikkene har teite ansatte. Det blir jo litt feil å tenke. Så kanskje vi skal slutte og sutre om barnevernet og heller tenke på hva som kan endres. Selvfølgelig er det ikke bra så mange barn ikke har det bra, og familier som faktisk lider av å ha blitt som sagt splittet eller lignende. Men jeg tror det er blitt en liten trend også jeg, det å snakke dritt om barnevernet.

 

Men det var bare noen tanker jeg har om et tema som er følsomt for mange.

Jeg håper at om du er inne i barnevernet, at dem behandler deg bra og de verner om deg, kjære deg.

 

Åpen for videre diskusjon i kommentarfeltet!

~Smiley~






Altfor klein.

  • 22.06.2017, 13:35

Jeg sliter med kleinhet. Men det er vel en slags sjarm i det i ulike tilfeller, forhåpentligvis.

Superthumb

Jeg finner megselv alltid i håpløse situasjoner der jeg sier teite ting som bare "blurper" ut av munnen min og bare glipper uten noe sensur. Tanker som kommer ut munnen uten filter, og blir tatt opp feil, er så grusomt flaut og fælt. Noen ganger kommer jo kjappe gode svar, og eg er rappkjeftet. Men blurping av flaue eller teite, unødvendige kommentarer er så grusomt flaut. Og hodet mitt overtenker og fokuserer på dem og gjør at jeg gjør det enda mer. Det er som å gjøre en stressfeil- og du blir mer stresset og gjør enda mer stressfeil. En mørk og ond sirkel.

Jeg liker ikke megselv. 

En god veninne har omtalt at det gjør meg til den jeg er, men jeg er ikke så veldig enig. Jeg føler mitt egentlige jeg blir misforstått som uinteligent og rar på en dårlig måte når jeg freaker ut over hvor klein jeg er. Kan ikke akkurat slappe av heller. Og jeg håper jeg ikke er alene i det. Men samtidig håper jeg at jeg er alene i det fordi det kan føles så flaut og sårbart.

Jeg ser jo på det at jeg er klein som en svakhet, og det positive med å vite sine svakheter er jo at det gjør en sterkere og at en kan forbedre segselv. Og man kan bruke en svakhet til å bli en styrke, som er ganske greit.

 

Så om du har noe du ikke liker med degselv er det ikke noe man ikke kan forbedre med hardt arbeid.

 

 


  • Publisert i Blogg




  • Si ifra!

    • 08.06.2017, 15:42

    Superthumb

    Jeg har slitt med å være en fjern(tankefull), og samtidig var jeg en veldig masete, pratsom og gira unge. Jeg forstod ikke hva "stopp" betydde. Jeg var et ekornbarn full i energidrikk. Et barn med ADHD, konsentrasjonsvansker. Jeg tenkte meg ikke om før jeg snakket. Egentlig var, og er ennå, et ekstremt sjenert barn. Men det vises som ekstremt ivrig og utadvendt. Bare fordi at munnen min sprøytet ut ord som en ekstrem diarêflom som aldri tok slutt. 

    Superthumb

    Jeg har blitt bedre på og talke dette, men jeg ser at jeg av og tider der jeg går skikkelig over streken. Som det gamle mottoet mitt: Jeg går ikke over streken, jeg bare skyver den forran meg. Det funket ikke så bra, mildt sagt. Forstå meg rett, jeg sier sjeldent rare ting uten kontekst ut av det blå lengre. Det er mer slik at jeg tar vitser for langt i hodet mitt og sier dem ut høyt. Slike ting. Tenker ikke godt nok gjennom ting; ikke fordi eg ikke tenker, men fordi tankene går så fort jeg ikke klarer og legge merke til hva dem sier engang. Om noen spiller en kjent sang, så kjenner du jo igjen melodien og kanskje til noe av teksten. Men teksten vil jo bli uhørelig og uforståelig om de synger den altfor fort. Jeg vet ikke om du skjønner meg, men må nesten gå videre med saken likevel.

    power

    Men likevel hvor mye irritasjon ADHD og tankene mine gir meg, så velger jeg å gå uten medisiner. Jeg ønsker at all fremgang skal skyldes meg, og ikke medisinene mine. Så jeg kan være den sterkeste versjonen av megselv uten medisiner. Men så har det jo med at jeg ble såpass rolig på ADHD medisiner at jeg viste mer av mitt sanne sjenerte selv. Hvor jeg ikke turte snakke med noen. I mine øyne var det egentlig det mest positive som kunne ha skjedd, men samtidig tok det å distanserte meg såpass fra megselv og andre at eg følte meg alienisert. Det er jo ikke særlig bra. Jeg ble fjern på en annen måte, kan man si. Så det er faktisk mer greit å bare være uten medisiner, bli den beste og sterkeste versjonen av megselv uten medisiner, og å bruke adhd som en superkraft.

    adhd and power image

    Ikke alle kommer til å digge deg for den du er. Mange kommer til å bli hersens irritert av hvordan du oppfører deg. Men det mange ikke vet, er at når man ikke er bevisst på de selv er det fint med noen som sier ifra. For ingen er mer irritert over oppførselen vår, enn oss selv når vi faktisk er bevisst på det. Og det lar oss endre oss til å bli bedre mennesker. Kanskje vi ikke hadde trengt å miste så mange venner, eler følt oss så alene, om bare noen hadde sagt ifra at vi oppfører oss litt overivrig og hyper.. Jeg vet jeg hadde satt pris på om folk gjorde det oftere. Selv om jeg er blitt flinkere, betyr det ikke jeg har sluttet å ha mine over-ivrige hypre tider iblandt.

    Det var iaffal noe av det eg hadde på hjertet for denne gang.

    ~Smiley~






    I karantene.

    • 30.05.2017, 15:10

    Håper dere har hatt en fin 17 Mai feiring! Har selv hatt en fin 17mai feiring. Men ønsket etter å se fyrverkeriet gjorde meg visst ikke godt. Jeg fikk se masse fint fyrverkeri, selv hvor redd jeg egentlig er for det. Dagen ble iaffal brukt med kjekke folk! Desverre var det såpass kaldt og fult i regn på veien hjem, så eg klarte å bli kjempesyk. Jeg er fortsatt syk, for bakteriene henger i og vill ikke dra ifra meg.. Noe som er ganske kjipt.. Men det som er kjekt er at jeg ikke har latt det ta over hele livet mitt. Så jeg har vært ute og møtt mange nye folk og fått masse nye gode vennskap. 

    Selvfølgelig ble det mye klaging da jeg fikk feber, infeksjoner og flunsa og mistet stemmen. Ble voldsomt pratesjuk, etter å ikke kunne snakke på 2 uker eller være med noen. Så det var koselig å være ute på byen og møte masse nye folk. Ser stort frem til sommerstart med planer, folk og litt jobbing.

    Håper hostingen er helt borte til 1 juni. 

     

    Håper dere har hatt fine dager! Skulle blogget mer om det ikke var for at eg har vært såpass syk :) 


  • Publisert i Blogg




  • Jeg ble slått ned og banket opp!

    • 16.05.2017, 14:28

    Ja, du trenger ikke gå langt før noen finner en grunn til å skulle banke deg. Når jeg var mye mindre så ville såkalte "venner" banke meg opp for å teste hvor mye jeg tålte. Kom hjem med såkalte "baldspots". Heldigvis har eg pleid å ha relativt tykt hår. Senere ble jeg banket opp og spyttet på fordi dem skulle teste grensene og fordi dem bare ikke likte meg. Og en annen gang ble jeg også kastet egg på. De fleste gangene var jeg helt stille om det og sa aldri noe. Det er helt vanlig for barn og lide i stillhet, spesielt om de ikke har skikkelige voksne rundt seg de virkelig tror de kan stole på.

    redheartbreak

    Men det fins faktisk enda mer alvorlige hendelser der ute. Og dem jeg tenker på er de psykiske kampene der man blir banket opp. Så om du tror jeg skal skrive et innlegg om at jeg ble banket imens jeg gikk en tur i Bergen ellernoe, så er det ikke akkurat greia i dette innlegget. Selv om de sikkert kommer til å skje engang. Bor man i Bergen kan jo alt skje!


    Vi går rundt og bærer på vekter. Noen bærer på store, mens noen andre bærer gjerne på noen små. En god venn vil gjerne hjelpe deg å bytte på å bære vektene til hverandre, så veien videre blir lettere. En belastende person i livet ditt vil gjerne legge på flere vekter på endel kilo. Men vi har også de personene som vil gå ut av veien for å herse med deg, kaste vekter på deg og trakkasere deg. Det trenger ikke være konkrete personer engang. Bare livet. Kommer snikende og gir deg tunge nyheter gang på gang. Sårer deg. Med ord. Eller med en kniv. Så du blør. Hjertet ditt blør. Og det gjør så vondt.

    quoteart

    Det er så altfor mange som har eksamenstid og som gråter på innsiden fordi de syntes året har vært tøft. Skole er tøft. Og nå blir det ekstra tøft med alt presset rundt eksamen. Men de må bare dytte seg gjennom hele pakken. Selv om det hadde blitt bedre å ha noen som virkelig forstår og kan lytte er såpass mange stille om dette også. De sleper på vektene i stillheten. Krysser fingrene for å bestå, og ikke få altfor mye py fra foreldre fordi de ikke fikk toppkarakterer. Når sannheten er at presset gjerne har vært så stort at de ikke får sove, øvd eller orken til noenting. Hadde de bare fått litt pause hadde de kanskje gjort det bedre. Men folk rundt ser jo ikke det, de ser gjerne bare lat ungdom som sutrer for ingenting, mesteparten av tiden.

    drowningquote

    Vi har jo flere blokker med vekter. Tyngden av livet, tyngden av skole, venner også videre. Og for å slite med dem og likevel være over vann, og å være oppegående, er tøft. Fra egen erfaring så skyver man vekk psykisk helse for å klare det bra på skolen. For om man skal prioritere psykisk helse blir skolen for tøff. Vi er mennesker, ikke mutanter fra X-men. Og til og med dem trenger pauser. Og mennesker er forskjellige. Noen kan ta en fiskestang og sitte ute i flere timer for å glemme alt. Noen trenger musikk som kan skrike ut i sinne, så deres eget sinne blir tilfredsstilt og de slipper å ta det ut på andre. Noen må ha store søppelbøtter de må gå gjennom gjevnelig. Det værste jeg vet er vel stinkende søppel som går ut over livskvalitet. Du har det jo ikke koselig om det er en ekstremt sterk stank av deprisjon fra vennene dine for eksempel. Jeg hadde vertfall ikke tålerert det. Alt i alt har folk sine metoder og kope på. Men det veldig få ikke tenker at å gjemme vekk noe i et kott funker ikke. Det går ikke bort av seg selv. Den stygge stolen du satt bort finner ikke ut at den vil dra å kaste segselv. Og den store søppeldyngen for å få fjernet problemer for godt er en lang prosess og komme seg til. Og man må gjerne ta én ting av gangen, som ikke alle er like fan av.. Jeg vet hvertfall jeg ikke er det selv. Jeg vil bare få alt til å gå bort med en gang så jeg kan kose meg med å prøve det folk snakker om. Det å nyte livet. og å leve. Det har jeg en gang lyst til å prøve... 

    warhannah baker

    Det hele endte jo opp med daglig overlevelse. Men det skal ikke være sånn. Mange har f.eks sett serien "13 grunner hvorfor". Mange elsker serien (enten eller med elsk/hat ser jeg), men det er jo ulike aspekter de ikke fokuserer nok på. Selvfølgelig, det er mye enklere om noen faktisk ser hvordan du har det. Men man skal heldst ikke ende opp med å ikke få den hjelpen du burde hatt. Og serien fokuserer ikke nok på hjelpesiden, men mer på en slags hevnside.

    Selv om det kanskje var personer som gir deg mange byrder og vekter, spytter på deg eller kastet råtten mat på deg så sier det jo mer om dem at de har gjort det mot noen enn det sier om deg som måtte oppleve og behandlet på den måten. Det gjelder egentlig og ikke spre hatet selv hvor mye du har lyst. Jeg har personer nå som lager kjempestygge rykter om meg, og jeg syntes heller synd på dem. Dem har det vel vondt og må føle seg bedre med å spre drit om noen andre. En dag vil dem mest sannsynlig innse hvordan de har oppført seg å skamme deg, og i bestefall si unskyld. Men altfor mange har for mye stolthet til å noen gang si unnskyld.. Men du vinner ved at dem en dag vil innse hvordan de behandlet deg å skamme seg. 

    grungeaesthetic

    Husker ikke hvem som sa det, men det var i en video som gikk rundt på facebook som gikk som følger; Det var en taxisjåfør. Han var snill og blid. Uansett om folk stoppet trafikken, og skyldte på han med kjeft og smell så smilte han og vinket bare. Og han sa som så; "Mennesker er som søppelmenn".. Man vil ikke at søppelet skal ligge i gatene og lukte og å se fælt ut vil vi vel? Så noen ganger kan det hende en tilfeldig person får utbrudd i fleisen etter at søppelbilen er full. Og da skal man bare smile og vinke." Om dette gir en forståelig mening, så er iallefall det jeg prøver å poengtere: Folk vil gjerne ha utbrudd iblandt. Bare ikke ta det personlig, smil og vink. Mest sannsynlig trengte dem det og vil føle seg mye bedre etterpå.

    Og det er akkurat det folk trenger. Å få ut følelsene så dem ikke bygger seg opp og ødelegger ting inni deg som en parasitt.

    Så om du sitter der og sliter med en parasitt akkurat nå. Dra, og få deg hjelp. Oppmerksomhetsuken for mental helse var vel gjerne i forrige uke. Men deperisjon kan være hele året om du ikke blir kvitt den.


    Blir nok denne typen innlegg fremover. Har fått siden min oppe å gå igjen, så om du vil følge meg skal jeg ha fikse Facebook-Knappen. Men om du søker på Tabra.blogg.no skal siden min komme opp på facebook med oppdateringer. Håper dere får en fin feiring imorgen.

    Gode ønsker ~

    ~Smiley~






    sårt tema

    • 03.05.2017, 19:44

    Dette har vært et sårt tema lenge eg kan kjenne meg endel igjen i videoen til denne Max. Følte for å dele. Håper dere har en fin dag idag. Om ikkje kan det alltids kjempes for å gjøre den fin uansett. Må bare endring av tankemønster til. Ikke at det er lett gjort! Menmen. "Øving gjør mester!" Sa Mesteren.

     

    En mer forklaring på hvorfor jeg har vært så lenge borte kommer når jeg får mer inspirasjon til å blogge. kanskje senere ikveld. Imorgen. Eller senere. Hvem vet? Jeg vet iallefall ikke alt. Men jeg vet jeg ønsker gode mennesker en god dag :)


    Litt tilleggsinfo så er jo venner et sårt tema for mange ungdommer idag. Både gutt og jente. Er du ikke akseptert med en gang som gutt er du på en måte "føkt" i dagens univers. Men med jenter an det skifte når som heldst. Men det spørs jo lengdene du er villig å gå for det.Bukke under for press? For du kan ha "liksomvenner" som kun bruker deg fordi du er oversnill og gjør som alle andre sier for å ikke være alene. Samme gjelder for gutter. Og det er grusomt. For du har liksom en mening for noen. Du har venner. Du har en grunn til å eksistere og til å leve. Noen bryr seg. Og de er ikke del av familien din.

     

    Helt ærlig fra mitt perspektiv? Det er like greit å vente til årene med mest hormonell piss er over så du kan få deg ærlige rolige venner som ikke vil ha hormonelle utbrudd som går utover deg hele tiden osv. Og folk vokser mer opp og ser at å oppføre seg som en drittsekk ikke gir deg skikkelige venner. Det var noen som sa: Gutter har det enkelt. De finner en gutt de sitter seg ved siden av første skoledag og er bestevenner for livet. (Gjelder jo ikke i alle sammenhenger) mens med jenter? Årevis med utsiling og vennevalg gir deg den bestevennen du har ønsket deg. Det er ikke noe særlig kamp for å beholde et vennskap. Men samtidig blir det feil å si, fordi det er så mange med så forskjellige opplevelser. Ikke alle opplever det samme og er i nøyaktig samme situasjon.. Men eg tror du skjønner greia eg prøver å si! 

    Det var alt eg hadde på hjertet for nå. Håper på mer inspirasjon snart. Peace.

    @ItsSmileyTime






    Rødt, hvitt og krystallklart!

    • 01.12.2016, 19:16

    Det er den tiden på året igjen. De fleste har vel lest 100 ulike statuser om hvordan det er første desember, og om det er snø eller ikke. Sett flere snaps av mennesker som har startet og ha på seg nisselue, som har opnet første luke i kalenderen sin.
    Jeg har ikke noe kalender i år, men har vurdert å handle en til min veninne og megselv. En liten sjokoladekalender. Litt sent? Men jeg fikk nettop vite besteveninnen min ikke har hatt kalender på 3 år og vil gjøre noe koselig for henne. Hun vil jo ikke dette såklart, men hey. Bestevenner gjør sånne ting sammen, gjør de ikke? Jeg vet jo hun innerst inne har lyst til det.

    Ellers har dagene vært tunge og mørke. Jeg fikk beskjeden om at en hund jeg har blitt veldig glad i er hos vetrinær og har startet å vise klare tegn til alderdom. Mye av som ikke er bra. Jeg som er så glad i dyr, og gråt over Harambe, gorillaen som ble skutt. Jeg gråt selvfølgelig over hunden (som jeg ikke vil si navnet på her).

    christmas dog

    Hun er en nydelig flott hund, og alle som er skikkelig elskere av dyr, om det så ikke er hund, vil skjønne hvor grusomt den beskjeden er. Det er ikke noe man vil få beskjed om første desember for å si det slik.

    -----------------------------------------------------------------------------

    Ellers har jo den siste tiden vært ganske intressag. Jeg har vært og brukt mye tid med min sjarmør som fylte 7år for to uker siden. Jeg har brukt mye tid på og sammen med henne og min andre (ste)søster. Utrolig flotte mennesker, kjempesøte og fantastiske! Utrolig glad i dem begge to. Og dem betyr mye for meg. Gleder meg, og hørte rykter om at de gledet seg selv, til vi skulle lage pepperkakehus og kakemenn og masse julebakst slik som ifjord! Kjekt med tradisjon, er det ikkje? Nå har jo jeg veldig lite familiekontakt utenom min lillesøster på 7, men jeg har laget egne nye tradisjoner med henne og i mitt nye bedre liv.

    Jeg får ikke nok næring helt, for dem som vet jeg har slitt med mat, oppkasing av mat også videre i fortiden. Men nå har jeg funnet masse løsninger. Mye lettere når jeg har det så bra som jeg har det for tiden. Og som en storesøster er det bra og være et godt forbilde. Jeg prøver, samt Nicole(Min søsters mor), og hele tiden fortelle begge søstrene mine, samt min tredje (ste)søster i utlandet at de er vakre som de er. Du vet jo du har gjort noe rett når du sitter deg ned å virkelig snakker med barnet ditt eller lillesøsteren din og ikke godtar at alt er "fint" men spør hva som gjør livet fint. Og følelsen når de har bedre selvbilde enn du noen gang har hatt er amazing. 7åringer skal iallefall ikke tro dem er stygg. Og jeg husker jeg gråt sammen med Anette Marie Antonsen i hennes "snapforedrag" om alle barna på alder med hennes eget barn, som sier at dem er stygg. Og det er ikke greit!

    ---------------------------------

    Som man sikkert kan se så er det mange saker som er blitt viktige for meg.. Jeg vil være et forbilde for min lillesøster på alle de måtene jeg kan, på de små måtene som går til. Som å vise at resirkulering, gjenbruk, fretex, veldedighet og bevissthet er kjempekult. Og at jeg er en kjempekul søster sammen med min (ste)søster, som kan fokusere mer på henne og å finne på ting som TURER og TEGNING i en verden vi sitter på telefonen i timesvis. Hun ønsket seg en Ipad til bursdagen. Så jeg passet på at vi fikk plenty av leketid (Selv om jeg er veldig kjapp på og ta mange bilder av min vakre søster, så stolt som jeg er). Jeg fikk henne til å tegne sammen med meg, og min (ste)søster. Og sammen koste vi oss og lagde masse pene blomster i alle slags farger! Slikt jeg vil ha nært hjertet mitt for alltid. Jeg har jo tegninger fra både min lillesøster og andre barn jeg har vært barnevakt på. Disse henger på veggene mine på soverommet, og jeg er kjempestolt av dem. De er fulle i sprudlende koslige minner.

    --------------------------------------------------

    Akkurat dette med minner. De er så viktige for oss. Og nå flyr tiden forbi her. Jeg tar å ser hvor mange sjokoladekalendere også videre de har igjen før jeg skal lage kvelds og ta en tidlig kveld!

    Håper dere har en fin dag videre.


  • Publisert i Blogg




  • Min tid i fengsel.

    • 23.09.2016, 09:16

    Mennesker forbinder fengsel med kriminalitet. Men det er ikke kun når man har gjort noe kriminelt at man havner i fengsel. Jeg har vært i fengsel nærmere hele mitt liv. Fanget blandt syke, syke mennesker som har skadet meg. Og jeg har hatt kort tid med frihet. Men når jeg var med min elskede for eksempel? Da var det vel den eneste tiden jeg var ute og fri. Det betydde så mye. Alt vi skulle få gjort sammen, du og jeg. Min elskede Rossy. Du hjemsøker mine tanker hver bidige dag. På godt og på vondt.

    I'm living, quietly bleeding.

    Jeg er så knust nå. Uten noen jeg føler jeg kan stole på. Ingen er jo deg, Rossy. Du viste meg ekte kjærlighet. Og jeg angrer jeg ikke sa at jeg elsket deg flere ganger. Men det er forsent nå. Min elskede.

    BGfa73OyhYwiWMQlmWz1R8bhV1yn3e4lRzpEls0 

    Fengselet mitt, en mørk celle jeg ikke kan rømme fra. Ikke uten deg. Jeg er gal av lengsel, og det er som ett nytt tankefengsel. Du ga meg så mye, og eg ga deg så mye tilbake. Hvordan kunne jeg ikke ha elsket deg? Du nydelige sjel. Vakre menneske... Og jeg beklager så mye for at jeg ikke er tøff nok, for jeg ville ikke at du skulle hatet meg. Eller at mine respekterte skulle hate meg. Så jeg skjøv dem vekk, men det kunne jeg aldri gjort med deg. Jeg ville ha deg for megselv, men jeg var også så stolt av deg at jeg ville vise deg frem. Men jeg turte ikke. Ikke engang nå. Fordi jeg ikke orker at flere hater meg, eller at jeg skal la flere svikere komme inn i livet mitt. Svikerene. Du var ikke en av dem, du nydelige menneske.

    I feel like I did my time, and now I just want to get out.

    snake, hands, and animal image

    Jeg sitter i et større fengsel enn noen gang. Isolert. Bygger skall. Mer isolasjon. Mot parasitter, svikere og ekle mennesker. Et ubeskrivelig mørke. Jeg får ikke sove, og tankene går uten stopp. De ødelegger hodet mitt. River meg i stykker innvendig. Kaster opp regelmessig, fordi tankene overvelder meg. De har satt sine spor, merker på kropp og sjel. Noe ved meg angrer ved ulike valg, som det å vente for lenge med å gjøre ting slutt. Vente for lenge med å gjøre livet mitt bedre. Selvfølgelig vil det ikke virke bedre.  Men det er grunnet alt det nye vonde. Sorgen over og ha mistet Rossy. Frustrasjon over å ikke ha kuttet ut svikerene før eg endelig gjorde det. endelig. Opp til 100%. Jeg er så gledelig fornøyd med progresjonen min.

    I was ready to etch your image with black ink under my eyelids
    To see you, even in an eternal sleep
    Even in an eternal sleep
     

    To keep you from suffering I didn't have but to tell you I love you

    It hurts me to hurt you, I never suffered that much
    I never suffered that much
    When I put the ring on your finger, I made the bracelets cross.

    Jeg føler meg så forferdelig innestengt. Jeg vet ikke om jeg klarer og puste stort mer. Det er så vondt. Alt jeg gjør er jo feil. Eneste som ikke var feil var og elske deg Rossy. Så lenge jeg hadde deg var jeg lykkelig. Uten deg var jeg ingenting. Med deg var jeg stabil, men jeg var så usikker på om jeg fikk beholde deg. Jeg ville beholde deg i armene mine, jeg ville at du skulle bli min. Jeg ville kalle deg mer enn min. Min kjære, gode søte. Du er verd så mye mer enn ord. Skulle ønske ting ble annerledes. At du ikke dro fra meg. At du ble ved min side. At vi flyttet inn sammen, og skaffet oss hunden jeg vet vi begge ønsket oss.

    I've hurt myself when I flew away
    I hadn't seen the ceiling of glass
    You would find me annoying if I loved you in your way
    If I loved you in your way

     

     

    Daddy was a blinded thief
    He went and stole away what was left
    Of the remains of a family

    And she lies, tonight
    Underneath a caving roof
    And she cries, tonight
    Wondering what she can do
    And she tries, tonight
    Remembering who she once knew
    But they've died, inside

    This world can be so cruel
    She lives her life as a broken tool
    And she believes she's unable to fix this broken machine;
    And what's the use to throw yourself at love
    If in the end it never seems enough
    To be able to get through all of life's broken dreams

     

    She watched her manipultive, lying, dead mother die in regret, and happily smiled
    While she cried when she heard her father cry in an empty bed, with his empty vodka bottle
    And she swears
    This is the best life gets

    Nå ble jeg veldig sliten. Har grått mye. Så altfor mye.

    Blogges kanskje en eller annen gang chicas.

     

     

    -----------------------------

    Dette inlegget ble skrevet for noen månder siden med deg i tankene Rossy. Jeg elsker deg.






    Stripped down: The girl behind the mask.

    • 22.09.2016, 22:12

    Dette er hvordan jeg ser ut uten masken min. Dette er det jeg ser i speilet hver morgen når jeg våkner, før jeg sminker meg. Og skal jeg fortelle deg en hemmelighet? Jeg viser dette fjeset altfor ofte. Hadde det vært opp til meg hadde dette fjeset aldri sett lyse dagen. Men det er derfor dette innlegget må publiseres og dette må ut. Fordi så mange ungdommer, voksne og eldre har den samme masken, føler de samme følelsene. Og det finnes såå mange av dem som lever i det skjulte...

     

    Denne youtuberen har ikke deprisjon selv, men har snakket med venner som har hatt det, og forklart hvordan det er. Grunnen videoen gjerne er lett å kjenne seg igjen i det. Men youtuberen har selv aldri hatt deprisjon, som jeg nå spesifiserer. En god oppsumering på hvordan det er å leve med deprisjon, også gjerne å leve med diagnosen Bipolar.

    --------------------------------------------------------------------

    DEL 1

    HVA DU SER

    HVA JEG SER

    To vidt forskjellige setninger. Og helt forskjellige øyne, oppfattelser og meninger.

    -----------------------------------------------------------------

    Jeg våkner opp, gjerne etter et nytt grusomt mareritt. Du sliter med dårlig søvn, ikke bare på grunn av marerittene. Det virkelig skumle er tankene som kommer før du sovner blandt tårene. Du er sliten, som vanlig. Ikke bare fordi du får dårlig søvn, men fordi kroppen din kjemper mot innvendige demoner, kommentarer og skrekken for hele den dømmende verden utenfor. Kroppen er utslitt. Rett og slett utslitt. Noen ville skyvd det under teppet og bare stått på til det ikke gikk mer. Du trenger pause. Men det er jo ikke lett, når den du trenger pause fra, er degselv. Er det?

    Du skyver det hele bort. Tankene går over på festlighetene du skal på, med vennene dine. Vanligvis ville du dratt og forfalsket et smil, godt humor, med hint av humor og kommet opp med planlagte falske historier om hvordan du har vært ute med andre mennesker. Venner. For du kan jo ikke forklare til noen at du har drevet og isolert deg selv og fryst degselv ut fra hverdagen... Men så kommer du frem til at du ikke orker tanken på dette. Du er så sliten. Du finner ut at du kan bli hjemme istedet, og isolere deg i de trygge tilværelsene dine. Så godt forslag. Trygt. Godt. Eller er det egentlig det?

    Ensomheten er så forferdelig, og stillheten som følger med er skummel. Den lokker ut tankene. Musikk og andre distraksjoner hjelper. På de gangene du var opplagt for jobb, ville du gjerne ha jobbet til du var så utmattet du kom hjem å bare sovnet. Jobben ble brukt som distraksjon. Men i helgene så har man fri. Og man må desperat prøve å holde alt i sjakk, med å ignorere visse tanker og å endre fokus. Men det er også en jobb det.

    Du legger i sengen hele dagen, og orker ikke stå opp. Dette er nemlig en dag det ikke er noe jobb å gjøre, og kroppen er så tung og sliten du ikke kommer deg opp. Noen perioder er du tung hele tiden, og andre ganger er du opplagt nok til å tære på ukjent energi. Stå på som bare pokker til du detter i bakken. Som er i stor kontrast til å ligge med alle lys av, gjemt under dyne og pute. Gråte ned puten og ikke gå ut på noen dager eller gjerne to uker, om ikke mer. Den endeløse tristheten og ensomheten omringer deg og alt er bare tomt, trist og ensomt.

     

    Kjenner du deg igjen? Skrevet med tanke på at noen kan oppleve ting A og andre i en kontrast i form av B. Dette er skrevet ut ifra opplevelser, tanker og følelser i mange av mine egne dager. Jeg vet også om så utrolig mange andre som kan kjenne seg igjenn i mye av dette jeg har skrevet.

    Fornekt?

    quote, wolf, and difference image

    Vi pleier å innbille oss at våre voksne, og våre eldre, ikke pleier å føle de samme følelsene. Eller at de ikke driver å sliter med de samme tankene, og ha den samme generelle typen av "styggen på ryggen". Men nå vet sikkert mange av leserene mine at dette ikke er sant. Det håper jeg iallefall. De menneskene koser seg med den norske metoden, med det også skulle "skyve alt under teppet", og å male et fint portrett av en lykkelig familie. Ønsketenkning. Men det er vel helt GREIT om personen får hjelp tross alt. Men når det er såpass grusomt at det fornektes av sirkelen til personen, og personen selv? Og denne personen ikke får hjelp? Nei blir det for galt i mitt hode.

    cry, quote, and sad image

    Følsomt tema

    Hvorfor tror dere det finnes så mange rusmisbrukere? Da mener jeg rusmisbruk av alle former for ting og tang som kan gi rus. Og som blir misbrukt for å skjule vonde og rett og slett helt jævlige følelser. Gjerne dempe tankene med medisiner de får tak i på gaten, fordi de ikke tør og få hjelp av proffisjonelle. Og dermed havner de i en ond sirkel. Jeg har sett så mye rart, til å være så ung. Så mye rart.. Yngre og eldre som går i oppløsning.. Og mange ville sagt eg ikke har rett på og si noe om noenting, før jeg har levd 40 år, om ikke 40 år til. Men noen lever i 40 år uten noe som skjer, og andre lever et liv fylt av "overraskelser" rundt hver eneste hjørne.

    sadquote

    Gardinen.

    Jeg husker den første gangen noen andre snakket om gardinen. For meg har den blitt som et symbol på forholdet mellom isolasjon og deprisjon. Men det er også et godt symbol for isolasjon og angst. Vi stenger oss inne i det som er tryggest. Om ikke for oss, så er det for andre. Vi stenger oss inne i mørket fordi vi ikke orker mer, og bare svever i det i en stund. Eller/og gjerne for å koble av, og å stenge ute omverdenen og det skumle som skremmer oss. Det som fôrer angsten. Gjerne andre mennesker. Sosial angst.

    Eller vi ruller ned gardinen for å takle alt. Som en ny slags beskyttende lag, når vi legger bort masken. Fysisk utestenging av verden. For å kunne sitte og tenke. Gjerne ikke det mest positive eller beste alternative.

    Kontrastene er store, og det gjør angst og deprisjon en skummel kombinasjon. Enda lettere for isolasjon, men ønsket om sosial kontakt er stor, selv om du er livredd det hele. Så vanskelig. Det går jo om hverandre. Som en angst for ender, men likevel ønsker du å se en, klappe en. Å overkomme den intense frykten og leve fult ut. Ender ser du desverre mye sjeldnere enn menneskene, som er overalt. Det hele blir så vanskelig..

    Det var en gang..
    Jeg kjente en gang en mann, jeg. Han har det ikke bra nå. Såpass vet jeg. Jeg har kjempet lenge nok med styggen til å vite han slet med en lignende form for "kompis" selv. Han var en jeg var veldig nær i en fjern fortid, så det tok tid å se og å innrømme for megselv. Jeg kunne se "styggen" hans. Som han gikk rundt og bar på. Børstet vekk tanken hver gang den kom opp, fordi eg nektet å tro det var sant. Hvordan kunne den personen ha det vondt? Jeg kjente han jo så godt! Eller gjorde jeg egentlig det?
    Det ble så mye han tøt til alkohol og rudmidler til slutt. Han var en eldre mann. Og det er mange flere som er som han. Noen som ikke lever den dag idag, eller kanskje sviver mellom liv og død i en bakgate akkurat nå. Tøft, men realiteten er der. De kjente triste sjelene som fornektelsen har rammet hardest. Eller som har gitt opp kampen, gjerne fordi rusbehovet hadde dratt han i den mørke sirkelen så få kommer ut av.

    Han ene hadde jeg trengt gjennom muren på, og fikk se glasset. Glassøyne med sotete vinduer som veldig få personer kan trenge gjennom. Noe jeg klarte den ène gangen. Og jeg så en bunnløs tristhet, en grusom tomhet og sorg. Følelser jeg ikke hadde sett denne personen vise. Det var jo kun glede, ifølge masken. Og stoltheten var en god kappe for å skjule diverse arr. Jeg har sett lignende ting i andres øyne. Arr etter vonde hendelser for eksempel.

    Det er så vondt. For selv hvor mye du selv kjemper for dem er det kanskje ikke nok. For det er ikke din kamp.... så vanskelig å takle... Du føler deg gjerne handikappet, fordi du gjerne ikke kan gjøre noe. De isolerer seg gjerne, og fryser seg ut. Så det blir vanskelig å ta valget om hva du skal gjøre. Men til slutt gir du opp, fordi du ikke ser noe annet valg. Fordi du kanskje er for nær. Eller for fjern. Personen vil til slutt bli et uthvisket minne. Enten til den dagen du får telefon om å møtes, eller invitasjon til begravelse.. Eller kanskje ikke det engang.

    Jeg vet ikke hva min fremtid vil bringe ennå, for selv de mindste planer kan gå i grus. Men jeg vet at jeg iallefall prøver å gjøre innsatser, om så det er i det små. Jeg gjør fremskritt, tilbakeskritt og får stadig nye utfordringer. Men å stoppe akkurat nå, blit litt teit... Blir det ikke?

     

    En dag vil jeg kanskje få kontakt med noen av de jeg er glad i igjen.

    Beklager tante Ingunn, men akkurat nå er det fortsatt så mye enklere å bare fryse seg ut.

     

    Til den som skulle streve, med dette om å leve. Lykke til. Det finnes profesjonelle, og mange ulike muligheter. Men det vil såklart bli mye vondt i starten før det kommer til å gå bedre. Og det beste du kan gjøre er å være ærlig. Og selv om det gjerne er utenfor komfortsonen, så kan det kanskje være lurt å ta noen biter av masken av for en profesjonell ved et sykehus.

    ~Smiley~

    Mine egne bilder/Weheartit

     

    -------------------------

    B.S, jeg ønsker egentlig å gi deg en ny sjangse. Men akkurat nå tror jeg ikke det blir lett for noen av oss. Hendelsen i februar preger meg stort fremdeles. Jeg vil ikke bli såpass kraftig såret igjen, at det ligger utenfor min kapasitet som et menneske. Og til deg katastrofale X/H. Jeg hater deg. Og noen ting skal man ikke la seg selv tilgi. Hverfall ikke om det kommer fra slike som deg..

    Parasitter må man holde seg unna. Menneskelige parasitter er vel egentlig det værste jeg vet. Og jeg jobber hardt hver dag og ønsker å aldri bli en av desse såkalte parasittene. Det hjelper heldigvis på et rart vis. Å streve etter å være en bedre person, slik som Rossy var. Ja, en dag får jeg kanskje lykken over å være like god som hun.






    Back on track

    • 13.09.2016, 10:14

    Hei. Jeg heter Maria, er 18 år gammel og bor i Bergen by. Jeg har vært så mye syk og utilgjengelig, at jeg knapt har fått begynt på skolearbeidet før jeg har falt etter alle sammen. Et helt kapittel bak, og vi er i ANDRE uken. Jeg ble rett og slett syk av en skolemix og det faktum at min ikke-eksisterende luft som skulle vært i leiligheten er fikset. Jeg hadde vissnok 0 i luft når fagfolkene sjekket, som vissnok ikke er bra i hele tatt. Dette tatt ut ifra måten mannen reagerte på når han målte verdiene. Bokstavelig talt helt tett, og eneste luften var den som jeg luftet inn gjenom vinduer også videre. Men nå skal det være fikset så det ikke er helt tett. Vi får iaffal håpe det kommer litt luft inn. Blir jo veldig kaldt på vinteren og ha vinduene oppe hele tiden for å få inn frisk luft. Må jo ha frisk luft uansett, men nå er det iallefall ikke helt ekstremt dårlig luft og innestengt hele tiden.

    planner image

    Stress, press og det går ikkje over. Helsen min går det hele jo over. Jeg prøver og puste men drukner i massen, og henger etter i klassen. Lege går jeg stadig til, og av alt dette sykestyret har gjort meg vill. Sitte i ro i èn hel uke, følte meg låst fast i en dødstrang luke. For meg var det hele veldig lite greit, og for andre så var det jo veldig leit. De måtte fore meg, gi meg mat og stelle meg, mens alt jeg kunne var og prøve og puste i feberfantasiene om deg. Svette og gråte mens jeg ropte etter deg så høyt, gud bevare meg hvor jeg har sytet(søytet?).

    Jeg har kule lærere, og ikke mindst greie, som har hjelpt meg mye på vei disse to første dagene jeg har vært tilbake. Trodde jeg hadde gått glipp av mye, men såpass mye var det ikke. Så etter skolen idag blir det èn time spansk-kurs på nett, og et kapittel med oppgaver i Geofag.

    ---------------------------------------------------------

    Nå er jeg i uke nr 2 som tilbake på skolen, og hele kroppen er i et slags mellom-modus. Jobber hardt på skolen og er dødsliten når jeg kommer hjem. Glad jeg bare har deltidsår igjen, for jeg er såpass mye sliten. Det er knapt at jeg orker den litle skoletiden jeg har. Men jeg skal nok klare meg. Jeg MÅ jo bestå i år, ellers blir det bare enda mer problemer til neste år. I værstefall bukker jeg under for presset og flytter langt bort til et sted der jeg aldri har vondt mer.

    Uansett. Helt siden februar har jeg ikke vært den samme. Innvendig var jeg endret for lengst, men det er nå som det starter og vise. Jeg har sluttet med en god del dårlige vaner og startet med mange gode. Men samtidig er noen få ting i det såkalte "gode" gamle. Om ikke bare flere lag av ting som er vondt. Det er da mye en ungdom i en alder av 18 skal måtte takle. Noen av oss er heldige, andre er mindre heldige. Noen av oss vokser opp i en god familie, som jeg misunner grådig. Og andre fiinner seg i et endeløst hav av drama. Noen mennesker jeg har observert har det så "perfekt". Noen få insidenser. Mest grusomme er enkelt sett og brekke en negl eller snuble i sine egne dyre merkeklær. Og noen har mer tragiske liv, der det bare skjer tragedie på tragedie. Noen av dem har jeg sett smuldre opp i intet og forsvinne, mens andre ser du kanskje bak rema1000 smilende. Eller for all del kun på skolen, iført den perfekte masken.

    Det er mye vi godtar. Så altfor mye urettferdighet. Men vi vet ikke annet og gjøre enn og ta det og la livet gå sin gang. Fordi vi er nordmenn, og det er dette som nordmenn er best til. Skyve ting under teppet. Mental helse? Hva er det? La oss gjøre det tabu også kan de som sliter få slite seg gjennom sitt "alene". Alene kan bety så mangt. Alene med familien. ALene med kanskje bare 1 tillitsfull lærer. Eller mutters putters alene som de kalte det i Pippi Langstrømpe.

    piano, broken, and glass image

    Fraværs grensen er vel fornuftig den, men det eneste jeg syns er rart når jeg studerer den? Det faktum at en legeærklæring ikke er godtatt FØR man er i faresone for 10%? Er vel igjen rettferdig, for da kan man skulke frem til en fare for 10% og så gjelder det og skaffe erklæring og sms og kvittering på alt man kan så man ikke mister faget. Man har jo valgt linjen på vgs har man ikke? Jeg vet ikke helt, men jeg snakker iaffal ut ifra det jeg har lest av regler. Viktig å lese DEM først, for jeg mente ikke akkurat dette før ETTER jeg leste dem. Og med tanke på at reglene er lagd for skulkerene. Hmm

    -----------------------------------------------------

    Mye på hjertet idag kan man vel si. Mye som sikkert gjør mange der ute provoserte. Men så har jeg ikke mange lesere etter denne pausen fra alt og alle. Kun instagram jeg er flink å bruke flittig tror jeg. Men den er så privat at ikke hvem som heldst kommer seg inn der. Jaja. Har vert godt med pause fra alt nå når jeg var syk iallefall.Men tungt og være tilbake etter ferien. Selv hvor herlig det innerst inne er. Ensomheten er endelig delvis fylt. Og det samme har endel av tomrommet. Jeg er begynt å blitt syk igjen, men denne gangen er det ikke akkurat det fysiske. Velkommen skal du være, min gamle bekjent. Nå blir det fest med Styggen som romkammerat. Hvem vet vel når han drar sin vei igjen? Han er bare på korte turer ute for å kjøpe røyk, så kommer han tilbake og stumper røyken i hue på deg eller fyller lungene dine med giftig gass, slik at hjernen blir slørete. Det er svart og man kan ikke se gjennom tåken. Da vet man, at styggen er tilbake for å bli. Ivertfefall for en ganske god, lang og hard stund. Selv hvor mye du ikke liker han, så er det ikke det samme uten han. Fordi du har levd med han såpass lenge. Deprsisjon. Det er farlige greier det. Alle tingene han hvisker, roper eller skriker til deg mens han tar fast og henger seg på deg så du føler du veger tusen tonn. Det blir vanskelig og gå, vanskelig og holde snuten fremover. Alt ser så fordømt hardt og vanskelig ut. Men ensomheten? Den er garantert verst. For uansett om du er kompaniert av Styggen vil du alltid føle deg ensom. Tom. Sliten og alene. Ikke at Styggen hjelper på noe av dette. For alle vet at han tvert imot er verdens VÆRSTE romkammerat. Vertfall når han bor inni huet ditt, og folk ikke engang gidder og akseptere hans eksistens.


  • Publisert i Blogg




  • Devils don't cry.

    • 15.06.2016, 14:10


  • Publisert i Blogg




  • Ikke sett deg fast i fortiden.

    • 22.04.2016, 12:49

    Du må ikke sette deg fast i fortiden. For med tiden vil det bringes deg så mye annet bra. Men du må heller ikke fokusere på fremtiden altfor mye, og glemme og leve i nuet. For da går du glipp av så mye. Prøv og finn noe midt i mellom. Ta deg tid. Fokuser på det som er viktig. Ikke la det glippe mellom hendene fordi du lever i fortiden med alle tankene på fremtiden. Ta dette ene tipset fra ei som har blitt knust så mange ganger. Fordi jeg var innestengt innvendig. Jeg prøvde og leve min nye fremtid, men alt var stuck i fortiden.

    http://data.whicdn.com/images/236210427/superthumb.jpgplanet

    wallpaperquote

    quoteflowers

    Ellers har eg så mange tanker om alt mulig. Selvfølgelig gjemmer jeg bort di mørkeste tankene inne i en dyp liten krok av megselv. Men det trengs. Det må bare gjøres. Men likevel har eg endt opp på en smell og to. Jeg klarte ikke fortsette og kroppen brøt sammen. Jeg besvimte og endte opp på badegulvet. Men hvem vet sannhetene lengre? Jeg gjør. Kun jeg som vet hva som foregår inne i det store, klønete hodet mitt. Og dette hodet er fylt av altfor mange ting for tiden.Hvordan jeg klarer og fortsette undrer jeg meg stadig om. Men jeg får aldri vite svaret. Alt jeg har igjen og kjempe for nå er strengt tatt kun min kjære lillebror. Ikkenoe har noe av betydning ellers. Alt det andre mennesker har gjort er å såre meg..

    STOPP

    Var det ikke dette inlegget her skulle handle om? Om ikke å leve i fortiden? Jeg må tenke litt mer over dette. Og her finner jeg ut at dette ikke hadde noe med fortid og gjøre. Det handler om og lære noe av fortiden slik at man kan fortsette med et nytt perspektiv og mer kunnskap. All analyse angsten gjør av andre mennesker. Som det ekornbarnet eg er klarer eg flere hundre av disse. Angsten har lært og manipulere ekornbarnets hjerne og kan gjøre som den vil. Viruset hadde nettop blitt bekjempet slik at det nesten ikke var mer igjen. Men nå de siste ukene kom dette Angstviruset tilbake og spredte seg igjen. Man kan ikke stole på andre mennesker. Full paranoia. Bruker alt jeg har lært for og prøve og leve et normalt liv med dette viruset. Men likevel stopper det meg fra et helt normalt liv. Jeg ser megselv starte og bruke engangshandsker når jeg arbeider i huset, om ellers vasker jeg dem flere titalls ganger. Paranoia, Angst og tvangstanker... Dårlig tegn..

    lipsquote

    Jeg må prøve og finne en indre YIN og YANG

    ~Smiley~






    Tilbake til tegnebordet!

    • 30.03.2016, 13:59

    Den siste tiden har trening intressert meg mer og mer. Og jeg har fokusert på ulike små mål. Hvorfor ikke gjøre det mer offesielt, så jeg får trangen til og nå opp til dem enda mer?

    girl, friends, and train image

    Dette inlegget er mest inspirert etter en samtale med min gode veninne Jennifer. Takk for inspirasjonen!

    fitness, fit, and motivation image

    Et godt tips flere sikkert vet om er og ta med en venn på denne reisen, eller hva eg skal kalle det! Selv har jeg og en veninne har lagt oss en plan for og sammen få en bedre diett. Men om den andre gjør bom med dietten iblandt med en utskjeivelse, så trenger ikke den andre følge etter.

    Nå i påsken har eg gått ut fra alle di gode vanene og funnet meg ekstremt ufornøyd med kroppen min. Den ser kanskje ikke ut som en flodhest, men jeg føler meg ikke sunn og hærlig innvendig. Og alt som kan hjelpe må prøves! Det beste er jo og føle seg bra i sit eget skinn.

    Det er ikke noe sted man tilbringer såpass mye som i sitt eget tempel.

    Dette er noe som er verd og tenke over! Gjør det du føler deg bra med. Om det er og ete usunt, tattovere kroppen i minner og hærlige streker og farger så er det det eg oppmuntrer i dette inlegget! Gjør det som gjør deg glad og fornøyd og glad i kroppen din! Innenfor visse grenser såklart...

    Fun fact om meg: Jeg skeiver ikke ut i julen.. det kan hende det blir godteri iblandt. Men det som de fleste skeiver ut på er for mye og fet julemat. Noe jeg aldri har hatt problemer med.

     

    Jeg tror det beste man kan bli... det er og bli fornøyd! Men samtidig og kunne leve med en sunn kropp.

    Så nå har jeg tenkt og lage meg en papp-plakat med inspirasjon og sitater for og få dette til! Det anbefales! Om det gjelder trening, reiser, noe annet og glede seg over. Kanskje bare noen gode minner, hilsner fra venner og kort som betyr noe godt for deg som min glede-vegg. Tegninger eller ting jeg har fått fra min lillesøster og andre unger jeg har tilbragt tid med som barnevakt eller lignende.

    Dette er ekstremt viktig om du har det vanskelig. Og ikke bare legge seg helt nede i sorgen hele tiden. Komme seg opp å gjøre noen gode ting. Ingen vil se noen rotne... Stå sammen når ting er vanskelig er en stor del av og komme seg ut av det vanskelige. Det er det jeg gjør nå. Tar et tak for megselv. Så jeg kan føle meg god i min kropp, som om jeg er hjemme.

    Nå etterhvert håper jeg på og få skrevet ut bilder til og henge opp på en papp-plakat og så skal eg komme tilbake til å vise den til dere! Jeg er perfektsjonist så det kan ta litt tid, men det skal ikke ta mer enn en uke. Det vil si om skrivemaskinen virker..

    Takk for tålmodigheten, også blogges vi om ikke så lenge! Så håper jeg dere vil være med meg på denne reisen!

    ~Smiley~






    Enda en ny engel.

    • 25.02.2016, 11:58

    Vi pratet sammen. Vi smilte. Vi ga hverandre en prat og bare gikk oss en tur. Og vi hadde det gøy.

    Så plutselig ble alt så brått motsatt. Vi pratet ikke mer. Får aldri snakket med deg mer. For du er ikke mer, og eg griner når jeg tenker på det.

    I ene sekundet var du der, og det andre ikke.

    Himmelen har fått en ny engel. Og jeg er ganske missunnelig for og si det mildt.

    Jeg skulle hatt henne her. Pratet med henne. Spist pannekaker og bacon med henne igjen. Hørt henne rappet.

    Men hun er ikke mer...

    Jeg savner deg. Rossy... </3


  • Publisert i Blogg




  • En hyllest til han jeg elsker så høyt.

    • 19.02.2016, 19:51

    Jeg husker første ganger jeg traff deg. Det første jeg tenkte var "En ny venn?". Ingen andre spørsmål. Alle skal liksom dømme etter utsende osv, men første jeg så var et vennlig smil og en fantastisk personlighet. Noe jeg har satt meg som et mål og gjøre 100% av tiden med alle jeg møter etter 2013. Jeg har gått på mange smeller, der de kanskje virker litt greie, men glimtet i øyet deres var der ikke. Men det var det hos deg. Du er den siste jeg valgte å stole på. Siden omstendigheter rundt meg gjordte at jeg fra nå av ikke klarer og stole på mennesker mer. Jeg er kanskje åpen, men å stole på noen er ikke samme for meg. Åpenhet er en del av personligheten min. Litt for stor del, siden jeg bør lære meg og holde kjeft 100% av tiden. Jeg hater megselv hver gang jeg opner munnen, selv om eg kanskje bare sier en liten bokstav føler jeg det er en bokstav for mye. Men du fikk meg ikke til å føle meg dum. Du lo av tingene jeg sa, og du forstod meg. Du oppmuntret meg til og si ting som slo inn i hodet. "Burns", som jeg vanligvis holdt for megselv..

    Jeg elsker deg. En mer fantastisk person enn deg skal bli vanskelig og finne i dette universet av underligheter. Så da jeg fikk vite du skulle flytte igår raste hele verden min sammen. Jeg knuste. Jeg er fortsatt helt knust. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Inni meg er det en hel krig. Alt har jo sett så bra ut, og så ble alt værre i løpet av de siste 2 ukene. Inn og ut på legevakten. Jeg begynte og bli sliten. Jeg sov mye. Alt var ikke så godt som det var tidligere.  Tøffere og stå opp om morgenen. Svarte hunden forfølgte meg. Tankene: Jeg var en byrde. Jeg var svak. Jeg var patetisk. Og mislykket. Men ikke i dine øyne.

    Du var min redning. Jeg ble pingvinmamma. Jeg ble så glad i deg, og det er jeg ennå. Så alt jeg håper på er at du kommer deg tilbake til meg. Så vi kan være sammen igjen. Grille, gå turer om sommerkveldene, musikk og synge sammen. Ikke mindst tulle oss og ha det kjempegøy som vi pleier når vi er sammen.

    Stor klem fra mammapingvinen xoxo

    Og til alle dere som har noen dere savner, så håper jeg dere snart får se dem igjen!

    ~Maria~






    Salt i mine djupe sår.

    • 18.02.2016, 19:20

    Det her har vert en relativt bra dag, med masse bra feedback etter møter (blandt annet på skolen) også videre. Fått beskjed at eg skal klare og fullføre året, noe jeg ble sjokkert over. Men selvfølgelig på en god måte! Jeg er så stolt over megselv! Det har vert en kamp med deprisjon og vanskelig, men jeg har fått komt meg på skolen nesten hver dag!

    aesthetic, glitter, and mouth image
    Men det var også idag, at jeg fikk beskjeden som raserte alt. Minn besteste venn. "lillebror". Fikk beskjeden om å måtte flytte langt vekk. Langt oppi nord. Jeg kunne ikke tro beskjeden. Den knuste meg. Kuttet meg opp som tusen glassbiter, for så og strø salt i såret fikk jeg heller ikke si farvel. Jeg hater og ikke få sagt skikkelig farvel, selv om jeg mest sannsynlig ser han igjen. Det er jo tungt, at en av dine nærmeste blir sendt vekk på kort varsel og du ikke får tatt et skikkelig farvel. Å si hadet er kanskje vondt, men for meg er det mye vondere og ikke få sagt det.

    rose, flowers, and grunge image

    Det beste er og låse det midlertidig inne i kroppen og bare prøve og smile. For så og ta det om kveldene, med lindrende musikk...

    ~Maria~


  • Publisert i Blogg




  • Fokus på kropp og sjel.

    • 08.02.2016, 11:50

    girl, free your mind, and mindfullnes image

    Forrige fredag var eg på en treningsøkt eg har lengtet etter i flere uker på og kunne få med meg noen på. Nemlig min flrste skikelige yoga time. Jeg gikk helt ut og gjorde endel av de vanskeligere øvelsene sammen med instruktøren. Det var hardt, men utrolig deilig følelse både i timen og etterpå. Anbefaler og prøve yoga for alle. De som sliter med stress og beveglighet blandt annet.

    fit, fitness, and yoga image

    Jeg er jo en person som er veldig opptat av kropp, sinn og sjel. Mindfullness er det som har hjelpt meg gjennom sinnsykt stressende tider, meditasjon har holdt meg i sjakk. Spesielt angående skolen når jeg slet veldig med migrene og forskjellig. Det er veldig avslappende og meditere ute til lyden av hav. Når jeg f.eks mediterte på benken ved kaien i sogn tidlig om morgenen, da fikk jeg komplett stillhet og fikk fylt kroppen med energi. Det var meget deilig. Selv om jeg var veldig støl dagene etterpå, men det gir seg nok etter noen gangger. Skal gå fem ganger, men får kun gått 1 gang i uka så lenge eg har skole tidlig på fredagene. Jeg ser fram til neste time allerede, så koslig instruktøren var! Og veldig flink. Jeg har virkelig funnet noe jeg liker skikkelig, og jeg har ingen grunn til og slutte med det.

    meditation, health, and yoga image

    Til slutt må jeg nesten spørre om dere som leser driver med trening eller mindfullness? Jeg liker som sagt yoga og styrketrening, for utenom å gå lange turer. Best om høsten med kakao i sekken! Nå har jeg jo planen med "Z" når vêret blir bedre, om og dra opp fløyen også grille. Ser frem til det! Nå var jo jeg på overnatting denne helga, fra lørdag til søndag med hon og en annen. Kjempekosligt! Mens denne helgen får jeg besøk av min far. Kanskje jeg får dratt han med på en tur? Så lenge den ikke er altfor lang hehe.

     ~Maria~

    #Trening #Meditasjon #Yoga #Mindfullness






    Februar - månden for forelskelse og pizza

    • 02.02.2016, 12:35

    Januar; prøvemånden for 2016 er over og nå starter vårt 2016 for alvor. Vi snakker om billig sjokolade om 2 uker, og masse oppstyr siden morsdagen og valentinsdagen er på samme dag dette året. Gutter som desperat prøver og finne ut hva damene ønsker seg, med det samme dilemmaet for jentene. Gutter trodde man jo skulle være så enkle.. men de er vel ikke alltid det likevel?

    2016, february, and love image

    Dette er bare 2 kapittel, av 12 totale kapittel. Og i dette kapittelet finner jeg meg ventende på en spesiell film skal komme ut på kino. Jeg finner megselv i min favorittmånde siden den kun har 28 dager, og starter på F. Min favorittbokstav og mine favoritt-tall. Snålt eller hva? Men samtidig finner jeg meg i en månde der det er så mye oppstyr om at alle trenger valentinsdate. Jeg skal for min del være med ei veninne på kino den helga. kanskje på premiæren. La oss kalle henne "R". Det er ikke hennes egentlige navn, men jeg har ikke akkurat rett til å bruke hennes fulle navn i dette inlegget.. Men det har dere vel merket i andre inlegg nå for tiden også. Hun er iallefall en utrolig koslig jente som jeg ble kjent med igår. Viste henne litt rundt i nabolaget, spiste brownies å egentlig bare bondet litt.

    Jeg unner alle dere med planer for valentinsdagen en god dag, og håper den blir finest mulig. Og til dere som ikke har date den 14 så håper jeg dere får kost dere med halv pris på sjokolade dagen etterpå! Jeg har som sagt ikke noen valentinsdate, og føler det gjøres mye større enn det trenger av standarene i media på facebook og på instagram. Skal liksom være så svært, romantiskt og flott. Stakkars guttene, noen av dem snur seg jo om.. Så kanskje vi skal gi guttene litt slækk med forventninger, eller hva jenter? 

    valentine and valentines day image

    Billigere sjokolade, her kommer jeg liksom! Altså, alle jeg kjenner går inn og ut av forhold for tiden. 99% er INN i forhold og den ène prosenten er kun et par som er av og på hele tiden. Føler`n? Nei, vi single kan kose oss med pizza og den eneste vi trenger og pynte oss for, er oss selv. Trenger ikke shave leggene engang, bare la det gro som en vill jungel! Neida, plis ikke la det bli så ille med vilje. Gjør det som er komfortabelt for deg! Men husk og kos deg masse den helga!

    Har du noen planer kan du dele dem med meg i kommentarfeltet!

    ~Maria~

    #Valentine #Tanker #Forventninger #Sjokolade #Pizza


  • Publisert i Blogg




  • En hjelpende hånd!

    • 01.02.2016, 11:47

    Ganske fornøyd med baksten igår, av to flotte suksessterter til herren i samme hus som skulle flytte. Den var så mettende så vi har fortsatt mer igjen av nr 1, og nr 2 har jeg selv nede i leiligheten. I tilfelle min kjære bestekompiss som nettop fylte 19 kommer på besøk. Om han ikke kommer på besøk vet jeg om 2 gutter som vil bli kjempeglad for kaken! Forrige gang var det jo en viss person som har sagt han "ikke liker kake", men som spiste opp halve jeg lagde til bursdagselskapet mitt. Så han spiser den nok opp, om han får kloa i den. Hehe.

    Hjalp dem også med spesialmiddagen. Stakkaren som skulle flytte var jo kjempestresset. Vanligvis tar han ting uten stress, men denne gangen skulle han jo absolutt ha startet å pakke litt i forkant. Men tilbake til maten. Det var en skikkelig meny! Løvbiff, saus, pomfriets og fløtegratinerte poteter med mer tilbehør. Ble såpass mette vi trillet ut døren! Mest av alt ble jeg stolt over kaken jeg lagde, for den fikk jeg gode komplemanger på. "hemmeligheten med glasuren" haha. Den røper jeg ikke..

     

    Etter forrige ukes tur til Fløyen bestemte jeg og "Z" oss for og huske og ta oss en ekstra tur for å grille med en gjeng med venner. Noe jeg ser frem til! Men nå har jeg endel skolearbeid og gjøre foreløpig. Torsdag blir det en utekveld med jentene i klassen, som jeg ser ganske mye frem til, og ellers drar jeg kanskje en tur til min far om ikke jeg skal se om været blir bra og finne på noe her hjemme!

    ~Maria~


  • Publisert i Blogg








  • Hei og velkommen! Mitt kallenavn er Smiley, og jeg blogger om det som faller meg inn!



    Arkiv


    Bloggdesign av



    hits