Tabra - mine tanker omformet til ord




Vonde datoer

  • 16.10.2017, 23:58

Vi har alle en vond dag iløpet av livet, og vonde assosiasjoner, som en tannlegetime som gjør at vi frykter dem eller kanskje du frykter klovner? De fleste har i allefall èn vond assosiasjon iløpet av livet. Noen tar seg mer nær av vonde opplevelser og knytter de vonde opplevelsene og minnene til fysiske ting, som et sted eller en dato. Og alle legene jeg har pratet med er enig i at det ikke er bra. Det er kanskje normalt og vanlig, men det er ikke positivt for psyken og å komme seg videre. Tingen blir som en talisman for å huske det vonde minnet. Som en sang du knytter til en person.

brokeSuperthumb

Jeg knytter datoer veldig fort, og man har bare ca 365 dager i året. Når man da har opplevd endel blir det grusomt vanskelig å ha en dag man ikke assosierer med noe vondt..  Det er mye mat jeg ikke klarer å spise som voksen, for jeg ble tvingt å spise dem som barn til jeg kastet opp og har vært som et hjemsøkende spøkelse siden. Ikke at jeg har syntes det noensinne var noe godt, men hadde vært greit å måtte unngå det hele tiden og å takke nei hver gang jeg er på besøk hos andre pga jeg kommer til å knekke sammen og spy i et kvarter etterpå..

Superthumblife

Man må ta svakhetene våre og gjøre dem om til styrker, og man må ta på seg ansvaret og komme forbi det negative og bare utdrive det fra livet vårt. Vi vil jo heldst ha gode talismaner, gode minner og mye positivitet enn negativitet. Det vil jo i alle fall bli uendelig slitsomt til slutt. Jeg vet jo alt om det, sett at jeg allerede lever et veldig slitsomt liv. Det er slitsomt med mye mistillit, ustabilitet og å være i konstant spenning og ikke helt senke skuldrene og å slappe av. Nå for tiden vil jeg jo trekke meg unna familie for å finne megselv. Det er ikke alltid sett på som positivt eller anbefalt, men i dette tilfellet er det proffisjonelle som har bedt meg ta avstand og finne megselv i det kaoset av et liv jeg lever i for tiden.

experiencememories

Jeg blir snart 20 år gammel, og har få gode minner forbindet med bursdager. Jeg har bedre forståelse nå, men hvorfor jeg var som jeg var og hvorfor det var såpass fælt og vanskelig å forholde seg til andre mennesker. Jeg likte ikke selskaper og trakk meg bort til en trygghetsone og fikk puste. Elsket å ha en biologisk søster med kjærlighet for oppmerksomhet og ønske om å være midtpunkt så jeg slapp. Liker også å være i andres selskap så lenge det ikke er for mange personer der. Spiller virkelig ingen rolle om jeg kjenner alle. Derfor det er farlig kjekt å dra på fester med promille i blodet. Jeg etser ikke hvor mange personer som er der, og klarer og forholde indre roen bedre enn vanlig. Og  nøkkelordet i dette er at det er farlig. Hvem vil være avhengig av noe for å ha sosial kontakt? Har jo selv vært en person som har vært aktiv i det å ville være beste versjonen av megselv uten noe hjelp av verktøy. Jeg vil få best mulig selvtillit uten å fikse på utsende, går ikke til lege med mindre det er høyst nødvendig og vil jo ikke at ting som alkohol skal være grunnen jeg er sosial. Det er jo nærmere blitt en sosial norm at når man er sammen i et event så skal man drikke, med mindre man er gravid eller kjører.

Superthumbalcohol

Dette innlegget handlet jo i hovedsak om vonde datoer, og nå har jeg gått mer inn på helt andre ting her. Men nå skal jeg runde det opp her. Vi vil alltid få motgang, ha vonde datoer og tilknytninger. Men vi som personer velger å ikke bli styrt av disse dårlige påvirkningene noe mer enn det som det burde. Vi må ta oss i nakkeskinnet og si at vi ikke vil fortsette å bli herset med av "negative vibes". Mener Admiral P sang en tekst ang det også, om jeg ikke tar helt feil.

Jeg begynner iallefall å ta fokuset med reisen mot målet jeg satte meg når jeg flyttet til Bergen; Det å finne megselv. Det vil bli spennende, og jeg tror bloggen allerede har fulgt ganske mye av reisen på sin egen måte. Det er veldig skummelt å skulle ta skikkelig fatt i det, men må jo gjøres nå som jeg er ganske lost. Jeg er jo fortsatt en slags ungdom, og med dette kaoset blir det spennende hvor lang tid jeg vil bruke i dette intense søket på å finne litt mer svar og få litt bedre orden i sysakene. Jeg burde ikke forvente allverdens ting, og det gjør jeg ikke heller. Jeg forventer jo det blir utfordrende og hardt, men til året er slutt så setter jeg et mål om å i alles fall prøve så godt jeg kan tross for manglende konsentrasjonsevner til å gjøre det jeg skal.. Vi får se.. Ble endel rabbel nå på slutten, men tas med likevel!

~Smiley~






Vanskelig å stole på voksne.

  • 12.10.2017, 12:53

Det er en stor byrde for et lite barn og bære på alt alene, fordi De voksne ikke kan stoles på. Du vet dem ikke kommer til å gjøre noe med det, anklage deg for å lyve eller bare blankt ignorere det evt kjefte på deg som om det er din egen feil. Men sexuelle overgrep som barn er vel da faen ikke barnets feil! Det gjør meg så fryktelig sint. Det er heller ikke barnets feil den voksne ikke hører etter. 

Idag våknet jeg fra nok en natt med søvnterror, og var så fryktelig sint. Ble ikke bedre etter og ha fått mer motgang i trynet når jeg stod opp. Skal til piercingsjappen med besteveninnen min, og håper på bedre humør til da, men foreløpig ser det gromt ut. Jeg er sint og sliten og har kun vært sosial 3 dager de siste to ukene. Sykdom, psykisk terror, paranoia og sorg har vært grufullt de siste to ukene. 

----------------------------------------------------------

Det å prøve å stole på en voksen er hardt. (Altså en mer voksen person enn meg, sett at jeg er over 18 og egentlig sett på som en voksen) Jeg prøvde å snakke med en for en stund siden, men endte opp med å bli kraftig dårlig. Jeg er lært opp til å ikke kunne stole på voksne, for nylig har jeg til og med merket at de  jeg trodde jeg kunne stole på ikke var der for meg i barndommen. Jeg blandet direkte snillhet med å kunne ha tillit til en person. Bare fordi dem sier snille ting til deg eller sier hei ved busstoppet om morgenen som egentlig er høflighet, betyr det ikke at dem ville kommet i bursdagen din liksom.

Bursdager er helt forferdelige for ensomme barn slik som jeg var. Jeg likte heller ikke store mengder. Igår freaket jeg smålig ut pga jeg startet og legge merke til hvor mange mennesker som var rundt meg, noe jeg vanligvis klarer og ignorere så jeg får det bedre med megselv. Musikk og en lite egen verden skader ikke om man har angst.. Men det som jeg syns er værre er og innse at de personene jeg portretterte som gode voksne ikke er til å stole på.

 

Jeg tror det finnes gode mennesker, gode voksne, som man kan stole på der ute. Men om ikke man finner dem, får man gjøre segselv trygg og stole på segselv. Det er iaffal slik jeg overlevde mye av det drittet som kom min vei.. Jeg gjorde all jobbing selv, og tok megselv i nakkeskinnet. Jeg mer eller mindre var min egen barnevakt.

Men håper virkelig ingen andre trenger å gå gjennom all den dritten jeg gikk gjennom på samme måte. For et menneskeliv skal jo være verdifullt, men er ikke noe som føles verdifullt med et slikt liv.

Jeg er fortsatt sint, men mer trist nå. Fordi verden er som den er. Og dette ikke akkurat ble et positivt innlegg. Men hva er poenget med positive innlegg når det bare er falskt?

~Smiley~






Tusen takk!

  • 11.09.2017, 11:31

Tusen takk til de gode hjelperene på skolen, som gjør skolen om til en trygg arena der jeg vil komme for å lære. Skolen er skummel nok som den er, men dere gode lærere og miljøarbeidere gjør skolen til et så hyggelig sted. Jeg har hatt gode rådgivere, og mange andre, som har gjort skolen til et såpass hyggelig sted at det er gøy å dra dit. Selvfølgelig droppe jeg ut pga det ble for tøft, men hadde droppet ut for lenge siden uten de hyggelige voksne i skolesystemet! En stor takk til dere, og håper at om jeg engang har barn, at dem også skal få en like positiv opplevelse.

Jeg var alltid en trøblet elev, som slet med det sosiale. Mine beste venner på skolen ble lærerene, og den værste delen ved skolen ble friminuttene. Jeg husker det så godt. 

Jeg har tenkt på dette innlegget en stund, men å høre at mennesker jeg er såpass glad i, i egen familiering, har hatt samme problemet var så utrolig vondt å høre. Det er ikke gøy når du selv vet hvor grusomt det kan være å føle seg alene og utenfor i et klasserom. Tror de fleste ikke hadde følt seg så bra i den situasjonen. Når du blir som en utstøtt, og hele settingen konstant er begrenset med hva du kan og ikke kan gjøre. Jeg blir begrenset nok av angsten og trenger ikke en gjeng med andre ungdommer til å fortelle meg hva jeg kan og ikke kan gjøre. Det er slitsomt nok med kun angsten. Ikke mange som i hele tatt hadde orket og innrette seg etter såpass strenge normer som det er i diverse klasserom. Miljøet blir jo ekstremt dårlig.

motivationchildhood

Jeg fikk heldigvis noen ekte og gode venner på ungdomskolen som jeg fortsatt har kontakt med idag. Noen av dem bor et stykke unna, ene har fått en liten jente og ene jobber endel. Men De har fortsatt et hellig sted i hjertet for å gjøre ungdomskolen overlevbar, sammen med min gode lærer Ellen!

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg husker ihvertfall barneskole-marerittet. Takk til min lærer Jens Kristian som gjorde at jeg i hele tatt orket å se litt positivt på ting. Jeg hadde det helt grusomt på den tiden. Jeg hadde flyttet til et nytt sted, ting var allerede tungt, men jeg visste ikke at det skulle bli såpass ille. Hadde heldigvis noen gode klassekamerater. Noen hilste jeg på nå nylig og turte ikke sende melding å skrive takk til. Men om Anna T leser dette, så vil jeg si tusen takk for hvor snill du var mot meg på barneskolen spesielt. Det er nå flere som har vært snille og greie mot meg, men husker spesielt en kommentar hun gjorde som jeg satt utrolig pris på..

quote, way, and past image

Det er så rart å se tilbake på hvor mye mer usikker jeg var i 7 klasse, og hvor annerledes livet mitt egentlig er. Selv om det er litt som en selvfølge når vi snakker om at det er 7-8 år siden jeg gikk i 7 klasse. Men jeg husker hvordan noen barn oppførte og sa helt forkastelige ting til meg. Husker jeg var så utrolig misunnelig på gutten i paralellklassen min, fordi dem begynte og bli mye snillere mot han. Jeg hadde utrolig syke foreldre i slutten av barneskolen, og vi snakker om døden nære type syke. Jeg husker jeg stengte meg så utrolig inne i megselv, og må enda jobbe med alle skallene. Spesielt det å endre hvordan sjenertheten min påvirker det sosiale. Det er snakk om 7-8 år siden, og likevel har jeg enda problemer. Jeg håper at mennesker endelig har blitt mer åpne, med tanke på hvor skadelig det kan bli. Hadde jeg tatt opp det som var vondt der og da, ikke gått rundt og tenkt mye over det, og faktisk klart og rettet det som faktisk var problemet som jeg slet med til en voksen jeg stolte på.. Så tror jeg ting hadde blitt mye enklere for alle parter, spesielt megselv.  Dem sier jo du ikke skal se tilbake, men akkurat nå velger jeg å sammenligne fortid med fremtid for å se fremgang. Men er viktig å ikke bruke fortiden din feil, slik at man går bakover og ikke fremover i progress.

motivation, quote, and study image

Derfor går jeg nå på kurs og lærer meg om mentalisering, for å bli enda mer psykisk sterk og takle motbakker. Folk har da hatt det mye vanskligere enn meg, og likevel klart seg med benene plantet på jordflaten.. Ikke at det alltids er beste måten og tenke på. Noen ganger må man bare se det konkret for øyeblikket, og jobbe med hvor man står, selv, i det øyeblikket.

 

adventure and comfort zone image

Ofte må man gå ut av komfortsonen, og det kan være grusomt. Men det er slik man overlever angst blandt annet. Ikke mye annet som hjelper. De største influenserene sier jo akkurat det; man må ut av komfortsonen.

Så tusen takk til dem som har hjelpt meg til å overleve skolelivet frem til nå, og hjelpt meg på veien mot et bedre sosialt liv. Se mine egne feil, og å vurdere situasjoner bedre. Hva jeg vil gjøre, og å si ifra når jeg ikke egentlig vil noe. Som har støttet meg, og vært med meg langs veien. 

Også håper jeg at om noen er i en lik situasjon, eller har det, at dem går og får snakket med noen og jobbet med det så dem slipper å leve med arr og sår over lengre tid over de tøffe tingene som kan skje langs veien.

~Smiley~


  • Publisert i Blogg




  • De små rare tingene..

    • 04.09.2017, 21:12

    Det er så mange små rare ting jeg gjør. Ikke alle er så utrolig merkverdige. Men jeg kan holde på en epleskront i en time bare for å vite at det er trygt å kaste den. Bruke over 1 time på å lete etter rette sangen å gå ut døren til, fordi du ikke tørr å dra på butikken uten noe som distraherer angsten godt nok.

    Angst er masete og slitsomt.

    Det å måtte leve med angst er så utrolig slitsomt. Man kan bli bedre og lære å leve med den, men i perioder er den så utrolig slitsom. 

    Det er en fin video for å spre budskapet om hvor viktig behandling av slike vonde følelser å tanker er, for å få det bedre med segselv. Grunnen jeg skriver om dette nå er fordi jeg rett og slett har lett i over èn time til rett sang så jeg kan tørre å gå på butikken å handle halslinser og kleenex. Jeg har noen som tilbød seg om å hjelpe meg, og å dra på butikken, til og med å hente meg. Men jeg vil klare dette selv fordi jeg er så utrolig sta. Jeg får det jo alltids til tilslutt da. Men står igjen med de merkelige ritualene. Venter på tryggheten om at alt er greit.

    Ikke akkurat et tap med å måtte bruke såpass lang tid på å finne rett sang, når jeg var ute av leiligheten over 10 minutter unna uten musikk, distraksjon eller noen som tok med med ut. Helt selv, uten hjelpemidler. Det går altså, til slutt. Men det er mye jobb som må til. Idag virker som et setback, men jeg har altså klart meg en gåtur i Bergen by til butikken og å ha sosialisert... selv om det er akkurat det jeg sliter mest med.

    ~Smiley~


  • Publisert i Blogg




  • Utfordringer.

    • 29.08.2017, 21:22

    Oppgjennom årene har jeg støtt på stadige utfordringer. Det gjør vel alle? Noe som er hardt i livet, i større eller mindre form. For noen vil jo det være selvsagt at det jeg tenker på er hverdagslige ting, men for en person med angst som megselv? Det kan fort bli en utfordring. 

    Styggen på ryggen er en helt grusom "romkamerat".

    Jeg hadde nemlig flere ting jeg skulle gjort idag. Har jeg fått gjort dem? Nei. Føler jeg meg ille på grunn av det? Ja. Bør jeg egentlig fortsette å føle meg ille? Nei. For man prøver så godt man kan med angst, men man bør aldri ødlegge progressen ved å prøve for hardt. Vanskelig for mange å finne en mellomting. Belønn heller fremstegene du gjør. Det er så enkelt å være slem med segselv, men om man prøver å gjøre mindst en god ting hver dag og heller fokusere på det vil være mye sunnere.

    Jeg må velge mennesker som er mye bedre for meg.

    Det betyr mye å bare gi segselv en klapp på skulderen i blandt. De fleste gjør jo det. Og iblandt trengs det mer enn andre ganger.

    Jeg satser på å ta det rolig nå, så jeg ikke får en hysterisk episode. Pusteproblemer også videre er greit å unngå rundt andre mennesker. Jeg skal få tilbake noen som kan hjelpe meg å holde meg fast til bakken, for om jeg lar det forsette slik det er nå klarer jeg meg ikke alene. Jeg hater å føle meg avhengig av andre, men jeg klarer jo ikke alt dette alene. Det kan iallefall fort bli mer ødleggende enn skapende. Det ender jo sjeldent bra og skulle stå alene mot det som føles som "hele verden". Men sålangt har jeg klart meg overraskende bra uten noe form for krykker. Selv med styggen på ryggen ved min side, som alltids skal pirke, plage og skrike ting i øret mitt.

    Husk å puste.

    Akkurat nå føles det som om jeg er tilbake i ekstrem pubertet i en alder av 19, spesielt når en av dem jeg har sett på som en god venn oppfører seg som om vi enda går i 8ende klasse. Noen vokser jo ikke opp, og det er trist og måtte vokse fra noen du konsidererte en god venn, og parte veier etter mye løgner og bedrag. Jeg ser på mine beste venner som familie, og dem er min hovedstøtte. Selvfølgelig vil det bety at mitt vennevalg har så utrolig mye å si. Jeg må velge mennesker som er gode for meg, og ikke ødleggende vibber. Og for meg betyr det at om jeg så  må ta pause, eller å totalt bryte bort fra familie eller gamle venner så må jeg det. Noe jeg faktisk har måttet gjort.

    "Styggen på ryggen". Det var en sang jeg med en gang kjente meg igjen i. Kjenner altså godt til "Styggen". Men "Styggen" er en helt grusom romkamerat, og jeg hadde mer eller mindre giftet meg, flyttet inn og fått 3 barn med "Styggen". Det føltes iallefall slik på et punkt i livet mitt. Og det var ikke særlig koselig og lyst for og si det sånn. Men det kom gode tider i alt det mørke. Med mer forståelse for hvorfor jeg hadde det så tungt, så kunne jeg jobbe med det fra en hel annen arena. Det er jo ikke for ingenting dem sier man skal gå til profisjonelle og finne en god person til å hjelpe seg opp fra gjørmen. Det er ofte så mye skam i det å måtte gå til en psykolog, men samtidig er det så mye vondt å bære på når man ikke går til psykolog.

    Husk å være god mot degselv.

    Jeg går gjerne ikke på medikamenter for å holde angst, deprisjon og andre vonde følelser i sjakk selv, men det bør ikke være noe skam over det heller. Det er jo noen som har livsavhengighet av medisinene sine. Om det så er psyken eller syken.

    Det er så mye skam i det å gå til en psykolog.

    Siste sangen fant jeg desverre ikke ren tekstet video til, men det at man er en kriger og at man ikke er redd for morgendagen lenger. Man har de modige hjertet, og selv om veien slutter skal vi gå videre. Det er en fin beskjed, selv om selve stilen gjerne ikke faller helt er i smak hos alle.

    Husk å belønn fremstegene dine.

    Jeg har kanskje endret endel musikkstil som jeg hører på daglig, men ordene og tekstene vil jo alltids ha et spesielt sted i hjertet mitt. Og dette ble jo mye mer personlig enn intensjonelt.. Men det får la gå, siden jeg vet det gjerne kan hjelpe en, om det så er èn eneste person der ute :)

    ~Smiley~






    Ensomt liv i mørket

    • 25.08.2017, 23:28

    Det er så godt å ha noen få gode venner og stole på om ting går skeis. For tiden har jeg jo vært ganske nedfor, med de ulike tingene som har skjedd. Jeg har alienisert megselv og jeg føler meg nummen, og tom. Slikt kan det ofte føles når man har tyngre perioder. Og selv om man vet det går over, føles det som om det holder på uendelig lenge. Vanligvis kan det være greit og skyve vekk følelser, men om man bygger dem opp blir man jo fysisk syk. Man vet jo at det å holde inne sinne er dårlig, men det gjelder også for andre følelser. 

    For det er ikke kjekt å være den som er ensom i mørket.

    Heldigvis har farmoren min det bra nå, og jeg er svært lettet. Jeg kan endelig slappe av. Men hun har ikke kommet helt til hektene helt ennå, og jeg er bekymret for henne. Men hun skal nok klare seg. Hun er vel egentlig mer eller mindre på topp igjen, siden hun skal dra på ferie senere idag med endel andre i familien.

    Jeg er heldig som har noen slike som han i livet mitt.

    Selv skulle jeg på tur med klassen idag, og var egentlig veldig optimistisk til punktet der jeg visste jeg skulle dra. Jeg og en god venn fra VG1 feiret 4års vennskap, så han var her med meg pga han overnattet. Han er en av mine beste venner, og har hatt god kontakt når vi først har kontakt. Han har jo flyttet bort, men er endelig hjemme igjen så det blir lettere å ha kontakt.

    Det ble jo ikke klassetur, siden det rett og slett var vanskelig å tenke på å være med såpass mye mennesker på samme tid. Men han jeg var med fikk iallefall roet meg ned, og vi hadde heller en koselig kveld hos meg så jeg kunne slutte å tenke på det. Er sjeldent med på sosiale arrangementer med mindre jeg har èn trygg person jeg kan henge meg litt på. Ellers tørr jeg ikke, og angsten kan gjøre det forferdelig vanskelig. Hvertfall når jeg føler nederlaget av å ikke klare å være med, og angeren for å ikke dra. Men det var så mye lettere med han goode vennen min der. Jeg er heldig som har noen slike som han i livet mitt!

    For det er ikke kjekt å være den som er ensom i mørket. Om det så bare er opplevelsen av å være alene, noe som er veldig enkelt å oppleve i en deprisjonsboble. Og det er greit å ha de støttende personene rundt seg, men man må også huske man har dem. Det er gjerne lettere ved direkte og konkrete samtaler, for man trekker seg jo som oftest bort fra slike gode venner i dårlige situasjoner. Og noen ganger er dem som tar kontakt gjerne en fjern bekjent fra barndom, som har hendt meg. Men jeg er utrolig dårlig på å spørre om hjelp på en skikkelig måte, og gjerne på rette steder, som gjerne også andre kan kjenne seg igjen i.

    Uansett hva du måtte slite med nå, eller i fremtiden, håper jeg det går fint med deg. Prøv å sett på lesebrillene og se de gode personene rundt deg. Man har som oftest en. 

    ~Smiley~






    Vi får se lyst på det!

    • 08.08.2017, 18:30

    Rett etter forrige innlegg på bloggen så fikk jeg en hjerteknusende beskjed. Jeg ringte besteforeldrene mine, som jeg skrev litt om i forrige innlegg, og fant ut at farmoren min hadde havnet på akutten på lørdags morgen. Du kan tro hvor vondt det var å takle, og tårene strømmet i timevis. Dette har nemlig skjedd tidligere i fjord, og var veldig skummelt. Jeg endte med å ta fri fra skolen forrige gang, for å dra på overraskelsebesøk. 

    Jeg har alltid vært den som vil prioritere de farmor og farfaren min sier, og har stor respekt for dem. Det er først de siste 2 årene jeg har blitt tøffere om å være ærlig, stå imot og å stå for meningene mine. Det betyr ikke at jeg er mindre glad i dem enn andre i familien. Jeg elsket å bruke Juli månde med farmoren min. Gikk turer nesten hver dag, og fikk henne til å utfordre seg selv på ting hun var redd for. Ertet henne, med vennskapelige intensjoner, og tok den interne "skulderdansen" med henne. Det var hopp og sprell, og noen ganger hørte jeg på det hun sa, mens andre ganger var jeg ikke helt enig. Men jeg syntes vi koste oss, og det sa hun også. Hun er som en moderversjon av en god venninne som jeg kan kose meg med, men som også skal være litt bestemt. ;)

    Farmoren min er som mange andre farmor'er. Men det som gjør henne enda tøffere enn andre sine farmorer, i mine øyne, er at hun stod alene med 7 unger og en gård som hun håndterte uten nymotens teknologi. Nei, hun stod i med sin vilje og arbeidskraft. Slik som onkelen min gjør akkurat nå, bare med litt hjelp fra teknologi og gode venner i sønner og sin gode broder. 

    Besteforeldre er mye eldre enn oss, og de er del av en annen generasjon. Farmoren min brukte eplekasser til dukkehus. Farfaren min reiste med tog og hest, som tok mye lengre tid enn nådagens raskere transportmetoder. De gjorde det meste for hånd, enn med hjelp av fabrikker og apparater som vi er avhengige av idag. Og jeg er så takknemlig for de dagene jeg fikk bruke med dem begge i sommer.. Jeg følte jeg falt ned i endeløst hull av fortvilelse over tanken på at farmoren min eller farfaren min skulle være syke. Og vertfall når jeg ikke fikk besøkt dem i helgen som var grunnet egen sykdom og ting som kom opp. Men det var nok like greit jeg ikke var der, så fortvilelsen hadde vært større.

        Takk for alle gode tanker fra dere jeg allerede har snakket med om dette. Jeg håper også at hun snart blir frisk og har det bra. Deres gode og varme tanker for meg i denne fortvilelse har vært så god. Tusen takk.

    Jeg har fått snakket med henne idag, men hun var fortsatt dårlig. Men ting ser lysere ut, og jeg håper å få sett henne i helgen! Reiser om ikke så altfor lenge, og tar mest sannsynlig med meg en veninne. Håper dere har en fin dag, og tusen takk for gode meldinger og tilbakemeldinger på forrige innlegget! Jeg fikk snakket med henne å telefonen og ba henne om å være positiv i tiden videre. Så, vi får se lyst på det nå som hun iallefall er bedre.

    ~Smiley~


  • Publisert i Blogg




  • Fakta: Jeg er usynlig.

    • 06.08.2017, 19:26

    Nå hadde jeg nettop brukt en hel time på å skrive et veldig tøft meningsfylt innlegg, men jeg får prøve igjen. *puster dypt inn* Når man gjør en feil, får man bare hviske den bort og en ny sjangse på å gjøre det hele mye bedre, sant?

    Til slutt ble det bare som et fakta i hodet mitt: Jeg er usynlig og ubetydelig.

    Jeg hadde en veldig tøff start på morgenen idag. Om du følger bloggen min, her, så har jeg slitt lenge med blant annet sosial angst, deprisjon og diverse som har fulgt med. Jeg har skrevet mange innlegg om akkurat det, og artistiske syn på hvordan jeg ville beskrive at det er å føle, og å leve med dette. Vel. Idag skulle jeg møte en god kompis, som skulle ringe meg når han nærmet seg. Kan bare kjapt si, at det aldri skjedde. Jeg har ikke hørt fra han siden igårkveld, og avtalen var at han skulle ringe meg i 11tiden og være hos meg i 12tiden. Men han ringte ikke. Og for ei som ikke har så mye selvtillit, som blir glemt altfor ofte er det knusende. Jeg syns fortsatt det jeg gjør, med å flykte og å dra fordi jeg er livredd for at jeg er i veien også videre er like irriterende. For selv om det er et uhell, eller det at jeg får ideen om å være i veien for noen som egentlig er gode venner av meg, så er det i begge tilfeller ødleggende. Jeg enten rømmer eller bare gråter hjemme og sier det går fint når de plutselig sier de glemte det.

    For her er en fakta om oss skjøre mennesker; vi har ofte så dårlig selvtillit at løfter er ganske viktig. Jeg vet jo selv at jeg av og til kan gi hint til mine felles skjøre mennesker som kan gjøre dem usikker. Jeg liker jo ikke å overtenke heller, men det gjør vi også. Vi tenker på alle feilene ved oss selv. Men samtidig er det så vanskelig å skylde på segselv uten at det gjør uendelig vondt. Hvem vil vel innse at deler av grunnen man er alene og føler seg usynlig er egen feil? Det er jo så vonde følelser. Men den eneste måten og få et oppgjør på disse følelsene og kunne sette ned foten for å slutte å være usynlig starter jo med det. Å ta tak. Og det er tøft. Som med sosial angst, så må man eksponere segselv for det som er tøft og vondt for å bli bedre. Og litt etter litt vil man gjerne se en endring. Eventuelt trenger man bedre venner. 

    Men å ta tak er første steget for at ting skal løse seg.

    Jeg var jo en av de ungdommene som satt inne på rommet mitt og gråt så mye, over det å ikke bli sett. Jeg hater jo oppmerksomhet, men jeg hater jo å være alene også. Jeg ville ha en god venn å være med. Jeg ble sett på som en snill, rar jente som ville gjøre mye for mange andre. Og jeg lot folk gjøre fæle ting mot meg for å ha noen, slik at jeg ikke skulle føle meg usynlig. Det er grusomme år. Og jeg vet rett og slett ikke hva som kan gjøre situasjonen bedre. Selv om jeg vil jobbe i en jobb der jeg kan hjelpe andre som opplever vondt, eventuelt det samme. Alle saker er jo forskjellige. Men det å ha det så vondt at det til slutt blir et fakta i hodet ditt at du er usynlig og ubetydelig er så vondt. Et lite barn ned i 6års alderen skal ikke gråte stille på rommet sitt. Et lite barn på 12 vil være så skjørt. Og mental helse hjelp burde være mer inn i bildet mye tidligere. Vi har internett nå, som gjør mange av sakene værre. Og noen bedre. Men små barn burde ikke ha det vondt.

    Det jeg garantert vet er at vi bygger oss sterke vegger for å takle disse følelsene. Og både gutter og jenter burde få vite at å a de veggene komme ned iblant foran folk man stoler på, er sunt. Av forbilder, og av andre. 

    Dersom vi virkelig vil ha et godt samfunn, må vi starte med at barna skal ha det godt og vokse opp til å bli gode voksne.

    Jeg ønsker ingen barn noe vondt. Jeg ønsker intet barn og kjenne på de følelsene jeg følte som barn. Jeg vil at alle skal ha en lys tid, spesielt nå i sommeren. Mange er så utrolig alene i sommerferier. Det er ikke akkurat en tilfeldighet at jeg snakker om dette nå i sommer. Jeg har jo brukt forrige måned på å kose meg med venner, farmoren og farfaren min som er gode som gull. Jeg har hatt vonde og tomme tider med ensomhet. Men det er jo de gode tidene som teller mest. Jeg har jo heller lyst til å se tilbake på de koselige turene jeg og min farmor gjorde enn noe annet.

    Det er jo det jeg vil jobbe med. Å gjøre hverdagen bedre for noen andre. Men akkurat nå er jo det veldig vanskelig å være i jobb når eg tidvis er livredd for å gå ut døren. Men jeg har jo tenkt å jobbe med å få ungdom til å unngå rus, eller å jobbe innenfor barnevernet for at barn under barnevernet skal være trygge. Gjerne også muligheter for å jobbe på skoler for å jobbe imot mobbing og forbedre miljø blant barn. Gjerne starte sommeraktiviteter for barn som ikke har noe særlig å gjøre på om sommeren, og sliter med ensomhet. Det er så mange flotte ting man kan gjøre.

    Jeg håper du iallefall hadde noen små lysglimt fra sommerferien din.

    ~Smiley~






    Den vanskelige samtalen.

    • 01.07.2017, 14:43

    Det er mange ting som er vanskelig i verden, men hvem skulle tro noe så lite kunne være så forferdelig. Jeg lever jo dagelig med hverdagslige ting som er mer problematiske enn for de fleste andre. Men jeg vet jo mange kjenner seg igjen at det å ringe noen kan gi helt grusom angst. Man skulle ikke tro at en liten telefonsamtale skal føles så grufullt skummelt, og få meg til å knekke sammen i gråt fordi jeg prøver å psyke meg opp til det men hele kroppen fysisk og psykisk svikter og nekter. 

    Desverre har jeg begge demonene. Angst og deprisjon. Angsten gjør meg redd, og deprisjonen gir meg skyldfølelse for å føle det jeg føler. Det er en helt grusom kombinasjon jeg vet flere sliter med. De fleste vil jo slite med deprisjon på et eller annet punkt i livet. Og det er hardt og grusomt. Men enda flere har telefonsamtale-angst. Redd for å ta telefonen og svare ukjente nummer, ringe til f.eks et selskap og du ikke vet hvem som tar telefonen. Det er jo ukjent, og menneskeheten frykter det ukjente. For meg som har angst må jeg virkelig manne meg opp for å gå på butikken, selv hvor kjent det er. Fordi jeg vet at de vil være nye mennesker der jeg ikke kjenner. Det vil føles ut som det er nye skumle ukjente faktorer i de kjente. Jeg skjønte det ikke helt selv engang, før jeg startet å faktisk utfordre megselv. For jeg gikk ganske lenge uten å engang prøve å utfordre megselv. Jeg var et livredd skjelvende barn mot hele verden. Og nå kan jeg til tider gå på butikken selv, og gå 5 minutter unna der jeg bor uten mobil, musikk eller distraksjon for å ikke klikke i mine egne tanker og redsel. Men til gjengjeld er jeg utrolig klein, fordi jeg er sjenert og fortsatt livredd det meste i verden.

    Jeg vet heldigvis at slike små broer er helt fantastiske og komme over. Og det er lettere å sette små mål, også se degselv seire litt etter litt. Selvfølgelig fungerer alle forskjellig, men du vinner aldri noe på å ikke prøve. Men desverre så ser ikke så mange den kampen du har med degselv med angst, eller de mislykkede forsøket ditt.

    Du har pyntet deg, men knekker gjerne helt sammen i gråt i dørkarmen, i bilen eller rett utenfor destinasjonen. Og du har prøvd. Og de som sier du ikke har prøvd hardt nok aner virkelig ikke hvor hardt du har prøvd, kjære deg. Hele hodet ditt er overbevist om at du gjerne kommer til å dø, og du har prøvd til du har makset ut degselv.

    Ikke la det andre sier få deg ned, med eller uten angst eller hva det skulle hvert eller ikke hvert. Alle er forskjellige med sine egne grenser. Dine følelser og opplevelser av verden er dine egne. Det er viktig og huske for alle. 

    Finn deg noe du kan bruke som terapi for å glemme angsten litt. For meg er det å reflektere, tenke og å bruke ord. Og det ble på bloggen for denne gang. Ikke gi opp på fremgang!

    ~Smiley~






    Det onde barnevernet!

    • 27.06.2017, 22:38

    "Det onde barnevernet" som tar bort barn fra deres trygge hjem, og splitter opp sårbare familier. Det er slike historier man hører om i media, gjerne daglig. Jeg har mange bekjente som er innvolvert på barnevernet på en eller annen måte. Det eneste negative jeg kan si av personlig erfaring er av at dem ikke hentet meg tideligere. Ingen gjorde noe i mitt tilfelle. Jeg ble ikke sett av noen som heldst, og endet bare føkket opp. Det vil jeg ikke noen andre skal lide. Selv om de ville vært grusomt og komme inn i barnevernet i ung alder, som jeg forstår etter forklaring av mange personlige erfaringer og meninger fra andre. Jeg burde jo være takknemlig jeg havnet i barnevernet i senere alder, da det går mye bedre for deg da. Men det er så trist å tenke på. At om du kommer inn i barnevernet i ung alder, kan så mye være så tøft. Så mange prosesser som er vondt for den de gjelder. Egoistiske foreldre som vil tjene penger på barnet sitt ved å ha det, enn å tenke på det beste for dem og heller bli en bedre forelder så h*n kan få barnet sitt tilbake igjen. 

    Jeg føler meg såpass alene som jeg gjør hver dag, med eller uten folk i nærheten, fordi jeg vet hvor lite folk egentlig ser meg. For om folk faktisk hadde sett meg, og brydd seg hadde eg havnet i barnevernet mye tidligere. Hadde jeg vært fjortiss så hadde jeg nok tenkt som fleste yngre jeg kjenner som er i barnevernet akkurat nå, og kun tenkt dritt om dem. Fordi man er såpass blind i den fasen man ikke ser ting med samme øyne en på over 30 ser det. Det burde finnes bedre løsninger i barnevernet, og barnevernet burde være mer hjelpsomme og ikke bare sette barn inn på instutisjon. Jeg kjenner personer som fikk endret "verger" som iallefall fikk situasjonen til å bli mye bedre; uten å flytte dem flere mil unna søsken, foreldre eller venner og skole. Jeg har ikke noe perspektiv fra selve barnevernet, siden jeg ikke har jobbet der. Men jeg ønsker mer og mer å jobbe med saker slik at barn og ungdom i lignende situasjon som meg, eller generell tøff situasjon skal få ha det lettere. Bare fordi dem er i "fjortissfasen" betyr det ikke dem ikke burde bli hørt. Jeg er møkk lei å kjenne hjertet briste fordi det skjer altfor ofte at dem "ikke kan si oss hva dem vil" og at det dem prøver å si "ikke betyr noe" fordi en voksen mener dem er altfor full i hormoner. Er ikke jobben til barnevernet å høre på stemmen til barn som blir undertrykket? 

    Jeg ser jo at å holde alt et barn ønsker skal være vanskelig, men skal virkelig deres pubertet, og det at dem slår seg "vrang" ødlegge stemmen dems? Dem har rett i å si hva dem føler er best, selv om de myndige voksne har noe å si i saken. Dette gjelder både i saker hvor barnevernet ikke har lyttet til de stille skrikene til barnet som ikke vil bo hos en av foreldrene, eller en som bare vil bo i nærheten av skole og miljø. Dette er jo også grunnen det trengs flere beredskapshjem og gode fosterfamilier rundt omkring. Det er mange faktorer som trengs. Men om de så ikke får det de ønsker seg, så trenger de en voksen som kan lytte og å være tålmodig.

    På institusjoner har de alltid en såkalt "badguy" og en "lytter". Goodcop og badcop. For selv om dem trenger omsorg, trenger dem også tøff kjærlighet med en som setter grenser. Sistnevnte har alltid vært en voksen jeg ser opp til, med tanke på at rettferdighet er noe jeg setter høyt. Og respekt er vel på en måte linket sammen der. Skjønner jeg at du er en rettferdig person så vil jeg se på deg med respekt. En person som ikke bare står i gangen og skriker til deg "NEI!" men gir deg en grunn du ikke får lov. Du blir ikke bare fortelt hva du skal gjøre som om du er i fengsel og du ikke har noe valg. Du blir fortalt grunnen, som i at det er sagt fordi de vil f.eks ditt beste. Så slipper du å stå der som et spørsmålstegn.

     

    Så jeg håper barnevernet kan få bedre omtale, og få flere beredskapshjem og fosterfamilier på lager med flere midler. Så kanskje flere barn ikke får ha det så vondt som de har det nå. For i mine øyne er det rett og slett ikke organisasjonen sin feil den er som den er, for jeg tror dem prøver å gjøre en bra jobb. Men jeg tror det er flere midler som må til for at dem skal vise sitt gode potensiale. Og husk. Bare fordi en kassearbeider på la oss si MAC er frekk, betyr det vel ikke alle MAC butikkene har teite ansatte. Det blir jo litt feil å tenke. Så kanskje vi skal slutte og sutre om barnevernet og heller tenke på hva som kan endres. Selvfølgelig er det ikke bra så mange barn ikke har det bra, og familier som faktisk lider av å ha blitt som sagt splittet eller lignende. Men jeg tror det er blitt en liten trend også jeg, det å snakke dritt om barnevernet.

     

    Men det var bare noen tanker jeg har om et tema som er følsomt for mange.

    Jeg håper at om du er inne i barnevernet, at dem behandler deg bra og de verner om deg, kjære deg.

     

    Åpen for videre diskusjon i kommentarfeltet!

    ~Smiley~






    Altfor klein.

    • 22.06.2017, 13:35

    Jeg sliter med kleinhet. Men det er vel en slags sjarm i det i ulike tilfeller, forhåpentligvis.

    Superthumb

    Jeg finner megselv alltid i håpløse situasjoner der jeg sier teite ting som bare "blurper" ut av munnen min og bare glipper uten noe sensur. Tanker som kommer ut munnen uten filter, og blir tatt opp feil, er så grusomt flaut og fælt. Noen ganger kommer jo kjappe gode svar, og eg er rappkjeftet. Men blurping av flaue eller teite, unødvendige kommentarer er så grusomt flaut. Og hodet mitt overtenker og fokuserer på dem og gjør at jeg gjør det enda mer. Det er som å gjøre en stressfeil- og du blir mer stresset og gjør enda mer stressfeil. En mørk og ond sirkel.

    Jeg liker ikke megselv. 

    En god veninne har omtalt at det gjør meg til den jeg er, men jeg er ikke så veldig enig. Jeg føler mitt egentlige jeg blir misforstått som uinteligent og rar på en dårlig måte når jeg freaker ut over hvor klein jeg er. Kan ikke akkurat slappe av heller. Og jeg håper jeg ikke er alene i det. Men samtidig håper jeg at jeg er alene i det fordi det kan føles så flaut og sårbart.

    Jeg ser jo på det at jeg er klein som en svakhet, og det positive med å vite sine svakheter er jo at det gjør en sterkere og at en kan forbedre segselv. Og man kan bruke en svakhet til å bli en styrke, som er ganske greit.

     

    Så om du har noe du ikke liker med degselv er det ikke noe man ikke kan forbedre med hardt arbeid.

     

     


  • Publisert i Blogg




  • Si ifra!

    • 08.06.2017, 15:42

    Superthumb

    Jeg har slitt med å være en fjern(tankefull), og samtidig var jeg en veldig masete, pratsom og gira unge. Jeg forstod ikke hva "stopp" betydde. Jeg var et ekornbarn full i energidrikk. Et barn med ADHD, konsentrasjonsvansker. Jeg tenkte meg ikke om før jeg snakket. Egentlig var, og er ennå, et ekstremt sjenert barn. Men det vises som ekstremt ivrig og utadvendt. Bare fordi at munnen min sprøytet ut ord som en ekstrem diarêflom som aldri tok slutt. 

    Superthumb

    Jeg har blitt bedre på og talke dette, men jeg ser at jeg av og tider der jeg går skikkelig over streken. Som det gamle mottoet mitt: Jeg går ikke over streken, jeg bare skyver den forran meg. Det funket ikke så bra, mildt sagt. Forstå meg rett, jeg sier sjeldent rare ting uten kontekst ut av det blå lengre. Det er mer slik at jeg tar vitser for langt i hodet mitt og sier dem ut høyt. Slike ting. Tenker ikke godt nok gjennom ting; ikke fordi eg ikke tenker, men fordi tankene går så fort jeg ikke klarer og legge merke til hva dem sier engang. Om noen spiller en kjent sang, så kjenner du jo igjen melodien og kanskje til noe av teksten. Men teksten vil jo bli uhørelig og uforståelig om de synger den altfor fort. Jeg vet ikke om du skjønner meg, men må nesten gå videre med saken likevel.

    power

    Men likevel hvor mye irritasjon ADHD og tankene mine gir meg, så velger jeg å gå uten medisiner. Jeg ønsker at all fremgang skal skyldes meg, og ikke medisinene mine. Så jeg kan være den sterkeste versjonen av megselv uten medisiner. Men så har det jo med at jeg ble såpass rolig på ADHD medisiner at jeg viste mer av mitt sanne sjenerte selv. Hvor jeg ikke turte snakke med noen. I mine øyne var det egentlig det mest positive som kunne ha skjedd, men samtidig tok det å distanserte meg såpass fra megselv og andre at eg følte meg alienisert. Det er jo ikke særlig bra. Jeg ble fjern på en annen måte, kan man si. Så det er faktisk mer greit å bare være uten medisiner, bli den beste og sterkeste versjonen av megselv uten medisiner, og å bruke adhd som en superkraft.

    adhd and power image

    Ikke alle kommer til å digge deg for den du er. Mange kommer til å bli hersens irritert av hvordan du oppfører deg. Men det mange ikke vet, er at når man ikke er bevisst på de selv er det fint med noen som sier ifra. For ingen er mer irritert over oppførselen vår, enn oss selv når vi faktisk er bevisst på det. Og det lar oss endre oss til å bli bedre mennesker. Kanskje vi ikke hadde trengt å miste så mange venner, eler følt oss så alene, om bare noen hadde sagt ifra at vi oppfører oss litt overivrig og hyper.. Jeg vet jeg hadde satt pris på om folk gjorde det oftere. Selv om jeg er blitt flinkere, betyr det ikke jeg har sluttet å ha mine over-ivrige hypre tider iblandt.

    Det var iaffal noe av det eg hadde på hjertet for denne gang.

    ~Smiley~






    I karantene.

    • 30.05.2017, 15:10

    Håper dere har hatt en fin 17 Mai feiring! Har selv hatt en fin 17mai feiring. Men ønsket etter å se fyrverkeriet gjorde meg visst ikke godt. Jeg fikk se masse fint fyrverkeri, selv hvor redd jeg egentlig er for det. Dagen ble iaffal brukt med kjekke folk! Desverre var det såpass kaldt og fult i regn på veien hjem, så eg klarte å bli kjempesyk. Jeg er fortsatt syk, for bakteriene henger i og vill ikke dra ifra meg.. Noe som er ganske kjipt.. Men det som er kjekt er at jeg ikke har latt det ta over hele livet mitt. Så jeg har vært ute og møtt mange nye folk og fått masse nye gode vennskap. 

    Selvfølgelig ble det mye klaging da jeg fikk feber, infeksjoner og flunsa og mistet stemmen. Ble voldsomt pratesjuk, etter å ikke kunne snakke på 2 uker eller være med noen. Så det var koselig å være ute på byen og møte masse nye folk. Ser stort frem til sommerstart med planer, folk og litt jobbing.

    Håper hostingen er helt borte til 1 juni. 

     

    Håper dere har hatt fine dager! Skulle blogget mer om det ikke var for at eg har vært såpass syk :) 


  • Publisert i Blogg




  • Jeg ble slått ned og banket opp!

    • 16.05.2017, 14:28

    Ja, du trenger ikke gå langt før noen finner en grunn til å skulle banke deg. Når jeg var mye mindre så ville såkalte "venner" banke meg opp for å teste hvor mye jeg tålte. Kom hjem med såkalte "baldspots". Heldigvis har eg pleid å ha relativt tykt hår. Senere ble jeg banket opp og spyttet på fordi dem skulle teste grensene og fordi dem bare ikke likte meg. Og en annen gang ble jeg også kastet egg på. De fleste gangene var jeg helt stille om det og sa aldri noe. Det er helt vanlig for barn og lide i stillhet, spesielt om de ikke har skikkelige voksne rundt seg de virkelig tror de kan stole på.

    redheartbreak

    Men det fins faktisk enda mer alvorlige hendelser der ute. Og dem jeg tenker på er de psykiske kampene der man blir banket opp. Så om du tror jeg skal skrive et innlegg om at jeg ble banket imens jeg gikk en tur i Bergen ellernoe, så er det ikke akkurat greia i dette innlegget. Selv om de sikkert kommer til å skje engang. Bor man i Bergen kan jo alt skje!


    Vi går rundt og bærer på vekter. Noen bærer på store, mens noen andre bærer gjerne på noen små. En god venn vil gjerne hjelpe deg å bytte på å bære vektene til hverandre, så veien videre blir lettere. En belastende person i livet ditt vil gjerne legge på flere vekter på endel kilo. Men vi har også de personene som vil gå ut av veien for å herse med deg, kaste vekter på deg og trakkasere deg. Det trenger ikke være konkrete personer engang. Bare livet. Kommer snikende og gir deg tunge nyheter gang på gang. Sårer deg. Med ord. Eller med en kniv. Så du blør. Hjertet ditt blør. Og det gjør så vondt.

    quoteart

    Det er så altfor mange som har eksamenstid og som gråter på innsiden fordi de syntes året har vært tøft. Skole er tøft. Og nå blir det ekstra tøft med alt presset rundt eksamen. Men de må bare dytte seg gjennom hele pakken. Selv om det hadde blitt bedre å ha noen som virkelig forstår og kan lytte er såpass mange stille om dette også. De sleper på vektene i stillheten. Krysser fingrene for å bestå, og ikke få altfor mye py fra foreldre fordi de ikke fikk toppkarakterer. Når sannheten er at presset gjerne har vært så stort at de ikke får sove, øvd eller orken til noenting. Hadde de bare fått litt pause hadde de kanskje gjort det bedre. Men folk rundt ser jo ikke det, de ser gjerne bare lat ungdom som sutrer for ingenting, mesteparten av tiden.

    drowningquote

    Vi har jo flere blokker med vekter. Tyngden av livet, tyngden av skole, venner også videre. Og for å slite med dem og likevel være over vann, og å være oppegående, er tøft. Fra egen erfaring så skyver man vekk psykisk helse for å klare det bra på skolen. For om man skal prioritere psykisk helse blir skolen for tøff. Vi er mennesker, ikke mutanter fra X-men. Og til og med dem trenger pauser. Og mennesker er forskjellige. Noen kan ta en fiskestang og sitte ute i flere timer for å glemme alt. Noen trenger musikk som kan skrike ut i sinne, så deres eget sinne blir tilfredsstilt og de slipper å ta det ut på andre. Noen må ha store søppelbøtter de må gå gjennom gjevnelig. Det værste jeg vet er vel stinkende søppel som går ut over livskvalitet. Du har det jo ikke koselig om det er en ekstremt sterk stank av deprisjon fra vennene dine for eksempel. Jeg hadde vertfall ikke tålerert det. Alt i alt har folk sine metoder og kope på. Men det veldig få ikke tenker at å gjemme vekk noe i et kott funker ikke. Det går ikke bort av seg selv. Den stygge stolen du satt bort finner ikke ut at den vil dra å kaste segselv. Og den store søppeldyngen for å få fjernet problemer for godt er en lang prosess og komme seg til. Og man må gjerne ta én ting av gangen, som ikke alle er like fan av.. Jeg vet hvertfall jeg ikke er det selv. Jeg vil bare få alt til å gå bort med en gang så jeg kan kose meg med å prøve det folk snakker om. Det å nyte livet. og å leve. Det har jeg en gang lyst til å prøve... 

    warhannah baker

    Det hele endte jo opp med daglig overlevelse. Men det skal ikke være sånn. Mange har f.eks sett serien "13 grunner hvorfor". Mange elsker serien (enten eller med elsk/hat ser jeg), men det er jo ulike aspekter de ikke fokuserer nok på. Selvfølgelig, det er mye enklere om noen faktisk ser hvordan du har det. Men man skal heldst ikke ende opp med å ikke få den hjelpen du burde hatt. Og serien fokuserer ikke nok på hjelpesiden, men mer på en slags hevnside.

    Selv om det kanskje var personer som gir deg mange byrder og vekter, spytter på deg eller kastet råtten mat på deg så sier det jo mer om dem at de har gjort det mot noen enn det sier om deg som måtte oppleve og behandlet på den måten. Det gjelder egentlig og ikke spre hatet selv hvor mye du har lyst. Jeg har personer nå som lager kjempestygge rykter om meg, og jeg syntes heller synd på dem. Dem har det vel vondt og må føle seg bedre med å spre drit om noen andre. En dag vil dem mest sannsynlig innse hvordan de har oppført seg å skamme deg, og i bestefall si unskyld. Men altfor mange har for mye stolthet til å noen gang si unnskyld.. Men du vinner ved at dem en dag vil innse hvordan de behandlet deg å skamme seg. 

    grungeaesthetic

    Husker ikke hvem som sa det, men det var i en video som gikk rundt på facebook som gikk som følger; Det var en taxisjåfør. Han var snill og blid. Uansett om folk stoppet trafikken, og skyldte på han med kjeft og smell så smilte han og vinket bare. Og han sa som så; "Mennesker er som søppelmenn".. Man vil ikke at søppelet skal ligge i gatene og lukte og å se fælt ut vil vi vel? Så noen ganger kan det hende en tilfeldig person får utbrudd i fleisen etter at søppelbilen er full. Og da skal man bare smile og vinke." Om dette gir en forståelig mening, så er iallefall det jeg prøver å poengtere: Folk vil gjerne ha utbrudd iblandt. Bare ikke ta det personlig, smil og vink. Mest sannsynlig trengte dem det og vil føle seg mye bedre etterpå.

    Og det er akkurat det folk trenger. Å få ut følelsene så dem ikke bygger seg opp og ødelegger ting inni deg som en parasitt.

    Så om du sitter der og sliter med en parasitt akkurat nå. Dra, og få deg hjelp. Oppmerksomhetsuken for mental helse var vel gjerne i forrige uke. Men deperisjon kan være hele året om du ikke blir kvitt den.


    Blir nok denne typen innlegg fremover. Har fått siden min oppe å gå igjen, så om du vil følge meg skal jeg ha fikse Facebook-Knappen. Men om du søker på Tabra.blogg.no skal siden min komme opp på facebook med oppdateringer. Håper dere får en fin feiring imorgen.

    Gode ønsker ~

    ~Smiley~






    sårt tema

    • 03.05.2017, 19:44

    Dette har vært et sårt tema lenge eg kan kjenne meg endel igjen i videoen til denne Max. Følte for å dele. Håper dere har en fin dag idag. Om ikkje kan det alltids kjempes for å gjøre den fin uansett. Må bare endring av tankemønster til. Ikke at det er lett gjort! Menmen. "Øving gjør mester!" Sa Mesteren.

     

    En mer forklaring på hvorfor jeg har vært så lenge borte kommer når jeg får mer inspirasjon til å blogge. kanskje senere ikveld. Imorgen. Eller senere. Hvem vet? Jeg vet iallefall ikke alt. Men jeg vet jeg ønsker gode mennesker en god dag :)


    Litt tilleggsinfo så er jo venner et sårt tema for mange ungdommer idag. Både gutt og jente. Er du ikke akseptert med en gang som gutt er du på en måte "føkt" i dagens univers. Men med jenter an det skifte når som heldst. Men det spørs jo lengdene du er villig å gå for det.Bukke under for press? For du kan ha "liksomvenner" som kun bruker deg fordi du er oversnill og gjør som alle andre sier for å ikke være alene. Samme gjelder for gutter. Og det er grusomt. For du har liksom en mening for noen. Du har venner. Du har en grunn til å eksistere og til å leve. Noen bryr seg. Og de er ikke del av familien din.

     

    Helt ærlig fra mitt perspektiv? Det er like greit å vente til årene med mest hormonell piss er over så du kan få deg ærlige rolige venner som ikke vil ha hormonelle utbrudd som går utover deg hele tiden osv. Og folk vokser mer opp og ser at å oppføre seg som en drittsekk ikke gir deg skikkelige venner. Det var noen som sa: Gutter har det enkelt. De finner en gutt de sitter seg ved siden av første skoledag og er bestevenner for livet. (Gjelder jo ikke i alle sammenhenger) mens med jenter? Årevis med utsiling og vennevalg gir deg den bestevennen du har ønsket deg. Det er ikke noe særlig kamp for å beholde et vennskap. Men samtidig blir det feil å si, fordi det er så mange med så forskjellige opplevelser. Ikke alle opplever det samme og er i nøyaktig samme situasjon.. Men eg tror du skjønner greia eg prøver å si! 

    Det var alt eg hadde på hjertet for nå. Håper på mer inspirasjon snart. Peace.

    @ItsSmileyTime






    Rødt, hvitt og krystallklart!

    • 01.12.2016, 19:16

    Det er den tiden på året igjen. De fleste har vel lest 100 ulike statuser om hvordan det er første desember, og om det er snø eller ikke. Sett flere snaps av mennesker som har startet og ha på seg nisselue, som har opnet første luke i kalenderen sin.
    Jeg har ikke noe kalender i år, men har vurdert å handle en til min veninne og megselv. En liten sjokoladekalender. Litt sent? Men jeg fikk nettop vite besteveninnen min ikke har hatt kalender på 3 år og vil gjøre noe koselig for henne. Hun vil jo ikke dette såklart, men hey. Bestevenner gjør sånne ting sammen, gjør de ikke? Jeg vet jo hun innerst inne har lyst til det.

    Ellers har dagene vært tunge og mørke. Jeg fikk beskjeden om at en hund jeg har blitt veldig glad i er hos vetrinær og har startet å vise klare tegn til alderdom. Mye av som ikke er bra. Jeg som er så glad i dyr, og gråt over Harambe, gorillaen som ble skutt. Jeg gråt selvfølgelig over hunden (som jeg ikke vil si navnet på her).

    christmas dog

    Hun er en nydelig flott hund, og alle som er skikkelig elskere av dyr, om det så ikke er hund, vil skjønne hvor grusomt den beskjeden er. Det er ikke noe man vil få beskjed om første desember for å si det slik.

    -----------------------------------------------------------------------------

    Ellers har jo den siste tiden vært ganske intressag. Jeg har vært og brukt mye tid med min sjarmør som fylte 7år for to uker siden. Jeg har brukt mye tid på og sammen med henne og min andre (ste)søster. Utrolig flotte mennesker, kjempesøte og fantastiske! Utrolig glad i dem begge to. Og dem betyr mye for meg. Gleder meg, og hørte rykter om at de gledet seg selv, til vi skulle lage pepperkakehus og kakemenn og masse julebakst slik som ifjord! Kjekt med tradisjon, er det ikkje? Nå har jo jeg veldig lite familiekontakt utenom min lillesøster på 7, men jeg har laget egne nye tradisjoner med henne og i mitt nye bedre liv.

    Jeg får ikke nok næring helt, for dem som vet jeg har slitt med mat, oppkasing av mat også videre i fortiden. Men nå har jeg funnet masse løsninger. Mye lettere når jeg har det så bra som jeg har det for tiden. Og som en storesøster er det bra og være et godt forbilde. Jeg prøver, samt Nicole(Min søsters mor), og hele tiden fortelle begge søstrene mine, samt min tredje (ste)søster i utlandet at de er vakre som de er. Du vet jo du har gjort noe rett når du sitter deg ned å virkelig snakker med barnet ditt eller lillesøsteren din og ikke godtar at alt er "fint" men spør hva som gjør livet fint. Og følelsen når de har bedre selvbilde enn du noen gang har hatt er amazing. 7åringer skal iallefall ikke tro dem er stygg. Og jeg husker jeg gråt sammen med Anette Marie Antonsen i hennes "snapforedrag" om alle barna på alder med hennes eget barn, som sier at dem er stygg. Og det er ikke greit!

    ---------------------------------

    Som man sikkert kan se så er det mange saker som er blitt viktige for meg.. Jeg vil være et forbilde for min lillesøster på alle de måtene jeg kan, på de små måtene som går til. Som å vise at resirkulering, gjenbruk, fretex, veldedighet og bevissthet er kjempekult. Og at jeg er en kjempekul søster sammen med min (ste)søster, som kan fokusere mer på henne og å finne på ting som TURER og TEGNING i en verden vi sitter på telefonen i timesvis. Hun ønsket seg en Ipad til bursdagen. Så jeg passet på at vi fikk plenty av leketid (Selv om jeg er veldig kjapp på og ta mange bilder av min vakre søster, så stolt som jeg er). Jeg fikk henne til å tegne sammen med meg, og min (ste)søster. Og sammen koste vi oss og lagde masse pene blomster i alle slags farger! Slikt jeg vil ha nært hjertet mitt for alltid. Jeg har jo tegninger fra både min lillesøster og andre barn jeg har vært barnevakt på. Disse henger på veggene mine på soverommet, og jeg er kjempestolt av dem. De er fulle i sprudlende koslige minner.

    --------------------------------------------------

    Akkurat dette med minner. De er så viktige for oss. Og nå flyr tiden forbi her. Jeg tar å ser hvor mange sjokoladekalendere også videre de har igjen før jeg skal lage kvelds og ta en tidlig kveld!

    Håper dere har en fin dag videre.


  • Publisert i Blogg




  • Min tid i fengsel.

    • 23.09.2016, 09:16

    Mennesker forbinder fengsel med kriminalitet. Men det er ikke kun når man har gjort noe kriminelt at man havner i fengsel. Jeg har vært i fengsel nærmere hele mitt liv. Fanget blandt syke, syke mennesker som har skadet meg. Og jeg har hatt kort tid med frihet. Men når jeg var med min elskede for eksempel? Da var det vel den eneste tiden jeg var ute og fri. Det betydde så mye. Alt vi skulle få gjort sammen, du og jeg. Min elskede Rossy. Du hjemsøker mine tanker hver bidige dag. På godt og på vondt.

    I'm living, quietly bleeding.

    Jeg er så knust nå. Uten noen jeg føler jeg kan stole på. Ingen er jo deg, Rossy. Du viste meg ekte kjærlighet. Og jeg angrer jeg ikke sa at jeg elsket deg flere ganger. Men det er forsent nå. Min elskede.

    BGfa73OyhYwiWMQlmWz1R8bhV1yn3e4lRzpEls0 

    Fengselet mitt, en mørk celle jeg ikke kan rømme fra. Ikke uten deg. Jeg er gal av lengsel, og det er som ett nytt tankefengsel. Du ga meg så mye, og eg ga deg så mye tilbake. Hvordan kunne jeg ikke ha elsket deg? Du nydelige sjel. Vakre menneske... Og jeg beklager så mye for at jeg ikke er tøff nok, for jeg ville ikke at du skulle hatet meg. Eller at mine respekterte skulle hate meg. Så jeg skjøv dem vekk, men det kunne jeg aldri gjort med deg. Jeg ville ha deg for megselv, men jeg var også så stolt av deg at jeg ville vise deg frem. Men jeg turte ikke. Ikke engang nå. Fordi jeg ikke orker at flere hater meg, eller at jeg skal la flere svikere komme inn i livet mitt. Svikerene. Du var ikke en av dem, du nydelige menneske.

    I feel like I did my time, and now I just want to get out.

    snake, hands, and animal image

    Jeg sitter i et større fengsel enn noen gang. Isolert. Bygger skall. Mer isolasjon. Mot parasitter, svikere og ekle mennesker. Et ubeskrivelig mørke. Jeg får ikke sove, og tankene går uten stopp. De ødelegger hodet mitt. River meg i stykker innvendig. Kaster opp regelmessig, fordi tankene overvelder meg. De har satt sine spor, merker på kropp og sjel. Noe ved meg angrer ved ulike valg, som det å vente for lenge med å gjøre ting slutt. Vente for lenge med å gjøre livet mitt bedre. Selvfølgelig vil det ikke virke bedre.  Men det er grunnet alt det nye vonde. Sorgen over og ha mistet Rossy. Frustrasjon over å ikke ha kuttet ut svikerene før eg endelig gjorde det. endelig. Opp til 100%. Jeg er så gledelig fornøyd med progresjonen min.

    I was ready to etch your image with black ink under my eyelids
    To see you, even in an eternal sleep
    Even in an eternal sleep
     

    To keep you from suffering I didn't have but to tell you I love you

    It hurts me to hurt you, I never suffered that much
    I never suffered that much
    When I put the ring on your finger, I made the bracelets cross.

    Jeg føler meg så forferdelig innestengt. Jeg vet ikke om jeg klarer og puste stort mer. Det er så vondt. Alt jeg gjør er jo feil. Eneste som ikke var feil var og elske deg Rossy. Så lenge jeg hadde deg var jeg lykkelig. Uten deg var jeg ingenting. Med deg var jeg stabil, men jeg var så usikker på om jeg fikk beholde deg. Jeg ville beholde deg i armene mine, jeg ville at du skulle bli min. Jeg ville kalle deg mer enn min. Min kjære, gode søte. Du er verd så mye mer enn ord. Skulle ønske ting ble annerledes. At du ikke dro fra meg. At du ble ved min side. At vi flyttet inn sammen, og skaffet oss hunden jeg vet vi begge ønsket oss.

    I've hurt myself when I flew away
    I hadn't seen the ceiling of glass
    You would find me annoying if I loved you in your way
    If I loved you in your way

     

     

    Daddy was a blinded thief
    He went and stole away what was left
    Of the remains of a family

    And she lies, tonight
    Underneath a caving roof
    And she cries, tonight
    Wondering what she can do
    And she tries, tonight
    Remembering who she once knew
    But they've died, inside

    This world can be so cruel
    She lives her life as a broken tool
    And she believes she's unable to fix this broken machine;
    And what's the use to throw yourself at love
    If in the end it never seems enough
    To be able to get through all of life's broken dreams

     

    She watched her manipultive, lying, dead mother die in regret, and happily smiled
    While she cried when she heard her father cry in an empty bed, with his empty vodka bottle
    And she swears
    This is the best life gets

    Nå ble jeg veldig sliten. Har grått mye. Så altfor mye.

    Blogges kanskje en eller annen gang chicas.

     

     

    -----------------------------

    Dette inlegget ble skrevet for noen månder siden med deg i tankene Rossy. Jeg elsker deg.






    Stripped down: The girl behind the mask.

    • 22.09.2016, 22:12

    Dette er hvordan jeg ser ut uten masken min. Dette er det jeg ser i speilet hver morgen når jeg våkner, før jeg sminker meg. Og skal jeg fortelle deg en hemmelighet? Jeg viser dette fjeset altfor ofte. Hadde det vært opp til meg hadde dette fjeset aldri sett lyse dagen. Men det er derfor dette innlegget må publiseres og dette må ut. Fordi så mange ungdommer, voksne og eldre har den samme masken, føler de samme følelsene. Og det finnes såå mange av dem som lever i det skjulte...

     

    Denne youtuberen har ikke deprisjon selv, men har snakket med venner som har hatt det, og forklart hvordan det er. Grunnen videoen gjerne er lett å kjenne seg igjen i det. Men youtuberen har selv aldri hatt deprisjon, som jeg nå spesifiserer. En god oppsumering på hvordan det er å leve med deprisjon, også gjerne å leve med diagnosen Bipolar.

    --------------------------------------------------------------------

    DEL 1

    HVA DU SER

    HVA JEG SER

    To vidt forskjellige setninger. Og helt forskjellige øyne, oppfattelser og meninger.

    -----------------------------------------------------------------

    Jeg våkner opp, gjerne etter et nytt grusomt mareritt. Du sliter med dårlig søvn, ikke bare på grunn av marerittene. Det virkelig skumle er tankene som kommer før du sovner blandt tårene. Du er sliten, som vanlig. Ikke bare fordi du får dårlig søvn, men fordi kroppen din kjemper mot innvendige demoner, kommentarer og skrekken for hele den dømmende verden utenfor. Kroppen er utslitt. Rett og slett utslitt. Noen ville skyvd det under teppet og bare stått på til det ikke gikk mer. Du trenger pause. Men det er jo ikke lett, når den du trenger pause fra, er degselv. Er det?

    Du skyver det hele bort. Tankene går over på festlighetene du skal på, med vennene dine. Vanligvis ville du dratt og forfalsket et smil, godt humor, med hint av humor og kommet opp med planlagte falske historier om hvordan du har vært ute med andre mennesker. Venner. For du kan jo ikke forklare til noen at du har drevet og isolert deg selv og fryst degselv ut fra hverdagen... Men så kommer du frem til at du ikke orker tanken på dette. Du er så sliten. Du finner ut at du kan bli hjemme istedet, og isolere deg i de trygge tilværelsene dine. Så godt forslag. Trygt. Godt. Eller er det egentlig det?

    Ensomheten er så forferdelig, og stillheten som følger med er skummel. Den lokker ut tankene. Musikk og andre distraksjoner hjelper. På de gangene du var opplagt for jobb, ville du gjerne ha jobbet til du var så utmattet du kom hjem å bare sovnet. Jobben ble brukt som distraksjon. Men i helgene så har man fri. Og man må desperat prøve å holde alt i sjakk, med å ignorere visse tanker og å endre fokus. Men det er også en jobb det.

    Du legger i sengen hele dagen, og orker ikke stå opp. Dette er nemlig en dag det ikke er noe jobb å gjøre, og kroppen er så tung og sliten du ikke kommer deg opp. Noen perioder er du tung hele tiden, og andre ganger er du opplagt nok til å tære på ukjent energi. Stå på som bare pokker til du detter i bakken. Som er i stor kontrast til å ligge med alle lys av, gjemt under dyne og pute. Gråte ned puten og ikke gå ut på noen dager eller gjerne to uker, om ikke mer. Den endeløse tristheten og ensomheten omringer deg og alt er bare tomt, trist og ensomt.

     

    Kjenner du deg igjen? Skrevet med tanke på at noen kan oppleve ting A og andre i en kontrast i form av B. Dette er skrevet ut ifra opplevelser, tanker og følelser i mange av mine egne dager. Jeg vet også om så utrolig mange andre som kan kjenne seg igjenn i mye av dette jeg har skrevet.

    Fornekt?

    quote, wolf, and difference image

    Vi pleier å innbille oss at våre voksne, og våre eldre, ikke pleier å føle de samme følelsene. Eller at de ikke driver å sliter med de samme tankene, og ha den samme generelle typen av "styggen på ryggen". Men nå vet sikkert mange av leserene mine at dette ikke er sant. Det håper jeg iallefall. De menneskene koser seg med den norske metoden, med det også skulle "skyve alt under teppet", og å male et fint portrett av en lykkelig familie. Ønsketenkning. Men det er vel helt GREIT om personen får hjelp tross alt. Men når det er såpass grusomt at det fornektes av sirkelen til personen, og personen selv? Og denne personen ikke får hjelp? Nei blir det for galt i mitt hode.

    cry, quote, and sad image

    Følsomt tema

    Hvorfor tror dere det finnes så mange rusmisbrukere? Da mener jeg rusmisbruk av alle former for ting og tang som kan gi rus. Og som blir misbrukt for å skjule vonde og rett og slett helt jævlige følelser. Gjerne dempe tankene med medisiner de får tak i på gaten, fordi de ikke tør og få hjelp av proffisjonelle. Og dermed havner de i en ond sirkel. Jeg har sett så mye rart, til å være så ung. Så mye rart.. Yngre og eldre som går i oppløsning.. Og mange ville sagt eg ikke har rett på og si noe om noenting, før jeg har levd 40 år, om ikke 40 år til. Men noen lever i 40 år uten noe som skjer, og andre lever et liv fylt av "overraskelser" rundt hver eneste hjørne.

    sadquote

    Gardinen.

    Jeg husker den første gangen noen andre snakket om gardinen. For meg har den blitt som et symbol på forholdet mellom isolasjon og deprisjon. Men det er også et godt symbol for isolasjon og angst. Vi stenger oss inne i det som er tryggest. Om ikke for oss, så er det for andre. Vi stenger oss inne i mørket fordi vi ikke orker mer, og bare svever i det i en stund. Eller/og gjerne for å koble av, og å stenge ute omverdenen og det skumle som skremmer oss. Det som fôrer angsten. Gjerne andre mennesker. Sosial angst.

    Eller vi ruller ned gardinen for å takle alt. Som en ny slags beskyttende lag, når vi legger bort masken. Fysisk utestenging av verden. For å kunne sitte og tenke. Gjerne ikke det mest positive eller beste alternative.

    Kontrastene er store, og det gjør angst og deprisjon en skummel kombinasjon. Enda lettere for isolasjon, men ønsket om sosial kontakt er stor, selv om du er livredd det hele. Så vanskelig. Det går jo om hverandre. Som en angst for ender, men likevel ønsker du å se en, klappe en. Å overkomme den intense frykten og leve fult ut. Ender ser du desverre mye sjeldnere enn menneskene, som er overalt. Det hele blir så vanskelig..

    Det var en gang..
    Jeg kjente en gang en mann, jeg. Han har det ikke bra nå. Såpass vet jeg. Jeg har kjempet lenge nok med styggen til å vite han slet med en lignende form for "kompis" selv. Han var en jeg var veldig nær i en fjern fortid, så det tok tid å se og å innrømme for megselv. Jeg kunne se "styggen" hans. Som han gikk rundt og bar på. Børstet vekk tanken hver gang den kom opp, fordi eg nektet å tro det var sant. Hvordan kunne den personen ha det vondt? Jeg kjente han jo så godt! Eller gjorde jeg egentlig det?
    Det ble så mye han tøt til alkohol og rudmidler til slutt. Han var en eldre mann. Og det er mange flere som er som han. Noen som ikke lever den dag idag, eller kanskje sviver mellom liv og død i en bakgate akkurat nå. Tøft, men realiteten er der. De kjente triste sjelene som fornektelsen har rammet hardest. Eller som har gitt opp kampen, gjerne fordi rusbehovet hadde dratt han i den mørke sirkelen så få kommer ut av.

    Han ene hadde jeg trengt gjennom muren på, og fikk se glasset. Glassøyne med sotete vinduer som veldig få personer kan trenge gjennom. Noe jeg klarte den ène gangen. Og jeg så en bunnløs tristhet, en grusom tomhet og sorg. Følelser jeg ikke hadde sett denne personen vise. Det var jo kun glede, ifølge masken. Og stoltheten var en god kappe for å skjule diverse arr. Jeg har sett lignende ting i andres øyne. Arr etter vonde hendelser for eksempel.

    Det er så vondt. For selv hvor mye du selv kjemper for dem er det kanskje ikke nok. For det er ikke din kamp.... så vanskelig å takle... Du føler deg gjerne handikappet, fordi du gjerne ikke kan gjøre noe. De isolerer seg gjerne, og fryser seg ut. Så det blir vanskelig å ta valget om hva du skal gjøre. Men til slutt gir du opp, fordi du ikke ser noe annet valg. Fordi du kanskje er for nær. Eller for fjern. Personen vil til slutt bli et uthvisket minne. Enten til den dagen du får telefon om å møtes, eller invitasjon til begravelse.. Eller kanskje ikke det engang.

    Jeg vet ikke hva min fremtid vil bringe ennå, for selv de mindste planer kan gå i grus. Men jeg vet at jeg iallefall prøver å gjøre innsatser, om så det er i det små. Jeg gjør fremskritt, tilbakeskritt og får stadig nye utfordringer. Men å stoppe akkurat nå, blit litt teit... Blir det ikke?

     

    En dag vil jeg kanskje få kontakt med noen av de jeg er glad i igjen.

    Beklager tante Ingunn, men akkurat nå er det fortsatt så mye enklere å bare fryse seg ut.

     

    Til den som skulle streve, med dette om å leve. Lykke til. Det finnes profesjonelle, og mange ulike muligheter. Men det vil såklart bli mye vondt i starten før det kommer til å gå bedre. Og det beste du kan gjøre er å være ærlig. Og selv om det gjerne er utenfor komfortsonen, så kan det kanskje være lurt å ta noen biter av masken av for en profesjonell ved et sykehus.

    ~Smiley~

    Mine egne bilder/Weheartit

     

    -------------------------

    B.S, jeg ønsker egentlig å gi deg en ny sjangse. Men akkurat nå tror jeg ikke det blir lett for noen av oss. Hendelsen i februar preger meg stort fremdeles. Jeg vil ikke bli såpass kraftig såret igjen, at det ligger utenfor min kapasitet som et menneske. Og til deg katastrofale X/H. Jeg hater deg. Og noen ting skal man ikke la seg selv tilgi. Hverfall ikke om det kommer fra slike som deg..

    Parasitter må man holde seg unna. Menneskelige parasitter er vel egentlig det værste jeg vet. Og jeg jobber hardt hver dag og ønsker å aldri bli en av desse såkalte parasittene. Det hjelper heldigvis på et rart vis. Å streve etter å være en bedre person, slik som Rossy var. Ja, en dag får jeg kanskje lykken over å være like god som hun.






    Back on track

    • 13.09.2016, 10:14

    Hei. Jeg heter Maria, er 18 år gammel og bor i Bergen by. Jeg har vært så mye syk og utilgjengelig, at jeg knapt har fått begynt på skolearbeidet før jeg har falt etter alle sammen. Et helt kapittel bak, og vi er i ANDRE uken. Jeg ble rett og slett syk av en skolemix og det faktum at min ikke-eksisterende luft som skulle vært i leiligheten er fikset. Jeg hadde vissnok 0 i luft når fagfolkene sjekket, som vissnok ikke er bra i hele tatt. Dette tatt ut ifra måten mannen reagerte på når han målte verdiene. Bokstavelig talt helt tett, og eneste luften var den som jeg luftet inn gjenom vinduer også videre. Men nå skal det være fikset så det ikke er helt tett. Vi får iaffal håpe det kommer litt luft inn. Blir jo veldig kaldt på vinteren og ha vinduene oppe hele tiden for å få inn frisk luft. Må jo ha frisk luft uansett, men nå er det iallefall ikke helt ekstremt dårlig luft og innestengt hele tiden.

    planner image

    Stress, press og det går ikkje over. Helsen min går det hele jo over. Jeg prøver og puste men drukner i massen, og henger etter i klassen. Lege går jeg stadig til, og av alt dette sykestyret har gjort meg vill. Sitte i ro i èn hel uke, følte meg låst fast i en dødstrang luke. For meg var det hele veldig lite greit, og for andre så var det jo veldig leit. De måtte fore meg, gi meg mat og stelle meg, mens alt jeg kunne var og prøve og puste i feberfantasiene om deg. Svette og gråte mens jeg ropte etter deg så høyt, gud bevare meg hvor jeg har sytet(søytet?).

    Jeg har kule lærere, og ikke mindst greie, som har hjelpt meg mye på vei disse to første dagene jeg har vært tilbake. Trodde jeg hadde gått glipp av mye, men såpass mye var det ikke. Så etter skolen idag blir det èn time spansk-kurs på nett, og et kapittel med oppgaver i Geofag.

    ---------------------------------------------------------

    Nå er jeg i uke nr 2 som tilbake på skolen, og hele kroppen er i et slags mellom-modus. Jobber hardt på skolen og er dødsliten når jeg kommer hjem. Glad jeg bare har deltidsår igjen, for jeg er såpass mye sliten. Det er knapt at jeg orker den litle skoletiden jeg har. Men jeg skal nok klare meg. Jeg MÅ jo bestå i år, ellers blir det bare enda mer problemer til neste år. I værstefall bukker jeg under for presset og flytter langt bort til et sted der jeg aldri har vondt mer.

    Uansett. Helt siden februar har jeg ikke vært den samme. Innvendig var jeg endret for lengst, men det er nå som det starter og vise. Jeg har sluttet med en god del dårlige vaner og startet med mange gode. Men samtidig er noen få ting i det såkalte "gode" gamle. Om ikke bare flere lag av ting som er vondt. Det er da mye en ungdom i en alder av 18 skal måtte takle. Noen av oss er heldige, andre er mindre heldige. Noen av oss vokser opp i en god familie, som jeg misunner grådig. Og andre fiinner seg i et endeløst hav av drama. Noen mennesker jeg har observert har det så "perfekt". Noen få insidenser. Mest grusomme er enkelt sett og brekke en negl eller snuble i sine egne dyre merkeklær. Og noen har mer tragiske liv, der det bare skjer tragedie på tragedie. Noen av dem har jeg sett smuldre opp i intet og forsvinne, mens andre ser du kanskje bak rema1000 smilende. Eller for all del kun på skolen, iført den perfekte masken.

    Det er mye vi godtar. Så altfor mye urettferdighet. Men vi vet ikke annet og gjøre enn og ta det og la livet gå sin gang. Fordi vi er nordmenn, og det er dette som nordmenn er best til. Skyve ting under teppet. Mental helse? Hva er det? La oss gjøre det tabu også kan de som sliter få slite seg gjennom sitt "alene". Alene kan bety så mangt. Alene med familien. ALene med kanskje bare 1 tillitsfull lærer. Eller mutters putters alene som de kalte det i Pippi Langstrømpe.

    piano, broken, and glass image

    Fraværs grensen er vel fornuftig den, men det eneste jeg syns er rart når jeg studerer den? Det faktum at en legeærklæring ikke er godtatt FØR man er i faresone for 10%? Er vel igjen rettferdig, for da kan man skulke frem til en fare for 10% og så gjelder det og skaffe erklæring og sms og kvittering på alt man kan så man ikke mister faget. Man har jo valgt linjen på vgs har man ikke? Jeg vet ikke helt, men jeg snakker iaffal ut ifra det jeg har lest av regler. Viktig å lese DEM først, for jeg mente ikke akkurat dette før ETTER jeg leste dem. Og med tanke på at reglene er lagd for skulkerene. Hmm

    -----------------------------------------------------

    Mye på hjertet idag kan man vel si. Mye som sikkert gjør mange der ute provoserte. Men så har jeg ikke mange lesere etter denne pausen fra alt og alle. Kun instagram jeg er flink å bruke flittig tror jeg. Men den er så privat at ikke hvem som heldst kommer seg inn der. Jaja. Har vert godt med pause fra alt nå når jeg var syk iallefall.Men tungt og være tilbake etter ferien. Selv hvor herlig det innerst inne er. Ensomheten er endelig delvis fylt. Og det samme har endel av tomrommet. Jeg er begynt å blitt syk igjen, men denne gangen er det ikke akkurat det fysiske. Velkommen skal du være, min gamle bekjent. Nå blir det fest med Styggen som romkammerat. Hvem vet vel når han drar sin vei igjen? Han er bare på korte turer ute for å kjøpe røyk, så kommer han tilbake og stumper røyken i hue på deg eller fyller lungene dine med giftig gass, slik at hjernen blir slørete. Det er svart og man kan ikke se gjennom tåken. Da vet man, at styggen er tilbake for å bli. Ivertfefall for en ganske god, lang og hard stund. Selv hvor mye du ikke liker han, så er det ikke det samme uten han. Fordi du har levd med han såpass lenge. Deprsisjon. Det er farlige greier det. Alle tingene han hvisker, roper eller skriker til deg mens han tar fast og henger seg på deg så du føler du veger tusen tonn. Det blir vanskelig og gå, vanskelig og holde snuten fremover. Alt ser så fordømt hardt og vanskelig ut. Men ensomheten? Den er garantert verst. For uansett om du er kompaniert av Styggen vil du alltid føle deg ensom. Tom. Sliten og alene. Ikke at Styggen hjelper på noe av dette. For alle vet at han tvert imot er verdens VÆRSTE romkammerat. Vertfall når han bor inni huet ditt, og folk ikke engang gidder og akseptere hans eksistens.


  • Publisert i Blogg




  • Devils don't cry.

    • 15.06.2016, 14:10


  • Publisert i Blogg





  • hits