Back on track

  • 13.09.2016, 10:14

Hei. Jeg heter Maria, er 18 år gammel og bor i Bergen by. Jeg har vært så mye syk og utilgjengelig, at jeg knapt har fått begynt på skolearbeidet før jeg har falt etter alle sammen. Et helt kapittel bak, og vi er i ANDRE uken. Jeg ble rett og slett syk av en skolemix og det faktum at min ikke-eksisterende luft som skulle vært i leiligheten er fikset. Jeg hadde vissnok 0 i luft når fagfolkene sjekket, som vissnok ikke er bra i hele tatt. Dette tatt ut ifra måten mannen reagerte på når han målte verdiene. Bokstavelig talt helt tett, og eneste luften var den som jeg luftet inn gjenom vinduer også videre. Men nå skal det være fikset så det ikke er helt tett. Vi får iaffal håpe det kommer litt luft inn. Blir jo veldig kaldt på vinteren og ha vinduene oppe hele tiden for å få inn frisk luft. Må jo ha frisk luft uansett, men nå er det iallefall ikke helt ekstremt dårlig luft og innestengt hele tiden.

planner image

Stress, press og det går ikkje over. Helsen min går det hele jo over. Jeg prøver og puste men drukner i massen, og henger etter i klassen. Lege går jeg stadig til, og av alt dette sykestyret har gjort meg vill. Sitte i ro i èn hel uke, følte meg låst fast i en dødstrang luke. For meg var det hele veldig lite greit, og for andre så var det jo veldig leit. De måtte fore meg, gi meg mat og stelle meg, mens alt jeg kunne var og prøve og puste i feberfantasiene om deg. Svette og gråte mens jeg ropte etter deg så høyt, gud bevare meg hvor jeg har sytet(søytet?).

Jeg har kule lærere, og ikke mindst greie, som har hjelpt meg mye på vei disse to første dagene jeg har vært tilbake. Trodde jeg hadde gått glipp av mye, men såpass mye var det ikke. Så etter skolen idag blir det èn time spansk-kurs på nett, og et kapittel med oppgaver i Geofag.

---------------------------------------------------------

Nå er jeg i uke nr 2 som tilbake på skolen, og hele kroppen er i et slags mellom-modus. Jobber hardt på skolen og er dødsliten når jeg kommer hjem. Glad jeg bare har deltidsår igjen, for jeg er såpass mye sliten. Det er knapt at jeg orker den litle skoletiden jeg har. Men jeg skal nok klare meg. Jeg MÅ jo bestå i år, ellers blir det bare enda mer problemer til neste år. I værstefall bukker jeg under for presset og flytter langt bort til et sted der jeg aldri har vondt mer.

Uansett. Helt siden februar har jeg ikke vært den samme. Innvendig var jeg endret for lengst, men det er nå som det starter og vise. Jeg har sluttet med en god del dårlige vaner og startet med mange gode. Men samtidig er noen få ting i det såkalte "gode" gamle. Om ikke bare flere lag av ting som er vondt. Det er da mye en ungdom i en alder av 18 skal måtte takle. Noen av oss er heldige, andre er mindre heldige. Noen av oss vokser opp i en god familie, som jeg misunner grådig. Og andre fiinner seg i et endeløst hav av drama. Noen mennesker jeg har observert har det så "perfekt". Noen få insidenser. Mest grusomme er enkelt sett og brekke en negl eller snuble i sine egne dyre merkeklær. Og noen har mer tragiske liv, der det bare skjer tragedie på tragedie. Noen av dem har jeg sett smuldre opp i intet og forsvinne, mens andre ser du kanskje bak rema1000 smilende. Eller for all del kun på skolen, iført den perfekte masken.

Det er mye vi godtar. Så altfor mye urettferdighet. Men vi vet ikke annet og gjøre enn og ta det og la livet gå sin gang. Fordi vi er nordmenn, og det er dette som nordmenn er best til. Skyve ting under teppet. Mental helse? Hva er det? La oss gjøre det tabu også kan de som sliter få slite seg gjennom sitt "alene". Alene kan bety så mangt. Alene med familien. ALene med kanskje bare 1 tillitsfull lærer. Eller mutters putters alene som de kalte det i Pippi Langstrømpe.

piano, broken, and glass image

Fraværs grensen er vel fornuftig den, men det eneste jeg syns er rart når jeg studerer den? Det faktum at en legeærklæring ikke er godtatt FØR man er i faresone for 10%? Er vel igjen rettferdig, for da kan man skulke frem til en fare for 10% og så gjelder det og skaffe erklæring og sms og kvittering på alt man kan så man ikke mister faget. Man har jo valgt linjen på vgs har man ikke? Jeg vet ikke helt, men jeg snakker iaffal ut ifra det jeg har lest av regler. Viktig å lese DEM først, for jeg mente ikke akkurat dette før ETTER jeg leste dem. Og med tanke på at reglene er lagd for skulkerene. Hmm

-----------------------------------------------------

Mye på hjertet idag kan man vel si. Mye som sikkert gjør mange der ute provoserte. Men så har jeg ikke mange lesere etter denne pausen fra alt og alle. Kun instagram jeg er flink å bruke flittig tror jeg. Men den er så privat at ikke hvem som heldst kommer seg inn der. Jaja. Har vert godt med pause fra alt nå når jeg var syk iallefall.Men tungt og være tilbake etter ferien. Selv hvor herlig det innerst inne er. Ensomheten er endelig delvis fylt. Og det samme har endel av tomrommet. Jeg er begynt å blitt syk igjen, men denne gangen er det ikke akkurat det fysiske. Velkommen skal du være, min gamle bekjent. Nå blir det fest med Styggen som romkammerat. Hvem vet vel når han drar sin vei igjen? Han er bare på korte turer ute for å kjøpe røyk, så kommer han tilbake og stumper røyken i hue på deg eller fyller lungene dine med giftig gass, slik at hjernen blir slørete. Det er svart og man kan ikke se gjennom tåken. Da vet man, at styggen er tilbake for å bli. Ivertfefall for en ganske god, lang og hard stund. Selv hvor mye du ikke liker han, så er det ikke det samme uten han. Fordi du har levd med han såpass lenge. Deprsisjon. Det er farlige greier det. Alle tingene han hvisker, roper eller skriker til deg mens han tar fast og henger seg på deg så du føler du veger tusen tonn. Det blir vanskelig og gå, vanskelig og holde snuten fremover. Alt ser så fordømt hardt og vanskelig ut. Men ensomheten? Den er garantert verst. For uansett om du er kompaniert av Styggen vil du alltid føle deg ensom. Tom. Sliten og alene. Ikke at Styggen hjelper på noe av dette. For alle vet at han tvert imot er verdens VÆRSTE romkammerat. Vertfall når han bor inni huet ditt, og folk ikke engang gidder og akseptere hans eksistens.


  • Publisert i Blogg



  • Skriv en ny kommentar






    Hei og velkommen! Mitt kallenavn er Smiley, jeg bor i Bergen by og blogger om det som faller meg inn!



    Arkiv


    Bloggdesign av



    hits