Stripped down: The girl behind the mask.

  • 22.09.2016, 22:12

Dette er hvordan jeg ser ut uten masken min. Dette er det jeg ser i speilet hver morgen når jeg våkner, før jeg sminker meg. Og skal jeg fortelle deg en hemmelighet? Jeg viser dette fjeset altfor ofte. Hadde det vært opp til meg hadde dette fjeset aldri sett lyse dagen. Men det er derfor dette innlegget må publiseres og dette må ut. Fordi så mange ungdommer, voksne og eldre har den samme masken, føler de samme følelsene. Og det finnes såå mange av dem som lever i det skjulte...

 

Denne youtuberen har ikke deprisjon selv, men har snakket med venner som har hatt det, og forklart hvordan det er. Grunnen videoen gjerne er lett å kjenne seg igjen i det. Men youtuberen har selv aldri hatt deprisjon, som jeg nå spesifiserer. En god oppsumering på hvordan det er å leve med deprisjon, også gjerne å leve med diagnosen Bipolar.

--------------------------------------------------------------------

DEL 1

HVA DU SER

HVA JEG SER

To vidt forskjellige setninger. Og helt forskjellige øyne, oppfattelser og meninger.

-----------------------------------------------------------------

Jeg våkner opp, gjerne etter et nytt grusomt mareritt. Du sliter med dårlig søvn, ikke bare på grunn av marerittene. Det virkelig skumle er tankene som kommer før du sovner blandt tårene. Du er sliten, som vanlig. Ikke bare fordi du får dårlig søvn, men fordi kroppen din kjemper mot innvendige demoner, kommentarer og skrekken for hele den dømmende verden utenfor. Kroppen er utslitt. Rett og slett utslitt. Noen ville skyvd det under teppet og bare stått på til det ikke gikk mer. Du trenger pause. Men det er jo ikke lett, når den du trenger pause fra, er degselv. Er det?

Du skyver det hele bort. Tankene går over på festlighetene du skal på, med vennene dine. Vanligvis ville du dratt og forfalsket et smil, godt humor, med hint av humor og kommet opp med planlagte falske historier om hvordan du har vært ute med andre mennesker. Venner. For du kan jo ikke forklare til noen at du har drevet og isolert deg selv og fryst degselv ut fra hverdagen... Men så kommer du frem til at du ikke orker tanken på dette. Du er så sliten. Du finner ut at du kan bli hjemme istedet, og isolere deg i de trygge tilværelsene dine. Så godt forslag. Trygt. Godt. Eller er det egentlig det?

Ensomheten er så forferdelig, og stillheten som følger med er skummel. Den lokker ut tankene. Musikk og andre distraksjoner hjelper. På de gangene du var opplagt for jobb, ville du gjerne ha jobbet til du var så utmattet du kom hjem å bare sovnet. Jobben ble brukt som distraksjon. Men i helgene så har man fri. Og man må desperat prøve å holde alt i sjakk, med å ignorere visse tanker og å endre fokus. Men det er også en jobb det.

Du legger i sengen hele dagen, og orker ikke stå opp. Dette er nemlig en dag det ikke er noe jobb å gjøre, og kroppen er så tung og sliten du ikke kommer deg opp. Noen perioder er du tung hele tiden, og andre ganger er du opplagt nok til å tære på ukjent energi. Stå på som bare pokker til du detter i bakken. Som er i stor kontrast til å ligge med alle lys av, gjemt under dyne og pute. Gråte ned puten og ikke gå ut på noen dager eller gjerne to uker, om ikke mer. Den endeløse tristheten og ensomheten omringer deg og alt er bare tomt, trist og ensomt.

 

Kjenner du deg igjen? Skrevet med tanke på at noen kan oppleve ting A og andre i en kontrast i form av B. Dette er skrevet ut ifra opplevelser, tanker og følelser i mange av mine egne dager. Jeg vet også om så utrolig mange andre som kan kjenne seg igjenn i mye av dette jeg har skrevet.

Fornekt?

quote, wolf, and difference image

Vi pleier å innbille oss at våre voksne, og våre eldre, ikke pleier å føle de samme følelsene. Eller at de ikke driver å sliter med de samme tankene, og ha den samme generelle typen av "styggen på ryggen". Men nå vet sikkert mange av leserene mine at dette ikke er sant. Det håper jeg iallefall. De menneskene koser seg med den norske metoden, med det også skulle "skyve alt under teppet", og å male et fint portrett av en lykkelig familie. Ønsketenkning. Men det er vel helt GREIT om personen får hjelp tross alt. Men når det er såpass grusomt at det fornektes av sirkelen til personen, og personen selv? Og denne personen ikke får hjelp? Nei blir det for galt i mitt hode.

cry, quote, and sad image

Følsomt tema

Hvorfor tror dere det finnes så mange rusmisbrukere? Da mener jeg rusmisbruk av alle former for ting og tang som kan gi rus. Og som blir misbrukt for å skjule vonde og rett og slett helt jævlige følelser. Gjerne dempe tankene med medisiner de får tak i på gaten, fordi de ikke tør og få hjelp av proffisjonelle. Og dermed havner de i en ond sirkel. Jeg har sett så mye rart, til å være så ung. Så mye rart.. Yngre og eldre som går i oppløsning.. Og mange ville sagt eg ikke har rett på og si noe om noenting, før jeg har levd 40 år, om ikke 40 år til. Men noen lever i 40 år uten noe som skjer, og andre lever et liv fylt av "overraskelser" rundt hver eneste hjørne.

sadquote

Gardinen.

Jeg husker den første gangen noen andre snakket om gardinen. For meg har den blitt som et symbol på forholdet mellom isolasjon og deprisjon. Men det er også et godt symbol for isolasjon og angst. Vi stenger oss inne i det som er tryggest. Om ikke for oss, så er det for andre. Vi stenger oss inne i mørket fordi vi ikke orker mer, og bare svever i det i en stund. Eller/og gjerne for å koble av, og å stenge ute omverdenen og det skumle som skremmer oss. Det som fôrer angsten. Gjerne andre mennesker. Sosial angst.

Eller vi ruller ned gardinen for å takle alt. Som en ny slags beskyttende lag, når vi legger bort masken. Fysisk utestenging av verden. For å kunne sitte og tenke. Gjerne ikke det mest positive eller beste alternative.

Kontrastene er store, og det gjør angst og deprisjon en skummel kombinasjon. Enda lettere for isolasjon, men ønsket om sosial kontakt er stor, selv om du er livredd det hele. Så vanskelig. Det går jo om hverandre. Som en angst for ender, men likevel ønsker du å se en, klappe en. Å overkomme den intense frykten og leve fult ut. Ender ser du desverre mye sjeldnere enn menneskene, som er overalt. Det hele blir så vanskelig..

Det var en gang..
Jeg kjente en gang en mann, jeg. Han har det ikke bra nå. Såpass vet jeg. Jeg har kjempet lenge nok med styggen til å vite han slet med en lignende form for "kompis" selv. Han var en jeg var veldig nær i en fjern fortid, så det tok tid å se og å innrømme for megselv. Jeg kunne se "styggen" hans. Som han gikk rundt og bar på. Børstet vekk tanken hver gang den kom opp, fordi eg nektet å tro det var sant. Hvordan kunne den personen ha det vondt? Jeg kjente han jo så godt! Eller gjorde jeg egentlig det?
Det ble så mye han tøt til alkohol og rudmidler til slutt. Han var en eldre mann. Og det er mange flere som er som han. Noen som ikke lever den dag idag, eller kanskje sviver mellom liv og død i en bakgate akkurat nå. Tøft, men realiteten er der. De kjente triste sjelene som fornektelsen har rammet hardest. Eller som har gitt opp kampen, gjerne fordi rusbehovet hadde dratt han i den mørke sirkelen så få kommer ut av.

Han ene hadde jeg trengt gjennom muren på, og fikk se glasset. Glassøyne med sotete vinduer som veldig få personer kan trenge gjennom. Noe jeg klarte den ène gangen. Og jeg så en bunnløs tristhet, en grusom tomhet og sorg. Følelser jeg ikke hadde sett denne personen vise. Det var jo kun glede, ifølge masken. Og stoltheten var en god kappe for å skjule diverse arr. Jeg har sett lignende ting i andres øyne. Arr etter vonde hendelser for eksempel.

Det er så vondt. For selv hvor mye du selv kjemper for dem er det kanskje ikke nok. For det er ikke din kamp.... så vanskelig å takle... Du føler deg gjerne handikappet, fordi du gjerne ikke kan gjøre noe. De isolerer seg gjerne, og fryser seg ut. Så det blir vanskelig å ta valget om hva du skal gjøre. Men til slutt gir du opp, fordi du ikke ser noe annet valg. Fordi du kanskje er for nær. Eller for fjern. Personen vil til slutt bli et uthvisket minne. Enten til den dagen du får telefon om å møtes, eller invitasjon til begravelse.. Eller kanskje ikke det engang.

Jeg vet ikke hva min fremtid vil bringe ennå, for selv de mindste planer kan gå i grus. Men jeg vet at jeg iallefall prøver å gjøre innsatser, om så det er i det små. Jeg gjør fremskritt, tilbakeskritt og får stadig nye utfordringer. Men å stoppe akkurat nå, blit litt teit... Blir det ikke?

 

En dag vil jeg kanskje få kontakt med noen av de jeg er glad i igjen.

Beklager tante Ingunn, men akkurat nå er det fortsatt så mye enklere å bare fryse seg ut.

 

Til den som skulle streve, med dette om å leve. Lykke til. Det finnes profesjonelle, og mange ulike muligheter. Men det vil såklart bli mye vondt i starten før det kommer til å gå bedre. Og det beste du kan gjøre er å være ærlig. Og selv om det gjerne er utenfor komfortsonen, så kan det kanskje være lurt å ta noen biter av masken av for en profesjonell ved et sykehus.

~Smiley~

Mine egne bilder/Weheartit

 

-------------------------

B.S, jeg ønsker egentlig å gi deg en ny sjangse. Men akkurat nå tror jeg ikke det blir lett for noen av oss. Hendelsen i februar preger meg stort fremdeles. Jeg vil ikke bli såpass kraftig såret igjen, at det ligger utenfor min kapasitet som et menneske. Og til deg katastrofale X/H. Jeg hater deg. Og noen ting skal man ikke la seg selv tilgi. Hverfall ikke om det kommer fra slike som deg..

Parasitter må man holde seg unna. Menneskelige parasitter er vel egentlig det værste jeg vet. Og jeg jobber hardt hver dag og ønsker å aldri bli en av desse såkalte parasittene. Det hjelper heldigvis på et rart vis. Å streve etter å være en bedre person, slik som Rossy var. Ja, en dag får jeg kanskje lykken over å være like god som hun.





Skriv en ny kommentar






Hei og velkommen! Mitt kallenavn er Smiley, jeg bor i Bergen by og blogger om det som faller meg inn!



Arkiv


Bloggdesign av



hits