Tabra - mine tanker omgjort til ord




Trosset vêr og vind!

  • 27.01.2016, 10:30

Igår dro jeg og "Z" på en liten tur. Men det var ikke hvilken som heldst tur. Vi gikk opp fløyen i Bergen, en topp hun ikke hadde gått på før, i typisk bergensvær! Ikke annet enn 3 fotografer og noen få forbipasserende var og se på toppen. Og fotografene hadde tatt fløybanen opp! (noe som rett og slett er juks)

norway, bergen, and lights image

(Illustrasjonsbile fra weheartit, ikke det jeg selv tok)

Vi var opptimistiske og sta, for vi skulle opp. Men det var tungt det førtste stykket. Det ble heldigvis bedre og føltes kortere når vi kom på flatere veier. Følelsen av og komme seg opp var umenneskelig digg! For så og komme hjem og sove i nytt sengetøy, og fått noen klesvasker ferdig før eg la meg. Den deilige følelsen kan ikke beskrives!

~Maria~


  • Publisert i Blogg




  • Tenk deg om!

    • 25.01.2016, 11:42

    passion

    Jeg ringte en veninne igår, hvorav hun forklarte hun ikke hadde det bra. Jeg fikk høre mye av det samme jeg var igjennom når jeg bodde på skole i Balestand. Altfor god og snill til og si nei, og brukte altfor mye tid på sine kjæreste venner. Det går så langt man til slutt blir syk. Jeg måtte rett og slett nærmere tvinges til å flytte fra det hele, hvorav jeg hadde en tøff tid og komme over trangen til og være der for vennene mine 24/7. Ikke bare tøff. Det var knalltøft. Jeg knakk sammen mindst en gang til dagen fordi jeg hatet og ha flyttet fra skolen, og ikke kunne være der når det var vanskeligheter der oppe mellom vennene mine.

    Darkness

    Jeg utviklet anorexia i årene på skolen. Ikke så altfor gale, siden den kunne vert en mye mer seriøs form, men likevel var det spiseforstyrrelse. Den gnagde på meg, og lot meg ikke spise. Jeg ville heller hjelpe venner eller andre ting. For stresset til å takle tanken på og spise. Det ble værre, og jeg så meg i speilet. Følte meg vakker med innoverkinn. Jeg hatet kroppen min. Og jeg druknet i mørket av mine egne tanker. Dette foregikk til jeg ikke hverken taklet, eller klarte og hjelpe mine egne venner lengre.

    life

    Man må virkelig passe på segselv. Man kan ikke være for snill, fordi man fort blir dradd inn i et sug for å hjelpe. Man må kunne tenke seg om og si nei. Og det er så uhyrelig vanskelig. Selv om det er lov og si nei, føles det så forferdelig. Du er såpass glad i dem som spør at du føler deg som verdens verste som sier nei. Men det er enten valget om å redde degselv fra dette suget, eller og å gå blindet inn i andres kamp gang på gang til utmattelsen tar deg. Noen ganger trenger de jo ikke komme til deg og spørre, du bare lever for å hjelpe. Men siden de fleste har problemer selv, som baller på seg, er ikke å hjelpe andre til randen av utmattelse det beste.

    Bare lær deg og si nei av og til. Og ikke end opp konsumert av alt, med andres smerte på din egen kappe. Du er ikke akkurat Jesus. Og du burde ta mer vare på degselv.

    ~Maria~






    Det værste jeg vet.

    • 22.01.2016, 10:59

    Idag er dagen eg grugledet meg til. Eg skulle reise til sogn en tur på besøk for å se russerevy. Men eg er livredd å eg takler det ikke.

    Vet du hvordan det er å ha en kombinasjon av deprisjon og angst? Jeg vet. De bygger på hverandre å ødlegger meg innvendig. Jeg gledet meg til å få se russerevy og kose meg. Deprisjonen sier det kommer til å bli vondt og hvisker til meg allt det vonde eg opplevde i Balestrand. Angsten hører etter. Den gir meg hjertebank, og river tak i meg slik at jeg bare begynner å grine. Jeg er livredd å vil ikke dra lenger. Alle de fine minnene mine spiller ingen rolle lenger...
    Som jeg har skrevet i et av diktene mine: "Jeg er blindet av redsel og fanget inni et deprisjonsfengsel..."
    Det hjelper ikke og ha diagnosen ADHD heller. Jeg tenker over alt og ingenting. Tankene går i ett sett som en eksploderende bombe bare jeg går inn i et rom. Jeg pleide å være vamt til intrykk men etter noen uker i isolasjon besvimte eg nærmere etter 5 minutters kjøretur..

    Jeg vet at eneste som kan utgjøre en forskjell er megselv. Jeg vet jeg kommer til å angre på valget jeg tar nå, men samtidig er jeg vant til det. Jeg dro aldri på jenteturer med di i klassen pga deprisjonen. Jeg har en hard til å kun gå på skolen, og værste er faktisk dørstokkmila for å gå ut. Jeg blir reddere og reddere for hver dag og er fanget i angsten...

    Min kjære kontaktlærer "Streng" har vært gull værd og faktisk fått meg til å føle meg inkludert. Jeg stoler nærmere kun på eldre mennesker, fordi det var de jeg har brukt mesteparten av livet mitt å prate med fra jeg var liten.
    Det er ikke for ingenting jeg og henne har så god kontakt. Hun bryr seg om meg. Og det er få som kan få meg til å føle brydd om uten at eg sitter spørsmålstegn.
    Min far lærte meg den harde sannheten ved at "Ingen mener det de egentlig sier til deg. De håper du ikke trenger hjelpen dems men er for snille til å ikke spørre". Det var veldig vondt å takle, for det forværret deprisjonen ganske mye..

    Nå som jeg skulle opp til sogn har alle andre planer slik eg ser det. Folk som "Jenny" sier de vil treffe meg, men jeg vet jo hun ikke kommer til å se noe til meg eller omvendt. Jeg er vraket etter sist gang jeg ble jugd til å behandlet som dritt.
    Jeg har blitt behandlet som dritt fra jeg var ganske liten. Jeg har blitt spyttet på, kastet egg på, mobbet på vei hjem fra skolen, jentegarderobe-helvetet og blitt banket. Og dette var på barneskolen for det meste. Men da hadde legene gitt meg medisiner som blindet meg. Ingen lærere tok opp noe som virkelig hjalp. De så ikke jeg ble spyttet på, på barneskolen. De så ikke at jeg ble banket. Hvor var de? spiller ingen rolle nå. Jeg tenkte ikke over hvor jævlig det var fordi jeg hadde lagd meg ein fantasiverden jeg kunne bo i. Jeg hadde aldri taklet alt det dritet om eg skjønte hva som foregikk.
    Den dagen idag har jeg ikke fantasiverden min lenger. Jeg opplever tingene som de er. Og det er vanskelig fordi mobbingen har eskalert å blitt værre. Og den er inni hodet mitt. Påvirket av media sine krav..

    Jeg føler meg med andre ord ikkenoe værdt i dagens samfunn.

    Nå kommer jeg til å gråte resten av dagen. Og sånn er det å ha deprisjon og angst. Kanskje det ikke hadde vært så ille om noen lærere hadde sett det som skjedde. Jeg turte kun melde om mobbing om andre personer. Om noen andre hadde turt.. Om jeg hadde turt.. Men det gjorde jeg ikke.. Jeg så det ikke alltid selv.

    Jeg prøver å stå på men jeg kjører megselv for hardt..

    Endel av det eg nevnte over tok meg mange år før jeg engang sa ifra, om at det hadde skjedd. Om hvordan jeg hadde hatt det. Og jeg er lei av å skamme meg over det.

    Jeg er 18. Det er 12 år siden første deprisjonstanke kom. Og jeg har levd med denne svarte hunden i skjul siden, til jeg var rundt 12 år gammel. Hvordan en 6åring kan starte å bli deprimert? Det vet jeg ikke. For det gjør meg sliten av å prøve å tenke tilbake på.
    Tøft har det iallefall vært og leve med. For som jeg vokste, vokste hunden. Fra og ikke plage meg mer enn en gang i uka, plaget den meg en hel dag i uka. Nå plager den meg hver dag. Inn og ut.
    Så kom paranoia. og etter ulike hendelser kom angsten.

    Sliter du med det samme kan det være godt og bare få det ut på din egen måte. Steg 1: Godta du sliter. Som ofte er veldig vanskelig for noen jeg vet om, som fornekter at di sliter. Det funker for en liten periode men ikke evig. Steg 2: Jobb! Å jobbe med seg selv gjennom profisjonelle er best.

    Så slik går dagene. Det startet med at jeg skulle til sogn, og endet med et tankehav. Alt jeg tenkte på; Usensurert.

    ~Maria~
    Ps: Takk for at dere har vært tolmodige med å høre fra meg :)










    Hei og velkommen! Mitt kallenavn er Smiley, jeg bor i Bergen og blogger om alt som faller meg inn!



    Arkiv


    Bloggdesign av



    hits