Tabra - mine tanker omgjort til ord




Den grusomme ventetiden

  • 17.03.2015, 11:38

I'm waiting, yet somewhere in the back of my mind, I know it won't happen. Life☆

Det var i forrige uke dagen kom. No er det vel to uker siden. Torsdag 5 Mars. Det var en spesiell dato det..

Jeg kom endelig igjennom allt strevet, til den dagen jeg hadde ventet på, der jeg ikke bare lengtet etter døra. Jeg hadde nådd den. Og jeg hadde kikket inni nøkkelhullet. Du kan også si det på en annen måte.. At jeg hadde begynt å klekke meg ut av egget, og eg var på vei ut i det store havet. Men istedet for å gå rett til havet havnet jeg i en labyrint med ulike utfordringer, rom og av-veier. Jeg kunne av og til se gjennom vindu i labyrinten, og se andre mennesker i deres labyrinter. Så mange var missunneligsverdig mye enklere enn min før de kom seg ut av labyrinten til steg to. Der gresset er grønnere kan du si.

Noen var til og med halveis i skallet sitt fortsatt, og travet rundt igjennom labyrinten som om de nektet og gå ut av det. Som om det skulle beskytte dem mer. Rart nok gjorde det dem svakere. Og jeg visste det, for jeg hadde vert i skallet mitt i en ganske lang tid før jeg bestemte meg for og komme ganske godt ut av det. Nå har jeg samlet styrke... Det er nett som neglene dine, for om du ikke gir de frisk luft vil de ikke bli like sterke som dersom du gikk barfot. Noen har sterke fotsåler fordi dei ikke går med sko hele tiden. Mens andre har ganske ømfintlige. Det var altså et eksempel, om du skjønner. Og nå forstår du vel hva eg prøver og si enda bedre. Enten det eller så har eg mista deg på lenge siden!

Labyrinten er ironisk nok veien til voksenlivet. Når du er komt igjennom ungdomsårene så er du i voksenlivet og det varerer ganske mye fra person til person der også har eg hørt rykter om... Er visst ikke alle som kommer til en "grønnere" side. Mange hadde en enkel førstefase og når de kommer videre så blir de helt i sjokk over hvor vanskelig den reisen videre er.

Jeg holder håpet oppe på at jeg skal komme gjennom dette helvetet, og krysser fingrene for og få det lettere når jeg er igjennom. Men det er ikke sikkert. Og når eg ser rundt meg ser eg av og til i små kikkhull på folk som ikke klarer mer fordi dei mister håpet. De mister håpetom at labyrinten aldri ender, og at det som kommer på andre siden er så forferdelig at de ikke orker mer og tar sitt eget liv.... Noen av dem kommer faktisk til voksenlivet og innser at det blir altfor vanskelig og ender opp i en spiral der de blir gal av fortvilelse...

Selv hvor mange små skjermer og notatlapper de finner på veien med hjerter, smil, kommentarer og god oppmuntring.. Selv om man er takknemlig for dem så er det  også dei negative tingene vi møter på veien. Noen mange, noen få. Men selv hvor mange gode ting du møter, så er det likevel altfor mye med alle de forferdelige tingene som man også finner langs veien. Desse tortur rommene som noen av oss må gjennom, der det venter dem ekstrem utenksomme smerter og umenskelig tortur. Det er rart at det er så mange er sterke og holde ut.. Så mange du ikke ser det på.. Hvordan klarer de og holde ut? Gang på gang? Selvsagt, noen gir opp. Men se på eldre mennesker. Noen av de som har vert i krigen for eksempel. Noen av de har vert gjennom utenkelige torturkammer som skremmer dem og hjemsøker dem enda.

Det er så beundringsverdig. At de som har det verst og må gjennom denne torturen så mange ganger ... det er så mange av dem som fortsatt finnes der ute og er blitt over 50 år uten og ville gi opp. Og ofte er dem som har det verst, de som er best på og skjule det. Tenk at mange av de i tilleg klarer og leve med det uten problemer. At dei lar sårene leges, istedet for og la andre rive skorpene av.. 

So I can't wait.Girl

waiting.jpgI'm waiting you

Jeg tror det handler om dette viruset som mange av dette hundreåret's tenåringer har fått. Jeg vil være påstående og si jeg sliter litt ekstra, grunnet at jeg fortsatt må læres opp til og leve med ADHD og deprisjonen min på skikkelig vis. Som i det jeg skrev over, om denne vanskelige labyrinten. Mange mener den starter i tenårene med hormoner og drama. Men når du har endel og jobbe med slik som meg så har man jo en litt tøffere labyrint også kan jeg si... Forstår du?
Det er jo ikke bare meg der ute som sliter, men sett ut ifra det grunnleggende gjennomsnittet.. så har jeg vel opplevd endel, og hatt endel ubrukelige og unødvendige steiner i bagasjen. Om du skjønner? Eg er glad eg skjønte det til slutt, men at eg også tok tak i det. Det var noen ting eg burde sett lys på og fokus på å jobbe mer med, som forholdet med ADHD for eksempel. Det har så mange negative assosiasjoner! Men det er også så mange som ikke vet at ADHD kan være et fantastisk verktøy om man lærer seg og godta det og bruke det rett. Det er en livsstil, og en stor del av identiteten min.

Det var for to uker siden at jeg begynte jeg og skrive dette inlegget, full i fantasi og tanker som bare strålte. Og slik har jeg ikke hatt mye av siden jeg var ganske liten. Jeg føler meg lettere, og fekk bekreftet at jeg virket lettere, gladere og i bedre form på fredagen etter møtet, og noen kommentarer i noen av de dagene som fulgte etter den helga som var da.

Det skal bli et nytt motivasjonskurs imorgen, og jeg har bestemt meg for å gå. Det gjorde jeg sist gang, og gangen før der også men nå er det seriøse greier. Jeg skal gå. For det har eg godt av. Eg var og invitert til U-Alpha, men har ikke gått av ulike grunner, selv om jeg kunne hatt godt av det.

Men altså.. Jeg har endelig komt meg til mannen jeg ventet på, som også var mannen jeg trengte. Rett hjelp til rett problem som tilhørte den jenta som heter Maria. Det er meg. Og nå er jeg så glad. Jeg har fått grist av håp. Mannen overbeviste meg at vi sammen skulle finne en enklere vei. som gjorde at jeg ville bli ledet til flere glade post it lapper enn flere negative, røde kommentarer som smertet. Jeg kunne slappe av, for nå vet jeg at jeg skal få hjelp til dette.

Og jeg er stolt av det.
Mange som er så sinnsykt flaue over at de går til psykolog eller at de går til lege eller helsesøster fordi dei trenger hjelp. Men det er både tøffere, lettere og bedre og be om hjelp, enn og sitte fortvilt og ødlegge alt fra slikt som utdanning, helse og vennskap fordi du er sta. Det er fremdeles ikke helt enkelt for meg og takle skolen og det sosiale, men det er da en start. Tror du virkelig du ser kul ut av og fornekte problemet ditt? For det som er skikkelig tøft er vel og si at du har et problem. Når du har fått hjelp så har du jo ikke problemet lengre og blir ikke det enklere?
Piccsy :: Photo

Det har vertfall vert en grusom ventetid, men jeg er glad jeg endelig står her. Dette inlegget er skrevet med fantasi og et glimt av farger som begynner og komme tilbake. Jeg er glad jeg skal fortsette på denne bedre veien, for jeg har så mye og lære. Så mye godt som nå er i vente. Såklart ting jeg sikkert kommer til og tenke er tøffe, som vanskelige utfordringer. Men jeg vet at nå ser den positive realiteten ut til og være på min side. Lykken er med meg, det har den alltid vert. Alltid vært fulgt med hell i uhell. Jeg er glad for mange av mine vonde tider, for nå som jeg er forbi dem er jeg nærmere noe nytt og bedre. En erfaring som skal følge meg videre for et bedre liv.

 

Motivasjonskurs på skolen, med andre anynome elever som skal.. sammen.. som gruppe.. Støtte hverandre. få kurs og hjelpe hverandre til og få motivasjonen til en ny tenkemåte. Og en ny mann som er blitt hjelpemiddelet mitt. En mann jeg kommer til og se endel av i fremtiden og ha regelmessige møter med og som skal jobbe sammen med meg.

Alt jeg trengte var og være open, og å inrømme eg trengte hjelp.

Ellers hadde jeg ikke vært så lettet jeg er idag.

Før kunne jeg tenke det letteste var og ha den samme smertefulle hverdagen jeg var vant med, som er blitt tøffere og vondere. Ikkje veit eg om det er fordi jeg er blitt svakere eller om følelsen er sterkere. Kanskje noe midt i mellom? Vel, det virket uansett lettere enn og prøve og strekke ut en hånd. Jeg merket det ikke engang selv hvor ille det var i en periode. Og det er nesten litt skremmende.

 

Jeg har jobbet lenge nok på dette inlegget. Kunne ikke publiseres hjemme pga pc trøbbel! Men nå skal pcen til personlig bruk være i orden så da kan eg bruke den, før eg får fikset skolepcen min!

Det var noen andre ting også, men de kommer i et annet inlegg. Har redigert minst mulig på inlegget så dere kan få det mer orginale fra den dagen eg starta inlegget. Kommer et nytt i fremtiden nå. Tankesurr. Garnnøste av tanker som roter seg litt til. Vi blogges!

~Maria~

#Dagbok #Historie #Blogg #Hverdag #Helse #Tanker #Fantasi #Privatliv #Filosofi

 

 






Gode drømmer.

  • 08.03.2015, 21:50

Jeg vil gi deg gode drømmer

som får deg til og smile så bredt

Jeg vil gi deg gode drømmer

som får mandagene til å gå lett.

Jeg vil gi deg gode drømmer

slik at du sover igjennom natten

Jeg vil gi deg gode drømmer

så du slipper og våkne midt i høstnatten

Jeg vil gi deg gode drømmer

Slik at du kan sove trygt

Jeg vil gi deg gode drømmer

Og la deg sove ved

~04.03.15~






Du er et individ, kjære deg!

  • 04.03.2015, 18:28

Se på alle morsomheter du kan finne i de små tingene!


Idag hadde eg en grei dag på skolen.

Det vil si til det skjedde. Men hendelen skal eg heller komme til senere!

Det har gått noen timer nå, og eg har prøvd å holdt meg optatt med ulike ting;

Klesvask, Musikk og nære venner pluss en hobby!

Eg elsker og redigere bilder, og det er bare nylig at eg faktisk har startet med og vise verkene mine til andre.

Det ene er like tilfeldig som det andre.

Det har starta med en ide, og så redigerte eg et av søsteren min og viste det til henne. Og dessuten er eg ikke like sjenert og redd for hva andre vill si lenger, så eg bryr meg ikke om de syntes eg er rar for og lage spesielle og tilfeldige bilder.

Quote

Har nok syntes det ikke kunne bli kategorisert som en hobby, siden det og ta noen bilder og redigere det til såkalte nettverk ikke er sett på som kunst. Men å male er en kunst og det er en hobby. Men nå har eg skiftet mening! Eg har blitt mer selvstendig som person og vil faktisk ikke skjule den personen jeg er. Jeg er jo ikke en liten grå klatt, men en fargerik bombe med et periodevis grått skall for og skjule kreativiteten min. Det ble liksom ikke altid akseptert, fordi jeg var rar.

Korb on the Head 😂😂.Janis Joplin

Selv om min fantastiske mor alltid har støttet meg og akseptert meg som den personen jeg var; kreativt sett. Men det var først etter et år på sygna ble eg ble støtta til og tørre og være megselv av andre på min egen alder. Og no har eg funnet ut at det er fantastisk, og det andre tenker bryr meg ikke lenger. Det pleide og være alt jeg brydde meg om fra barneskolen til ungdomskolen og første månden på vgs. Så ble jeg mindre brydd om hva andre trodde. Ville folk skulle like meg for den jeg var. Selfølgelig prøvde jeg så godt å opne meg, men det var bare de næreste på ungdomskolen som så den virkelige meg, og det var enklere med flere mennesker etterhvert på Sygna.. Jeg gikk jo inn for og være megselv, for å få ekte venner der oppe. Men etter flere år med å være en helt annen person så ble det vanskelig.

Black Sheep stands out from crowd of white sheepI Be awesome!Troian BellisarioBeatles | via Facebook

Nå kan jeg komme frem til det eg skulle, og det var den negative hendelen! Jeg hadde nemlig en ganske fin dag i alt bortsett fra den om dere skjønner.. Så det var en knekk, men jeg innhentet dagen etter litt mindre enn en halvtime da jeg var komt meg vekk fra "åstedet"

Det var motivasjonskurs idag på skolen, og eg håpte på og gå dit. Men selfølgelig måtte jeg stoppe opp å tenke. Istedet for og gå rett bort og inn døra stod jeg som frosset med nummeret til den ene personen som holdt kurset og klar til og skrive melding om at eg ikke kom.

Jeg begynte å skjelve, spesielt i bena og eg kjente smålig svette og så kjente eg at bena begynte å svikte.

Jeg tok opp et nytt nummer. Klar til og sende melding at jeg ikke visste om jeg orket.. I håp om at de ville få meg til å gå.

Men det ble mer tenking, og jeg stod der frosset. Men så tok jeg meg endelig i det og bare gikk. Jeg orket ikke stå der, og jeg ville ikke presse megselv og tankene enda mer, bare fordi jeg hadde hjertet i halsen fordi jeg var usikker på en situasjon. Jeg har jo aldri vert på motivasjonskurset før.

 

Motivasjonskurset hadde jeg og mamma sett fram til, siden det skulle være et hjelpemiddel. Men sånn ble det ikke idag, og jeg ble ganske frustrert og sint. Mest ble jeg lei meg fordi jeg bare gikk, sendte meldingen til hun som holdt motivasjonskurset, og så ringte eg mamma. Så dro jeg hjem. Med en innestengt tåre, og en klump i halsen og en voldsom frustrasjon av og ikke ha gjennomført det eg skulle. Jeg var skuffet rett og slett!

Men akkurat nå har jeg bare prøvd å få humøret opp, og å ikke knekke ned!!

Jeg er ikke en rund ball, men jeg har noen kanter! -Ikke perfekt i mine egne øyne, eller samfunnet, men det er faktisk ikke du heller kan eg tenke meg! Jeg er ikke alene med og være et eget individ, en selvstendig skapning.

En så liten ting skal ikke ødlegge hele dagen min! Så nå skal jeg ta megselv vekk fra blogging og øve til fysikkprøve.

 

Vi blogges!

~Maria~

#Blogg #Hverdag #Helse #Angst #Individualitet










Hei og velkommen! Mitt kallenavn er Smiley, jeg bor i Bergen og blogger om alt som faller meg inn!



Arkiv


Bloggdesign av



hits