Tabra - mine tanker omgjort til ord




Det onde barnevernet!

  • 27.06.2017, 22:38

"Det onde barnevernet" som tar bort barn fra deres trygge hjem, og splitter opp sårbare familier. Det er slike historier man hører om i media, gjerne daglig. Jeg har mange bekjente som er innvolvert på barnevernet på en eller annen måte. Det eneste negative jeg kan si av personlig erfaring er av at dem ikke hentet meg tideligere. Ingen gjorde noe i mitt tilfelle. Jeg ble ikke sett av noen som heldst, og endet bare føkket opp. Det vil jeg ikke noen andre skal lide. Selv om de ville vært grusomt og komme inn i barnevernet i ung alder, som jeg forstår etter forklaring av mange personlige erfaringer og meninger fra andre. Jeg burde jo være takknemlig jeg havnet i barnevernet i senere alder, da det går mye bedre for deg da. Men det er så trist å tenke på. At om du kommer inn i barnevernet i ung alder, kan så mye være så tøft. Så mange prosesser som er vondt for den de gjelder. Egoistiske foreldre som vil tjene penger på barnet sitt ved å ha det, enn å tenke på det beste for dem og heller bli en bedre forelder så h*n kan få barnet sitt tilbake igjen. 

Jeg føler meg såpass alene som jeg gjør hver dag, med eller uten folk i nærheten, fordi jeg vet hvor lite folk egentlig ser meg. For om folk faktisk hadde sett meg, og brydd seg hadde eg havnet i barnevernet mye tidligere. Hadde jeg vært fjortiss så hadde jeg nok tenkt som fleste yngre jeg kjenner som er i barnevernet akkurat nå, og kun tenkt dritt om dem. Fordi man er såpass blind i den fasen man ikke ser ting med samme øyne en på over 30 ser det. Det burde finnes bedre løsninger i barnevernet, og barnevernet burde være mer hjelpsomme og ikke bare sette barn inn på instutisjon. Jeg kjenner personer som fikk endret "verger" som iallefall fikk situasjonen til å bli mye bedre; uten å flytte dem flere mil unna søsken, foreldre eller venner og skole. Jeg har ikke noe perspektiv fra selve barnevernet, siden jeg ikke har jobbet der. Men jeg ønsker mer og mer å jobbe med saker slik at barn og ungdom i lignende situasjon som meg, eller generell tøff situasjon skal få ha det lettere. Bare fordi dem er i "fjortissfasen" betyr det ikke dem ikke burde bli hørt. Jeg er møkk lei å kjenne hjertet briste fordi det skjer altfor ofte at dem "ikke kan si oss hva dem vil" og at det dem prøver å si "ikke betyr noe" fordi en voksen mener dem er altfor full i hormoner. Er ikke jobben til barnevernet å høre på stemmen til barn som blir undertrykket? 

Jeg ser jo at å holde alt et barn ønsker skal være vanskelig, men skal virkelig deres pubertet, og det at dem slår seg "vrang" ødlegge stemmen dems? Dem har rett i å si hva dem føler er best, selv om de myndige voksne har noe å si i saken. Dette gjelder både i saker hvor barnevernet ikke har lyttet til de stille skrikene til barnet som ikke vil bo hos en av foreldrene, eller en som bare vil bo i nærheten av skole og miljø. Dette er jo også grunnen det trengs flere beredskapshjem og gode fosterfamilier rundt omkring. Det er mange faktorer som trengs. Men om de så ikke får det de ønsker seg, så trenger de en voksen som kan lytte og å være tålmodig.

På institusjoner har de alltid en såkalt "badguy" og en "lytter". Goodcop og badcop. For selv om dem trenger omsorg, trenger dem også tøff kjærlighet med en som setter grenser. Sistnevnte har alltid vært en voksen jeg ser opp til, med tanke på at rettferdighet er noe jeg setter høyt. Og respekt er vel på en måte linket sammen der. Skjønner jeg at du er en rettferdig person så vil jeg se på deg med respekt. En person som ikke bare står i gangen og skriker til deg "NEI!" men gir deg en grunn du ikke får lov. Du blir ikke bare fortelt hva du skal gjøre som om du er i fengsel og du ikke har noe valg. Du blir fortalt grunnen, som i at det er sagt fordi de vil f.eks ditt beste. Så slipper du å stå der som et spørsmålstegn.

 

Så jeg håper barnevernet kan få bedre omtale, og få flere beredskapshjem og fosterfamilier på lager med flere midler. Så kanskje flere barn ikke får ha det så vondt som de har det nå. For i mine øyne er det rett og slett ikke organisasjonen sin feil den er som den er, for jeg tror dem prøver å gjøre en bra jobb. Men jeg tror det er flere midler som må til for at dem skal vise sitt gode potensiale. Og husk. Bare fordi en kassearbeider på la oss si MAC er frekk, betyr det vel ikke alle MAC butikkene har teite ansatte. Det blir jo litt feil å tenke. Så kanskje vi skal slutte og sutre om barnevernet og heller tenke på hva som kan endres. Selvfølgelig er det ikke bra så mange barn ikke har det bra, og familier som faktisk lider av å ha blitt som sagt splittet eller lignende. Men jeg tror det er blitt en liten trend også jeg, det å snakke dritt om barnevernet.

 

Men det var bare noen tanker jeg har om et tema som er følsomt for mange.

Jeg håper at om du er inne i barnevernet, at dem behandler deg bra og de verner om deg, kjære deg.

 

Åpen for videre diskusjon i kommentarfeltet!

~Smiley~






Altfor klein.

  • 22.06.2017, 13:35

Jeg sliter med kleinhet. Men det er vel en slags sjarm i det i ulike tilfeller, forhåpentligvis.

Superthumb

Jeg finner megselv alltid i håpløse situasjoner der jeg sier teite ting som bare "blurper" ut av munnen min og bare glipper uten noe sensur. Tanker som kommer ut munnen uten filter, og blir tatt opp feil, er så grusomt flaut og fælt. Noen ganger kommer jo kjappe gode svar, og eg er rappkjeftet. Men blurping av flaue eller teite, unødvendige kommentarer er så grusomt flaut. Og hodet mitt overtenker og fokuserer på dem og gjør at jeg gjør det enda mer. Det er som å gjøre en stressfeil- og du blir mer stresset og gjør enda mer stressfeil. En mørk og ond sirkel.

Jeg liker ikke megselv. 

En god veninne har omtalt at det gjør meg til den jeg er, men jeg er ikke så veldig enig. Jeg føler mitt egentlige jeg blir misforstått som uinteligent og rar på en dårlig måte når jeg freaker ut over hvor klein jeg er. Kan ikke akkurat slappe av heller. Og jeg håper jeg ikke er alene i det. Men samtidig håper jeg at jeg er alene i det fordi det kan føles så flaut og sårbart.

Jeg ser jo på det at jeg er klein som en svakhet, og det positive med å vite sine svakheter er jo at det gjør en sterkere og at en kan forbedre segselv. Og man kan bruke en svakhet til å bli en styrke, som er ganske greit.

 

Så om du har noe du ikke liker med degselv er det ikke noe man ikke kan forbedre med hardt arbeid.

 

 


  • Publisert i Blogg




  • Si ifra!

    • 08.06.2017, 15:42

    Superthumb

    Jeg har slitt med å være en fjern(tankefull), og samtidig var jeg en veldig masete, pratsom og gira unge. Jeg forstod ikke hva "stopp" betydde. Jeg var et ekornbarn full i energidrikk. Et barn med ADHD, konsentrasjonsvansker. Jeg tenkte meg ikke om før jeg snakket. Egentlig var, og er ennå, et ekstremt sjenert barn. Men det vises som ekstremt ivrig og utadvendt. Bare fordi at munnen min sprøytet ut ord som en ekstrem diarêflom som aldri tok slutt. 

    Superthumb

    Jeg har blitt bedre på og talke dette, men jeg ser at jeg av og tider der jeg går skikkelig over streken. Som det gamle mottoet mitt: Jeg går ikke over streken, jeg bare skyver den forran meg. Det funket ikke så bra, mildt sagt. Forstå meg rett, jeg sier sjeldent rare ting uten kontekst ut av det blå lengre. Det er mer slik at jeg tar vitser for langt i hodet mitt og sier dem ut høyt. Slike ting. Tenker ikke godt nok gjennom ting; ikke fordi eg ikke tenker, men fordi tankene går så fort jeg ikke klarer og legge merke til hva dem sier engang. Om noen spiller en kjent sang, så kjenner du jo igjen melodien og kanskje til noe av teksten. Men teksten vil jo bli uhørelig og uforståelig om de synger den altfor fort. Jeg vet ikke om du skjønner meg, men må nesten gå videre med saken likevel.

    power

    Men likevel hvor mye irritasjon ADHD og tankene mine gir meg, så velger jeg å gå uten medisiner. Jeg ønsker at all fremgang skal skyldes meg, og ikke medisinene mine. Så jeg kan være den sterkeste versjonen av megselv uten medisiner. Men så har det jo med at jeg ble såpass rolig på ADHD medisiner at jeg viste mer av mitt sanne sjenerte selv. Hvor jeg ikke turte snakke med noen. I mine øyne var det egentlig det mest positive som kunne ha skjedd, men samtidig tok det å distanserte meg såpass fra megselv og andre at eg følte meg alienisert. Det er jo ikke særlig bra. Jeg ble fjern på en annen måte, kan man si. Så det er faktisk mer greit å bare være uten medisiner, bli den beste og sterkeste versjonen av megselv uten medisiner, og å bruke adhd som en superkraft.

    adhd and power image

    Ikke alle kommer til å digge deg for den du er. Mange kommer til å bli hersens irritert av hvordan du oppfører deg. Men det mange ikke vet, er at når man ikke er bevisst på de selv er det fint med noen som sier ifra. For ingen er mer irritert over oppførselen vår, enn oss selv når vi faktisk er bevisst på det. Og det lar oss endre oss til å bli bedre mennesker. Kanskje vi ikke hadde trengt å miste så mange venner, eler følt oss så alene, om bare noen hadde sagt ifra at vi oppfører oss litt overivrig og hyper.. Jeg vet jeg hadde satt pris på om folk gjorde det oftere. Selv om jeg er blitt flinkere, betyr det ikke jeg har sluttet å ha mine over-ivrige hypre tider iblandt.

    Det var iaffal noe av det eg hadde på hjertet for denne gang.

    ~Smiley~










    Hei og velkommen! Mitt kallenavn er Smiley, jeg bor i Bergen og blogger om alt som faller meg inn!



    Arkiv


    Bloggdesign av



    hits