Tabra - mine tanker omgjort til ord




Den vanskelige samtalen.

  • 01.07.2017, 14:43

Det er mange ting som er vanskelig i verden, men hvem skulle tro noe så lite kunne være så forferdelig. Jeg lever jo dagelig med hverdagslige ting som er mer problematiske enn for de fleste andre. Men jeg vet jo mange kjenner seg igjen at det å ringe noen kan gi helt grusom angst. Man skulle ikke tro at en liten telefonsamtale skal føles så grufullt skummelt, og få meg til å knekke sammen i gråt fordi jeg prøver å psyke meg opp til det men hele kroppen fysisk og psykisk svikter og nekter. 

Desverre har jeg begge demonene. Angst og deprisjon. Angsten gjør meg redd, og deprisjonen gir meg skyldfølelse for å føle det jeg føler. Det er en helt grusom kombinasjon jeg vet flere sliter med. De fleste vil jo slite med deprisjon på et eller annet punkt i livet. Og det er hardt og grusomt. Men enda flere har telefonsamtale-angst. Redd for å ta telefonen og svare ukjente nummer, ringe til f.eks et selskap og du ikke vet hvem som tar telefonen. Det er jo ukjent, og menneskeheten frykter det ukjente. For meg som har angst må jeg virkelig manne meg opp for å gå på butikken, selv hvor kjent det er. Fordi jeg vet at de vil være nye mennesker der jeg ikke kjenner. Det vil føles ut som det er nye skumle ukjente faktorer i de kjente. Jeg skjønte det ikke helt selv engang, før jeg startet å faktisk utfordre megselv. For jeg gikk ganske lenge uten å engang prøve å utfordre megselv. Jeg var et livredd skjelvende barn mot hele verden. Og nå kan jeg til tider gå på butikken selv, og gå 5 minutter unna der jeg bor uten mobil, musikk eller distraksjon for å ikke klikke i mine egne tanker og redsel. Men til gjengjeld er jeg utrolig klein, fordi jeg er sjenert og fortsatt livredd det meste i verden.

Jeg vet heldigvis at slike små broer er helt fantastiske og komme over. Og det er lettere å sette små mål, også se degselv seire litt etter litt. Selvfølgelig fungerer alle forskjellig, men du vinner aldri noe på å ikke prøve. Men desverre så ser ikke så mange den kampen du har med degselv med angst, eller de mislykkede forsøket ditt.

Du har pyntet deg, men knekker gjerne helt sammen i gråt i dørkarmen, i bilen eller rett utenfor destinasjonen. Og du har prøvd. Og de som sier du ikke har prøvd hardt nok aner virkelig ikke hvor hardt du har prøvd, kjære deg. Hele hodet ditt er overbevist om at du gjerne kommer til å dø, og du har prøvd til du har makset ut degselv.

Ikke la det andre sier få deg ned, med eller uten angst eller hva det skulle hvert eller ikke hvert. Alle er forskjellige med sine egne grenser. Dine følelser og opplevelser av verden er dine egne. Det er viktig og huske for alle. 

Finn deg noe du kan bruke som terapi for å glemme angsten litt. For meg er det å reflektere, tenke og å bruke ord. Og det ble på bloggen for denne gang. Ikke gi opp på fremgang!

~Smiley~










Hei og velkommen! Mitt kallenavn er Smiley, jeg bor i Bergen og blogger om alt som faller meg inn!



Arkiv


Bloggdesign av



hits