Tabra - mine tanker omgjort til ord




Min tid i fengsel.

  • 23.09.2016, 09:16

Mennesker forbinder fengsel med kriminalitet. Men det er ikke kun når man har gjort noe kriminelt at man havner i fengsel. Jeg har vært i fengsel nærmere hele mitt liv. Fanget blandt syke, syke mennesker som har skadet meg. Og jeg har hatt kort tid med frihet. Men når jeg var med min elskede for eksempel? Da var det vel den eneste tiden jeg var ute og fri. Det betydde så mye. Alt vi skulle få gjort sammen, du og jeg. Min elskede Rossy. Du hjemsøker mine tanker hver bidige dag. På godt og på vondt.

I'm living, quietly bleeding.

Jeg er så knust nå. Uten noen jeg føler jeg kan stole på. Ingen er jo deg, Rossy. Du viste meg ekte kjærlighet. Og jeg angrer jeg ikke sa at jeg elsket deg flere ganger. Men det er forsent nå. Min elskede.

BGfa73OyhYwiWMQlmWz1R8bhV1yn3e4lRzpEls0 

Fengselet mitt, en mørk celle jeg ikke kan rømme fra. Ikke uten deg. Jeg er gal av lengsel, og det er som ett nytt tankefengsel. Du ga meg så mye, og eg ga deg så mye tilbake. Hvordan kunne jeg ikke ha elsket deg? Du nydelige sjel. Vakre menneske... Og jeg beklager så mye for at jeg ikke er tøff nok, for jeg ville ikke at du skulle hatet meg. Eller at mine respekterte skulle hate meg. Så jeg skjøv dem vekk, men det kunne jeg aldri gjort med deg. Jeg ville ha deg for megselv, men jeg var også så stolt av deg at jeg ville vise deg frem. Men jeg turte ikke. Ikke engang nå. Fordi jeg ikke orker at flere hater meg, eller at jeg skal la flere svikere komme inn i livet mitt. Svikerene. Du var ikke en av dem, du nydelige menneske.

I feel like I did my time, and now I just want to get out.

snake, hands, and animal image

Jeg sitter i et større fengsel enn noen gang. Isolert. Bygger skall. Mer isolasjon. Mot parasitter, svikere og ekle mennesker. Et ubeskrivelig mørke. Jeg får ikke sove, og tankene går uten stopp. De ødelegger hodet mitt. River meg i stykker innvendig. Kaster opp regelmessig, fordi tankene overvelder meg. De har satt sine spor, merker på kropp og sjel. Noe ved meg angrer ved ulike valg, som det å vente for lenge med å gjøre ting slutt. Vente for lenge med å gjøre livet mitt bedre. Selvfølgelig vil det ikke virke bedre.  Men det er grunnet alt det nye vonde. Sorgen over og ha mistet Rossy. Frustrasjon over å ikke ha kuttet ut svikerene før eg endelig gjorde det. endelig. Opp til 100%. Jeg er så gledelig fornøyd med progresjonen min.

I was ready to etch your image with black ink under my eyelids
To see you, even in an eternal sleep
Even in an eternal sleep
 

To keep you from suffering I didn't have but to tell you I love you

It hurts me to hurt you, I never suffered that much
I never suffered that much
When I put the ring on your finger, I made the bracelets cross.

Jeg føler meg så forferdelig innestengt. Jeg vet ikke om jeg klarer og puste stort mer. Det er så vondt. Alt jeg gjør er jo feil. Eneste som ikke var feil var og elske deg Rossy. Så lenge jeg hadde deg var jeg lykkelig. Uten deg var jeg ingenting. Med deg var jeg stabil, men jeg var så usikker på om jeg fikk beholde deg. Jeg ville beholde deg i armene mine, jeg ville at du skulle bli min. Jeg ville kalle deg mer enn min. Min kjære, gode søte. Du er verd så mye mer enn ord. Skulle ønske ting ble annerledes. At du ikke dro fra meg. At du ble ved min side. At vi flyttet inn sammen, og skaffet oss hunden jeg vet vi begge ønsket oss.

I've hurt myself when I flew away
I hadn't seen the ceiling of glass
You would find me annoying if I loved you in your way
If I loved you in your way

 

 

Daddy was a blinded thief
He went and stole away what was left
Of the remains of a family

And she lies, tonight
Underneath a caving roof
And she cries, tonight
Wondering what she can do
And she tries, tonight
Remembering who she once knew
But they've died, inside

This world can be so cruel
She lives her life as a broken tool
And she believes she's unable to fix this broken machine;
And what's the use to throw yourself at love
If in the end it never seems enough
To be able to get through all of life's broken dreams

 

She watched her manipultive, lying, dead mother die in regret, and happily smiled
While she cried when she heard her father cry in an empty bed, with his empty vodka bottle
And she swears
This is the best life gets

Nå ble jeg veldig sliten. Har grått mye. Så altfor mye.

Blogges kanskje en eller annen gang chicas.

 

 

-----------------------------

Dette inlegget ble skrevet for noen månder siden med deg i tankene Rossy. Jeg elsker deg.






Stripped down: The girl behind the mask.

  • 22.09.2016, 22:12

Dette er hvordan jeg ser ut uten masken min. Dette er det jeg ser i speilet hver morgen når jeg våkner, før jeg sminker meg. Og skal jeg fortelle deg en hemmelighet? Jeg viser dette fjeset altfor ofte. Hadde det vært opp til meg hadde dette fjeset aldri sett lyse dagen. Men det er derfor dette innlegget må publiseres og dette må ut. Fordi så mange ungdommer, voksne og eldre har den samme masken, føler de samme følelsene. Og det finnes såå mange av dem som lever i det skjulte...

 

Denne youtuberen har ikke deprisjon selv, men har snakket med venner som har hatt det, og forklart hvordan det er. Grunnen videoen gjerne er lett å kjenne seg igjen i det. Men youtuberen har selv aldri hatt deprisjon, som jeg nå spesifiserer. En god oppsumering på hvordan det er å leve med deprisjon, også gjerne å leve med diagnosen Bipolar.

--------------------------------------------------------------------

DEL 1

HVA DU SER

HVA JEG SER

To vidt forskjellige setninger. Og helt forskjellige øyne, oppfattelser og meninger.

-----------------------------------------------------------------

Jeg våkner opp, gjerne etter et nytt grusomt mareritt. Du sliter med dårlig søvn, ikke bare på grunn av marerittene. Det virkelig skumle er tankene som kommer før du sovner blandt tårene. Du er sliten, som vanlig. Ikke bare fordi du får dårlig søvn, men fordi kroppen din kjemper mot innvendige demoner, kommentarer og skrekken for hele den dømmende verden utenfor. Kroppen er utslitt. Rett og slett utslitt. Noen ville skyvd det under teppet og bare stått på til det ikke gikk mer. Du trenger pause. Men det er jo ikke lett, når den du trenger pause fra, er degselv. Er det?

Du skyver det hele bort. Tankene går over på festlighetene du skal på, med vennene dine. Vanligvis ville du dratt og forfalsket et smil, godt humor, med hint av humor og kommet opp med planlagte falske historier om hvordan du har vært ute med andre mennesker. Venner. For du kan jo ikke forklare til noen at du har drevet og isolert deg selv og fryst degselv ut fra hverdagen... Men så kommer du frem til at du ikke orker tanken på dette. Du er så sliten. Du finner ut at du kan bli hjemme istedet, og isolere deg i de trygge tilværelsene dine. Så godt forslag. Trygt. Godt. Eller er det egentlig det?

Ensomheten er så forferdelig, og stillheten som følger med er skummel. Den lokker ut tankene. Musikk og andre distraksjoner hjelper. På de gangene du var opplagt for jobb, ville du gjerne ha jobbet til du var så utmattet du kom hjem å bare sovnet. Jobben ble brukt som distraksjon. Men i helgene så har man fri. Og man må desperat prøve å holde alt i sjakk, med å ignorere visse tanker og å endre fokus. Men det er også en jobb det.

Du legger i sengen hele dagen, og orker ikke stå opp. Dette er nemlig en dag det ikke er noe jobb å gjøre, og kroppen er så tung og sliten du ikke kommer deg opp. Noen perioder er du tung hele tiden, og andre ganger er du opplagt nok til å tære på ukjent energi. Stå på som bare pokker til du detter i bakken. Som er i stor kontrast til å ligge med alle lys av, gjemt under dyne og pute. Gråte ned puten og ikke gå ut på noen dager eller gjerne to uker, om ikke mer. Den endeløse tristheten og ensomheten omringer deg og alt er bare tomt, trist og ensomt.

 

Kjenner du deg igjen? Skrevet med tanke på at noen kan oppleve ting A og andre i en kontrast i form av B. Dette er skrevet ut ifra opplevelser, tanker og følelser i mange av mine egne dager. Jeg vet også om så utrolig mange andre som kan kjenne seg igjenn i mye av dette jeg har skrevet.

Fornekt?

quote, wolf, and difference image

Vi pleier å innbille oss at våre voksne, og våre eldre, ikke pleier å føle de samme følelsene. Eller at de ikke driver å sliter med de samme tankene, og ha den samme generelle typen av "styggen på ryggen". Men nå vet sikkert mange av leserene mine at dette ikke er sant. Det håper jeg iallefall. De menneskene koser seg med den norske metoden, med det også skulle "skyve alt under teppet", og å male et fint portrett av en lykkelig familie. Ønsketenkning. Men det er vel helt GREIT om personen får hjelp tross alt. Men når det er såpass grusomt at det fornektes av sirkelen til personen, og personen selv? Og denne personen ikke får hjelp? Nei blir det for galt i mitt hode.

cry, quote, and sad image

Følsomt tema

Hvorfor tror dere det finnes så mange rusmisbrukere? Da mener jeg rusmisbruk av alle former for ting og tang som kan gi rus. Og som blir misbrukt for å skjule vonde og rett og slett helt jævlige følelser. Gjerne dempe tankene med medisiner de får tak i på gaten, fordi de ikke tør og få hjelp av proffisjonelle. Og dermed havner de i en ond sirkel. Jeg har sett så mye rart, til å være så ung. Så mye rart.. Yngre og eldre som går i oppløsning.. Og mange ville sagt eg ikke har rett på og si noe om noenting, før jeg har levd 40 år, om ikke 40 år til. Men noen lever i 40 år uten noe som skjer, og andre lever et liv fylt av "overraskelser" rundt hver eneste hjørne.

sadquote

Gardinen.

Jeg husker den første gangen noen andre snakket om gardinen. For meg har den blitt som et symbol på forholdet mellom isolasjon og deprisjon. Men det er også et godt symbol for isolasjon og angst. Vi stenger oss inne i det som er tryggest. Om ikke for oss, så er det for andre. Vi stenger oss inne i mørket fordi vi ikke orker mer, og bare svever i det i en stund. Eller/og gjerne for å koble av, og å stenge ute omverdenen og det skumle som skremmer oss. Det som fôrer angsten. Gjerne andre mennesker. Sosial angst.

Eller vi ruller ned gardinen for å takle alt. Som en ny slags beskyttende lag, når vi legger bort masken. Fysisk utestenging av verden. For å kunne sitte og tenke. Gjerne ikke det mest positive eller beste alternative.

Kontrastene er store, og det gjør angst og deprisjon en skummel kombinasjon. Enda lettere for isolasjon, men ønsket om sosial kontakt er stor, selv om du er livredd det hele. Så vanskelig. Det går jo om hverandre. Som en angst for ender, men likevel ønsker du å se en, klappe en. Å overkomme den intense frykten og leve fult ut. Ender ser du desverre mye sjeldnere enn menneskene, som er overalt. Det hele blir så vanskelig..

Det var en gang..
Jeg kjente en gang en mann, jeg. Han har det ikke bra nå. Såpass vet jeg. Jeg har kjempet lenge nok med styggen til å vite han slet med en lignende form for "kompis" selv. Han var en jeg var veldig nær i en fjern fortid, så det tok tid å se og å innrømme for megselv. Jeg kunne se "styggen" hans. Som han gikk rundt og bar på. Børstet vekk tanken hver gang den kom opp, fordi eg nektet å tro det var sant. Hvordan kunne den personen ha det vondt? Jeg kjente han jo så godt! Eller gjorde jeg egentlig det?
Det ble så mye han tøt til alkohol og rudmidler til slutt. Han var en eldre mann. Og det er mange flere som er som han. Noen som ikke lever den dag idag, eller kanskje sviver mellom liv og død i en bakgate akkurat nå. Tøft, men realiteten er der. De kjente triste sjelene som fornektelsen har rammet hardest. Eller som har gitt opp kampen, gjerne fordi rusbehovet hadde dratt han i den mørke sirkelen så få kommer ut av.

Han ene hadde jeg trengt gjennom muren på, og fikk se glasset. Glassøyne med sotete vinduer som veldig få personer kan trenge gjennom. Noe jeg klarte den ène gangen. Og jeg så en bunnløs tristhet, en grusom tomhet og sorg. Følelser jeg ikke hadde sett denne personen vise. Det var jo kun glede, ifølge masken. Og stoltheten var en god kappe for å skjule diverse arr. Jeg har sett lignende ting i andres øyne. Arr etter vonde hendelser for eksempel.

Det er så vondt. For selv hvor mye du selv kjemper for dem er det kanskje ikke nok. For det er ikke din kamp.... så vanskelig å takle... Du føler deg gjerne handikappet, fordi du gjerne ikke kan gjøre noe. De isolerer seg gjerne, og fryser seg ut. Så det blir vanskelig å ta valget om hva du skal gjøre. Men til slutt gir du opp, fordi du ikke ser noe annet valg. Fordi du kanskje er for nær. Eller for fjern. Personen vil til slutt bli et uthvisket minne. Enten til den dagen du får telefon om å møtes, eller invitasjon til begravelse.. Eller kanskje ikke det engang.

Jeg vet ikke hva min fremtid vil bringe ennå, for selv de mindste planer kan gå i grus. Men jeg vet at jeg iallefall prøver å gjøre innsatser, om så det er i det små. Jeg gjør fremskritt, tilbakeskritt og får stadig nye utfordringer. Men å stoppe akkurat nå, blit litt teit... Blir det ikke?

 

En dag vil jeg kanskje få kontakt med noen av de jeg er glad i igjen.

Beklager tante Ingunn, men akkurat nå er det fortsatt så mye enklere å bare fryse seg ut.

 

Til den som skulle streve, med dette om å leve. Lykke til. Det finnes profesjonelle, og mange ulike muligheter. Men det vil såklart bli mye vondt i starten før det kommer til å gå bedre. Og det beste du kan gjøre er å være ærlig. Og selv om det gjerne er utenfor komfortsonen, så kan det kanskje være lurt å ta noen biter av masken av for en profesjonell ved et sykehus.

~Smiley~

Mine egne bilder/Weheartit

 

-------------------------

B.S, jeg ønsker egentlig å gi deg en ny sjangse. Men akkurat nå tror jeg ikke det blir lett for noen av oss. Hendelsen i februar preger meg stort fremdeles. Jeg vil ikke bli såpass kraftig såret igjen, at det ligger utenfor min kapasitet som et menneske. Og til deg katastrofale X/H. Jeg hater deg. Og noen ting skal man ikke la seg selv tilgi. Hverfall ikke om det kommer fra slike som deg..

Parasitter må man holde seg unna. Menneskelige parasitter er vel egentlig det værste jeg vet. Og jeg jobber hardt hver dag og ønsker å aldri bli en av desse såkalte parasittene. Det hjelper heldigvis på et rart vis. Å streve etter å være en bedre person, slik som Rossy var. Ja, en dag får jeg kanskje lykken over å være like god som hun.






Back on track

  • 13.09.2016, 10:14

Hei. Jeg heter Maria, er 18 år gammel og bor i Bergen by. Jeg har vært så mye syk og utilgjengelig, at jeg knapt har fått begynt på skolearbeidet før jeg har falt etter alle sammen. Et helt kapittel bak, og vi er i ANDRE uken. Jeg ble rett og slett syk av en skolemix og det faktum at min ikke-eksisterende luft som skulle vært i leiligheten er fikset. Jeg hadde vissnok 0 i luft når fagfolkene sjekket, som vissnok ikke er bra i hele tatt. Dette tatt ut ifra måten mannen reagerte på når han målte verdiene. Bokstavelig talt helt tett, og eneste luften var den som jeg luftet inn gjenom vinduer også videre. Men nå skal det være fikset så det ikke er helt tett. Vi får iaffal håpe det kommer litt luft inn. Blir jo veldig kaldt på vinteren og ha vinduene oppe hele tiden for å få inn frisk luft. Må jo ha frisk luft uansett, men nå er det iallefall ikke helt ekstremt dårlig luft og innestengt hele tiden.

planner image

Stress, press og det går ikkje over. Helsen min går det hele jo over. Jeg prøver og puste men drukner i massen, og henger etter i klassen. Lege går jeg stadig til, og av alt dette sykestyret har gjort meg vill. Sitte i ro i èn hel uke, følte meg låst fast i en dødstrang luke. For meg var det hele veldig lite greit, og for andre så var det jo veldig leit. De måtte fore meg, gi meg mat og stelle meg, mens alt jeg kunne var og prøve og puste i feberfantasiene om deg. Svette og gråte mens jeg ropte etter deg så høyt, gud bevare meg hvor jeg har sytet(søytet?).

Jeg har kule lærere, og ikke mindst greie, som har hjelpt meg mye på vei disse to første dagene jeg har vært tilbake. Trodde jeg hadde gått glipp av mye, men såpass mye var det ikke. Så etter skolen idag blir det èn time spansk-kurs på nett, og et kapittel med oppgaver i Geofag.

---------------------------------------------------------

Nå er jeg i uke nr 2 som tilbake på skolen, og hele kroppen er i et slags mellom-modus. Jobber hardt på skolen og er dødsliten når jeg kommer hjem. Glad jeg bare har deltidsår igjen, for jeg er såpass mye sliten. Det er knapt at jeg orker den litle skoletiden jeg har. Men jeg skal nok klare meg. Jeg MÅ jo bestå i år, ellers blir det bare enda mer problemer til neste år. I værstefall bukker jeg under for presset og flytter langt bort til et sted der jeg aldri har vondt mer.

Uansett. Helt siden februar har jeg ikke vært den samme. Innvendig var jeg endret for lengst, men det er nå som det starter og vise. Jeg har sluttet med en god del dårlige vaner og startet med mange gode. Men samtidig er noen få ting i det såkalte "gode" gamle. Om ikke bare flere lag av ting som er vondt. Det er da mye en ungdom i en alder av 18 skal måtte takle. Noen av oss er heldige, andre er mindre heldige. Noen av oss vokser opp i en god familie, som jeg misunner grådig. Og andre fiinner seg i et endeløst hav av drama. Noen mennesker jeg har observert har det så "perfekt". Noen få insidenser. Mest grusomme er enkelt sett og brekke en negl eller snuble i sine egne dyre merkeklær. Og noen har mer tragiske liv, der det bare skjer tragedie på tragedie. Noen av dem har jeg sett smuldre opp i intet og forsvinne, mens andre ser du kanskje bak rema1000 smilende. Eller for all del kun på skolen, iført den perfekte masken.

Det er mye vi godtar. Så altfor mye urettferdighet. Men vi vet ikke annet og gjøre enn og ta det og la livet gå sin gang. Fordi vi er nordmenn, og det er dette som nordmenn er best til. Skyve ting under teppet. Mental helse? Hva er det? La oss gjøre det tabu også kan de som sliter få slite seg gjennom sitt "alene". Alene kan bety så mangt. Alene med familien. ALene med kanskje bare 1 tillitsfull lærer. Eller mutters putters alene som de kalte det i Pippi Langstrømpe.

piano, broken, and glass image

Fraværs grensen er vel fornuftig den, men det eneste jeg syns er rart når jeg studerer den? Det faktum at en legeærklæring ikke er godtatt FØR man er i faresone for 10%? Er vel igjen rettferdig, for da kan man skulke frem til en fare for 10% og så gjelder det og skaffe erklæring og sms og kvittering på alt man kan så man ikke mister faget. Man har jo valgt linjen på vgs har man ikke? Jeg vet ikke helt, men jeg snakker iaffal ut ifra det jeg har lest av regler. Viktig å lese DEM først, for jeg mente ikke akkurat dette før ETTER jeg leste dem. Og med tanke på at reglene er lagd for skulkerene. Hmm

-----------------------------------------------------

Mye på hjertet idag kan man vel si. Mye som sikkert gjør mange der ute provoserte. Men så har jeg ikke mange lesere etter denne pausen fra alt og alle. Kun instagram jeg er flink å bruke flittig tror jeg. Men den er så privat at ikke hvem som heldst kommer seg inn der. Jaja. Har vert godt med pause fra alt nå når jeg var syk iallefall.Men tungt og være tilbake etter ferien. Selv hvor herlig det innerst inne er. Ensomheten er endelig delvis fylt. Og det samme har endel av tomrommet. Jeg er begynt å blitt syk igjen, men denne gangen er det ikke akkurat det fysiske. Velkommen skal du være, min gamle bekjent. Nå blir det fest med Styggen som romkammerat. Hvem vet vel når han drar sin vei igjen? Han er bare på korte turer ute for å kjøpe røyk, så kommer han tilbake og stumper røyken i hue på deg eller fyller lungene dine med giftig gass, slik at hjernen blir slørete. Det er svart og man kan ikke se gjennom tåken. Da vet man, at styggen er tilbake for å bli. Ivertfefall for en ganske god, lang og hard stund. Selv hvor mye du ikke liker han, så er det ikke det samme uten han. Fordi du har levd med han såpass lenge. Deprsisjon. Det er farlige greier det. Alle tingene han hvisker, roper eller skriker til deg mens han tar fast og henger seg på deg så du føler du veger tusen tonn. Det blir vanskelig og gå, vanskelig og holde snuten fremover. Alt ser så fordømt hardt og vanskelig ut. Men ensomheten? Den er garantert verst. For uansett om du er kompaniert av Styggen vil du alltid føle deg ensom. Tom. Sliten og alene. Ikke at Styggen hjelper på noe av dette. For alle vet at han tvert imot er verdens VÆRSTE romkammerat. Vertfall når han bor inni huet ditt, og folk ikke engang gidder og akseptere hans eksistens.


  • Publisert i Blogg








  • Hei og velkommen! Mitt kallenavn er Smiley, jeg bor i Bergen og blogger om alt som faller meg inn!



    Arkiv


    Bloggdesign av



    hits