Tabra - mine tanker omgjort til ord




Tusen takk!

  • 11.09.2017, 11:31

Tusen takk til de gode hjelperene på skolen, som gjør skolen om til en trygg arena der jeg vil komme for å lære. Skolen er skummel nok som den er, men dere gode lærere og miljøarbeidere gjør skolen til et så hyggelig sted. Jeg har hatt gode rådgivere, og mange andre, som har gjort skolen til et såpass hyggelig sted at det er gøy å dra dit. Selvfølgelig droppe jeg ut pga det ble for tøft, men hadde droppet ut for lenge siden uten de hyggelige voksne i skolesystemet! En stor takk til dere, og håper at om jeg engang har barn, at dem også skal få en like positiv opplevelse.

Jeg var alltid en trøblet elev, som slet med det sosiale. Mine beste venner på skolen ble lærerene, og den værste delen ved skolen ble friminuttene. Jeg husker det så godt. 

Jeg har tenkt på dette innlegget en stund, men å høre at mennesker jeg er såpass glad i, i egen familiering, har hatt samme problemet var så utrolig vondt å høre. Det er ikke gøy når du selv vet hvor grusomt det kan være å føle seg alene og utenfor i et klasserom. Tror de fleste ikke hadde følt seg så bra i den situasjonen. Når du blir som en utstøtt, og hele settingen konstant er begrenset med hva du kan og ikke kan gjøre. Jeg blir begrenset nok av angsten og trenger ikke en gjeng med andre ungdommer til å fortelle meg hva jeg kan og ikke kan gjøre. Det er slitsomt nok med kun angsten. Ikke mange som i hele tatt hadde orket og innrette seg etter såpass strenge normer som det er i diverse klasserom. Miljøet blir jo ekstremt dårlig.

motivationchildhood

Jeg fikk heldigvis noen ekte og gode venner på ungdomskolen som jeg fortsatt har kontakt med idag. Noen av dem bor et stykke unna, ene har fått en liten jente og ene jobber endel. Men De har fortsatt et hellig sted i hjertet for å gjøre ungdomskolen overlevbar, sammen med min gode lærer Ellen!

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg husker ihvertfall barneskole-marerittet. Takk til min lærer Jens Kristian som gjorde at jeg i hele tatt orket å se litt positivt på ting. Jeg hadde det helt grusomt på den tiden. Jeg hadde flyttet til et nytt sted, ting var allerede tungt, men jeg visste ikke at det skulle bli såpass ille. Hadde heldigvis noen gode klassekamerater. Noen hilste jeg på nå nylig og turte ikke sende melding å skrive takk til. Men om Anna T leser dette, så vil jeg si tusen takk for hvor snill du var mot meg på barneskolen spesielt. Det er nå flere som har vært snille og greie mot meg, men husker spesielt en kommentar hun gjorde som jeg satt utrolig pris på..

quote, way, and past image

Det er så rart å se tilbake på hvor mye mer usikker jeg var i 7 klasse, og hvor annerledes livet mitt egentlig er. Selv om det er litt som en selvfølge når vi snakker om at det er 7-8 år siden jeg gikk i 7 klasse. Men jeg husker hvordan noen barn oppførte og sa helt forkastelige ting til meg. Husker jeg var så utrolig misunnelig på gutten i paralellklassen min, fordi dem begynte og bli mye snillere mot han. Jeg hadde utrolig syke foreldre i slutten av barneskolen, og vi snakker om døden nære type syke. Jeg husker jeg stengte meg så utrolig inne i megselv, og må enda jobbe med alle skallene. Spesielt det å endre hvordan sjenertheten min påvirker det sosiale. Det er snakk om 7-8 år siden, og likevel har jeg enda problemer. Jeg håper at mennesker endelig har blitt mer åpne, med tanke på hvor skadelig det kan bli. Hadde jeg tatt opp det som var vondt der og da, ikke gått rundt og tenkt mye over det, og faktisk klart og rettet det som faktisk var problemet som jeg slet med til en voksen jeg stolte på.. Så tror jeg ting hadde blitt mye enklere for alle parter, spesielt megselv.  Dem sier jo du ikke skal se tilbake, men akkurat nå velger jeg å sammenligne fortid med fremtid for å se fremgang. Men er viktig å ikke bruke fortiden din feil, slik at man går bakover og ikke fremover i progress.

motivation, quote, and study image

Derfor går jeg nå på kurs og lærer meg om mentalisering, for å bli enda mer psykisk sterk og takle motbakker. Folk har da hatt det mye vanskligere enn meg, og likevel klart seg med benene plantet på jordflaten.. Ikke at det alltids er beste måten og tenke på. Noen ganger må man bare se det konkret for øyeblikket, og jobbe med hvor man står, selv, i det øyeblikket.

 

adventure and comfort zone image

Ofte må man gå ut av komfortsonen, og det kan være grusomt. Men det er slik man overlever angst blandt annet. Ikke mye annet som hjelper. De største influenserene sier jo akkurat det; man må ut av komfortsonen.

Så tusen takk til dem som har hjelpt meg til å overleve skolelivet frem til nå, og hjelpt meg på veien mot et bedre sosialt liv. Se mine egne feil, og å vurdere situasjoner bedre. Hva jeg vil gjøre, og å si ifra når jeg ikke egentlig vil noe. Som har støttet meg, og vært med meg langs veien. 

Også håper jeg at om noen er i en lik situasjon, eller har det, at dem går og får snakket med noen og jobbet med det så dem slipper å leve med arr og sår over lengre tid over de tøffe tingene som kan skje langs veien.

~Smiley~


  • Publisert i Blogg




  • De små rare tingene..

    • 04.09.2017, 21:12

    Det er så mange små rare ting jeg gjør. Ikke alle er så utrolig merkverdige. Men jeg kan holde på en epleskront i en time bare for å vite at det er trygt å kaste den. Bruke over 1 time på å lete etter rette sangen å gå ut døren til, fordi du ikke tørr å dra på butikken uten noe som distraherer angsten godt nok.

    Angst er masete og slitsomt.

    Det å måtte leve med angst er så utrolig slitsomt. Man kan bli bedre og lære å leve med den, men i perioder er den så utrolig slitsom. 

    Det er en fin video for å spre budskapet om hvor viktig behandling av slike vonde følelser å tanker er, for å få det bedre med segselv. Grunnen jeg skriver om dette nå er fordi jeg rett og slett har lett i over èn time til rett sang så jeg kan tørre å gå på butikken å handle halslinser og kleenex. Jeg har noen som tilbød seg om å hjelpe meg, og å dra på butikken, til og med å hente meg. Men jeg vil klare dette selv fordi jeg er så utrolig sta. Jeg får det jo alltids til tilslutt da. Men står igjen med de merkelige ritualene. Venter på tryggheten om at alt er greit.

    Ikke akkurat et tap med å måtte bruke såpass lang tid på å finne rett sang, når jeg var ute av leiligheten over 10 minutter unna uten musikk, distraksjon eller noen som tok med med ut. Helt selv, uten hjelpemidler. Det går altså, til slutt. Men det er mye jobb som må til. Idag virker som et setback, men jeg har altså klart meg en gåtur i Bergen by til butikken og å ha sosialisert... selv om det er akkurat det jeg sliter mest med.

    ~Smiley~


  • Publisert i Blogg








  • Hei og velkommen! Mitt kallenavn er Smiley, jeg bor i Bergen og blogger om alt som faller meg inn!



    Arkiv


    Bloggdesign av



    hits