Tabra - mine tanker omgjort til ord




Deprisjonen

  • 18.10.2015, 15:42

Den minner deg på alt det vonde, og sletter alle gode minner så du ender opp i et totalt mørke.
Jeg har selv slitt mye med min "svarte hund", som følger meg overalt. Trodde eg var kvitt den for en stund siden men nå er den tilbake. Den får meg til og sove urolig om nettene, om jeg ikke hadde grått meg selv til søvn og var helt utkjørt. Da får jeg litt fred.

Jeg kjemper med megselv for og gå på skolen. Har gjort det spesielt nå dei siste to ukene. Noen ting får meg i bedre humør og redder deler av dagen. Men jeg kan nesten ikke være alene uten at dei negative stemmene kommer tilbake og plager meg.

Jenta ingen aldri så

Jeg sitter her alene, tårene strømmer på,

Jeg sitter her alene, tårene strømmer på,
jeg er jenta som ingen liker, jenta ingen aldri så,
puta er allerede våt av tårer,
dette livet er som å ro en båt uten årer,
øynene er hovne og røde,
jeg vil ikke være jenta som ga opp og døde,
tankene er sterke om å bare avslutte det hele,
jeg er så redd, skjelver og vet ikke hvor mye jeg skal dele,
skal ikke skrive mer- jeg lover,
legger meg ned, lukker øynene og sover.

Dette diktet er hentet herfra og IKKE mitt eget. Men det er ganske likt mine egne veldig private dikt som jeg gjemmer bort i diktboken min.

 Jeg er frustrert fordi det virker som om alle teknikker har sluttet og funke. Jeg orker såvidt tanken på skole. Jeg føler meg alene hele tiden. Jeg sliter med konsentrasjonen og alt jeg vil er og hjemme meg i svarte farger langt unna alt og alle.

Jeg hører stemmene hviske til jeg sitter og gråter putene mine tårevåte. Jeg gråt hele dagboken min, samt hovedputen min tårevåt igår. Men tårene bare fortsatte og komme og dei stoppet ikke før jeg var tom for tårer. Så slipper jeg det for en stund, inntil dei igjen er fylt opp og kommer tilbake som elver fra øyenkrokene mine neste natt. Disse nettene har eg ingen som holder rundt meg og som bryr seg. Det har eg forsåvidt kun hatt en gang når eg hadde besøk av Sebastian og fikk vite bestevennen min kanskje var død. Jeg hylte ut i gråt, men sebastian var med meg helt til eg var bedre og hadde roet meg. Jeg er så takknemlig for det.. Det var den første gangen noen som brydde seg om meg var der ved min side på en slik gråtefylt natt.

Jeg har gitt løfter jeg nå ser jeg ikke kan holde. Og det smerter meg. Det er vondt.

 

Jeg vet såvidt hvilken dag det er idag. Kun fordi jeg vet jeg skal på kamp imorgen, tror jeg. Jeg vurderer jo hver natt før jeg sovner og bare dra ut i skogen å ta livet mitt eller noe lignende. Jeg kunne gjort det enkelt siden ingen ligger merke til meg. Jeg har vurdert og nekte å gå til DPS fordi jeg ikke vil ha falske forhåpninger om å bli kvitt deprisjonen. For deg som har hatt deprisjon lengre enn meg vet du hvordan det er og ha en deprisjonsperiode på eit heilt år. Det er grusomt. Du føler du aldri kommer til og kunne bli lykkelig. Av og til vurderer eg om plastisk kirurgi ville hjelpt, men det ville vært og rømme fra problemene ikke fikse det. Problemet ligger i hodet ikke på kroppen.

 Media hjelper jo ikke. Det eneste er vel endel Mindfullness som min kjære støttekontakt, venn og gode hjelp Morten har informert meg mye om.

Selv aner jeg ikke engang hva jeg vil oppnå med dette inlegget.. jeg bare følte for og ikke sitte stille i leiligheten min lenger.  Det er jeg pokker så lei. Og på nettet slepper jeg gå direkte til familliemedlemmer. Det er ikke bra. Jeg orker ikke utsette dem for mer enn de trenger. Og jeg maser om den deprisjonen hele tiden. Jeg føler det er bedre eg sitter stille og har det vondt. Men det tærer hull og rotner meg innvendig..

Tankene er limt fast med superlim og jeg er fanget i deprisjonen med alt det negative. I et bur eg ikke kan unslippe.

Mange sier det er vinterdeprisjoner, men eg tror mer det handler om at jeg har holdt det unna til nå. Jeg har strevd med vanskelige ting og problem nesten hele livet mitt men det ble ganske mye værre etter eg startet på vgs. Jeg er jo blitt sterkere og familieproblemene hadde roet seg godt ned en periode også kom de tilbake. Før jeg fikk leiligheten var eg deprimert og havnet på sandviken. Nå er eg kanskje på vei inn dit igjen fordi jeg ikke klarte og holde meg sterk nok til DPS...

~Maria~

 










Hei og velkommen! Mitt kallenavn er Smiley, jeg bor i Bergen og blogger om alt som faller meg inn!



Arkiv


Bloggdesign av



hits