Tabra - Mine tanker omgjort til ord




Utfordringer.

  • 29.08.2017, 21:22

Oppgjennom årene har jeg støtt på stadige utfordringer. Det gjør vel alle? Noe som er hardt i livet, i større eller mindre form. For noen vil jo det være selvsagt at det jeg tenker på er hverdagslige ting, men for en person med angst som megselv? Det kan fort bli en utfordring. 

Styggen på ryggen er en helt grusom "romkamerat".

Jeg hadde nemlig flere ting jeg skulle gjort idag. Har jeg fått gjort dem? Nei. Føler jeg meg ille på grunn av det? Ja. Bør jeg egentlig fortsette å føle meg ille? Nei. For man prøver så godt man kan med angst, men man bør aldri ødlegge progressen ved å prøve for hardt. Vanskelig for mange å finne en mellomting. Belønn heller fremstegene du gjør. Det er så enkelt å være slem med segselv, men om man prøver å gjøre mindst en god ting hver dag og heller fokusere på det vil være mye sunnere.

Jeg må velge mennesker som er mye bedre for meg.

Det betyr mye å bare gi segselv en klapp på skulderen i blandt. De fleste gjør jo det. Og iblandt trengs det mer enn andre ganger.

Jeg satser på å ta det rolig nå, så jeg ikke får en hysterisk episode. Pusteproblemer også videre er greit å unngå rundt andre mennesker. Jeg skal få tilbake noen som kan hjelpe meg å holde meg fast til bakken, for om jeg lar det forsette slik det er nå klarer jeg meg ikke alene. Jeg hater å føle meg avhengig av andre, men jeg klarer jo ikke alt dette alene. Det kan iallefall fort bli mer ødleggende enn skapende. Det ender jo sjeldent bra og skulle stå alene mot det som føles som "hele verden". Men sålangt har jeg klart meg overraskende bra uten noe form for krykker. Selv med styggen på ryggen ved min side, som alltids skal pirke, plage og skrike ting i øret mitt.

Husk å puste.

Akkurat nå føles det som om jeg er tilbake i ekstrem pubertet i en alder av 19, spesielt når en av dem jeg har sett på som en god venn oppfører seg som om vi enda går i 8ende klasse. Noen vokser jo ikke opp, og det er trist og måtte vokse fra noen du konsidererte en god venn, og parte veier etter mye løgner og bedrag. Jeg ser på mine beste venner som familie, og dem er min hovedstøtte. Selvfølgelig vil det bety at mitt vennevalg har så utrolig mye å si. Jeg må velge mennesker som er gode for meg, og ikke ødleggende vibber. Og for meg betyr det at om jeg så  må ta pause, eller å totalt bryte bort fra familie eller gamle venner så må jeg det. Noe jeg faktisk har måttet gjort.

"Styggen på ryggen". Det var en sang jeg med en gang kjente meg igjen i. Kjenner altså godt til "Styggen". Men "Styggen" er en helt grusom romkamerat, og jeg hadde mer eller mindre giftet meg, flyttet inn og fått 3 barn med "Styggen". Det føltes iallefall slik på et punkt i livet mitt. Og det var ikke særlig koselig og lyst for og si det sånn. Men det kom gode tider i alt det mørke. Med mer forståelse for hvorfor jeg hadde det så tungt, så kunne jeg jobbe med det fra en hel annen arena. Det er jo ikke for ingenting dem sier man skal gå til profisjonelle og finne en god person til å hjelpe seg opp fra gjørmen. Det er ofte så mye skam i det å måtte gå til en psykolog, men samtidig er det så mye vondt å bære på når man ikke går til psykolog.

Husk å være god mot degselv.

Jeg går gjerne ikke på medikamenter for å holde angst, deprisjon og andre vonde følelser i sjakk selv, men det bør ikke være noe skam over det heller. Det er jo noen som har livsavhengighet av medisinene sine. Om det så er psyken eller syken.

Det er så mye skam i det å gå til en psykolog.

Siste sangen fant jeg desverre ikke ren tekstet video til, men det at man er en kriger og at man ikke er redd for morgendagen lenger. Man har de modige hjertet, og selv om veien slutter skal vi gå videre. Det er en fin beskjed, selv om selve stilen gjerne ikke faller helt er i smak hos alle.

Husk å belønn fremstegene dine.

Jeg har kanskje endret endel musikkstil som jeg hører på daglig, men ordene og tekstene vil jo alltids ha et spesielt sted i hjertet mitt. Og dette ble jo mye mer personlig enn intensjonelt.. Men det får la gå, siden jeg vet det gjerne kan hjelpe en, om det så er èn eneste person der ute :)

~Smiley~






Ensomt liv i mørket

  • 25.08.2017, 23:28

Det er så godt å ha noen få gode venner og stole på om ting går skeis. For tiden har jeg jo vært ganske nedfor, med de ulike tingene som har skjedd. Jeg har alienisert megselv og jeg føler meg nummen, og tom. Slikt kan det ofte føles når man har tyngre perioder. Og selv om man vet det går over, føles det som om det holder på uendelig lenge. Vanligvis kan det være greit og skyve vekk følelser, men om man bygger dem opp blir man jo fysisk syk. Man vet jo at det å holde inne sinne er dårlig, men det gjelder også for andre følelser. 

For det er ikke kjekt å være den som er ensom i mørket.

Heldigvis har farmoren min det bra nå, og jeg er svært lettet. Jeg kan endelig slappe av. Men hun har ikke kommet helt til hektene helt ennå, og jeg er bekymret for henne. Men hun skal nok klare seg. Hun er vel egentlig mer eller mindre på topp igjen, siden hun skal dra på ferie senere idag med endel andre i familien.

Jeg er heldig som har noen slike som han i livet mitt.

Selv skulle jeg på tur med klassen idag, og var egentlig veldig optimistisk til punktet der jeg visste jeg skulle dra. Jeg og en god venn fra VG1 feiret 4års vennskap, så han var her med meg pga han overnattet. Han er en av mine beste venner, og har hatt god kontakt når vi først har kontakt. Han har jo flyttet bort, men er endelig hjemme igjen så det blir lettere å ha kontakt.

Det ble jo ikke klassetur, siden det rett og slett var vanskelig å tenke på å være med såpass mye mennesker på samme tid. Men han jeg var med fikk iallefall roet meg ned, og vi hadde heller en koselig kveld hos meg så jeg kunne slutte å tenke på det. Er sjeldent med på sosiale arrangementer med mindre jeg har èn trygg person jeg kan henge meg litt på. Ellers tørr jeg ikke, og angsten kan gjøre det forferdelig vanskelig. Hvertfall når jeg føler nederlaget av å ikke klare å være med, og angeren for å ikke dra. Men det var så mye lettere med han goode vennen min der. Jeg er heldig som har noen slike som han i livet mitt!

For det er ikke kjekt å være den som er ensom i mørket. Om det så bare er opplevelsen av å være alene, noe som er veldig enkelt å oppleve i en deprisjonsboble. Og det er greit å ha de støttende personene rundt seg, men man må også huske man har dem. Det er gjerne lettere ved direkte og konkrete samtaler, for man trekker seg jo som oftest bort fra slike gode venner i dårlige situasjoner. Og noen ganger er dem som tar kontakt gjerne en fjern bekjent fra barndom, som har hendt meg. Men jeg er utrolig dårlig på å spørre om hjelp på en skikkelig måte, og gjerne på rette steder, som gjerne også andre kan kjenne seg igjen i.

Uansett hva du måtte slite med nå, eller i fremtiden, håper jeg det går fint med deg. Prøv å sett på lesebrillene og se de gode personene rundt deg. Man har som oftest en. 

~Smiley~






Fakta: Jeg er usynlig.

  • 06.08.2017, 19:26

Nå hadde jeg nettop brukt en hel time på å skrive et veldig tøft meningsfylt innlegg, men jeg får prøve igjen. *puster dypt inn* Når man gjør en feil, får man bare hviske den bort og en ny sjangse på å gjøre det hele mye bedre, sant?

Til slutt ble det bare som et fakta i hodet mitt: Jeg er usynlig og ubetydelig.

Jeg hadde en veldig tøff start på morgenen idag. Om du følger bloggen min, her, så har jeg slitt lenge med blant annet sosial angst, deprisjon og diverse som har fulgt med. Jeg har skrevet mange innlegg om akkurat det, og artistiske syn på hvordan jeg ville beskrive at det er å føle, og å leve med dette. Vel. Idag skulle jeg møte en god kompis, som skulle ringe meg når han nærmet seg. Kan bare kjapt si, at det aldri skjedde. Jeg har ikke hørt fra han siden igårkveld, og avtalen var at han skulle ringe meg i 11tiden og være hos meg i 12tiden. Men han ringte ikke. Og for ei som ikke har så mye selvtillit, som blir glemt altfor ofte er det knusende. Jeg syns fortsatt det jeg gjør, med å flykte og å dra fordi jeg er livredd for at jeg er i veien også videre er like irriterende. For selv om det er et uhell, eller det at jeg får ideen om å være i veien for noen som egentlig er gode venner av meg, så er det i begge tilfeller ødleggende. Jeg enten rømmer eller bare gråter hjemme og sier det går fint når de plutselig sier de glemte det.

For her er en fakta om oss skjøre mennesker; vi har ofte så dårlig selvtillit at løfter er ganske viktig. Jeg vet jo selv at jeg av og til kan gi hint til mine felles skjøre mennesker som kan gjøre dem usikker. Jeg liker jo ikke å overtenke heller, men det gjør vi også. Vi tenker på alle feilene ved oss selv. Men samtidig er det så vanskelig å skylde på segselv uten at det gjør uendelig vondt. Hvem vil vel innse at deler av grunnen man er alene og føler seg usynlig er egen feil? Det er jo så vonde følelser. Men den eneste måten og få et oppgjør på disse følelsene og kunne sette ned foten for å slutte å være usynlig starter jo med det. Å ta tak. Og det er tøft. Som med sosial angst, så må man eksponere segselv for det som er tøft og vondt for å bli bedre. Og litt etter litt vil man gjerne se en endring. Eventuelt trenger man bedre venner. 

Men å ta tak er første steget for at ting skal løse seg.

Jeg var jo en av de ungdommene som satt inne på rommet mitt og gråt så mye, over det å ikke bli sett. Jeg hater jo oppmerksomhet, men jeg hater jo å være alene også. Jeg ville ha en god venn å være med. Jeg ble sett på som en snill, rar jente som ville gjøre mye for mange andre. Og jeg lot folk gjøre fæle ting mot meg for å ha noen, slik at jeg ikke skulle føle meg usynlig. Det er grusomme år. Og jeg vet rett og slett ikke hva som kan gjøre situasjonen bedre. Selv om jeg vil jobbe i en jobb der jeg kan hjelpe andre som opplever vondt, eventuelt det samme. Alle saker er jo forskjellige. Men det å ha det så vondt at det til slutt blir et fakta i hodet ditt at du er usynlig og ubetydelig er så vondt. Et lite barn ned i 6års alderen skal ikke gråte stille på rommet sitt. Et lite barn på 12 vil være så skjørt. Og mental helse hjelp burde være mer inn i bildet mye tidligere. Vi har internett nå, som gjør mange av sakene værre. Og noen bedre. Men små barn burde ikke ha det vondt.

Det jeg garantert vet er at vi bygger oss sterke vegger for å takle disse følelsene. Og både gutter og jenter burde få vite at å a de veggene komme ned iblant foran folk man stoler på, er sunt. Av forbilder, og av andre. 

Dersom vi virkelig vil ha et godt samfunn, må vi starte med at barna skal ha det godt og vokse opp til å bli gode voksne.

Jeg ønsker ingen barn noe vondt. Jeg ønsker intet barn og kjenne på de følelsene jeg følte som barn. Jeg vil at alle skal ha en lys tid, spesielt nå i sommeren. Mange er så utrolig alene i sommerferier. Det er ikke akkurat en tilfeldighet at jeg snakker om dette nå i sommer. Jeg har jo brukt forrige måned på å kose meg med venner, farmoren og farfaren min som er gode som gull. Jeg har hatt vonde og tomme tider med ensomhet. Men det er jo de gode tidene som teller mest. Jeg har jo heller lyst til å se tilbake på de koselige turene jeg og min farmor gjorde enn noe annet.

Det er jo det jeg vil jobbe med. Å gjøre hverdagen bedre for noen andre. Men akkurat nå er jo det veldig vanskelig å være i jobb når eg tidvis er livredd for å gå ut døren. Men jeg har jo tenkt å jobbe med å få ungdom til å unngå rus, eller å jobbe innenfor barnevernet for at barn under barnevernet skal være trygge. Gjerne også muligheter for å jobbe på skoler for å jobbe imot mobbing og forbedre miljø blant barn. Gjerne starte sommeraktiviteter for barn som ikke har noe særlig å gjøre på om sommeren, og sliter med ensomhet. Det er så mange flotte ting man kan gjøre.

Jeg håper du iallefall hadde noen små lysglimt fra sommerferien din.

~Smiley~






Den vanskelige samtalen.

  • 01.07.2017, 14:43

Det er mange ting som er vanskelig i verden, men hvem skulle tro noe så lite kunne være så forferdelig. Jeg lever jo dagelig med hverdagslige ting som er mer problematiske enn for de fleste andre. Men jeg vet jo mange kjenner seg igjen at det å ringe noen kan gi helt grusom angst. Man skulle ikke tro at en liten telefonsamtale skal føles så grufullt skummelt, og få meg til å knekke sammen i gråt fordi jeg prøver å psyke meg opp til det men hele kroppen fysisk og psykisk svikter og nekter. 

Desverre har jeg begge demonene. Angst og deprisjon. Angsten gjør meg redd, og deprisjonen gir meg skyldfølelse for å føle det jeg føler. Det er en helt grusom kombinasjon jeg vet flere sliter med. De fleste vil jo slite med deprisjon på et eller annet punkt i livet. Og det er hardt og grusomt. Men enda flere har telefonsamtale-angst. Redd for å ta telefonen og svare ukjente nummer, ringe til f.eks et selskap og du ikke vet hvem som tar telefonen. Det er jo ukjent, og menneskeheten frykter det ukjente. For meg som har angst må jeg virkelig manne meg opp for å gå på butikken, selv hvor kjent det er. Fordi jeg vet at de vil være nye mennesker der jeg ikke kjenner. Det vil føles ut som det er nye skumle ukjente faktorer i de kjente. Jeg skjønte det ikke helt selv engang, før jeg startet å faktisk utfordre megselv. For jeg gikk ganske lenge uten å engang prøve å utfordre megselv. Jeg var et livredd skjelvende barn mot hele verden. Og nå kan jeg til tider gå på butikken selv, og gå 5 minutter unna der jeg bor uten mobil, musikk eller distraksjon for å ikke klikke i mine egne tanker og redsel. Men til gjengjeld er jeg utrolig klein, fordi jeg er sjenert og fortsatt livredd det meste i verden.

Jeg vet heldigvis at slike små broer er helt fantastiske og komme over. Og det er lettere å sette små mål, også se degselv seire litt etter litt. Selvfølgelig fungerer alle forskjellig, men du vinner aldri noe på å ikke prøve. Men desverre så ser ikke så mange den kampen du har med degselv med angst, eller de mislykkede forsøket ditt.

Du har pyntet deg, men knekker gjerne helt sammen i gråt i dørkarmen, i bilen eller rett utenfor destinasjonen. Og du har prøvd. Og de som sier du ikke har prøvd hardt nok aner virkelig ikke hvor hardt du har prøvd, kjære deg. Hele hodet ditt er overbevist om at du gjerne kommer til å dø, og du har prøvd til du har makset ut degselv.

Ikke la det andre sier få deg ned, med eller uten angst eller hva det skulle hvert eller ikke hvert. Alle er forskjellige med sine egne grenser. Dine følelser og opplevelser av verden er dine egne. Det er viktig og huske for alle. 

Finn deg noe du kan bruke som terapi for å glemme angsten litt. For meg er det å reflektere, tenke og å bruke ord. Og det ble på bloggen for denne gang. Ikke gi opp på fremgang!

~Smiley~






Det onde barnevernet!

  • 27.06.2017, 22:38

"Det onde barnevernet" som tar bort barn fra deres trygge hjem, og splitter opp sårbare familier. Det er slike historier man hører om i media, gjerne daglig. Jeg har mange bekjente som er innvolvert på barnevernet på en eller annen måte. Det eneste negative jeg kan si av personlig erfaring er av at dem ikke hentet meg tideligere. Ingen gjorde noe i mitt tilfelle. Jeg ble ikke sett av noen som heldst, og endet bare føkket opp. Det vil jeg ikke noen andre skal lide. Selv om de ville vært grusomt og komme inn i barnevernet i ung alder, som jeg forstår etter forklaring av mange personlige erfaringer og meninger fra andre. Jeg burde jo være takknemlig jeg havnet i barnevernet i senere alder, da det går mye bedre for deg da. Men det er så trist å tenke på. At om du kommer inn i barnevernet i ung alder, kan så mye være så tøft. Så mange prosesser som er vondt for den de gjelder. Egoistiske foreldre som vil tjene penger på barnet sitt ved å ha det, enn å tenke på det beste for dem og heller bli en bedre forelder så h*n kan få barnet sitt tilbake igjen. 

Jeg føler meg såpass alene som jeg gjør hver dag, med eller uten folk i nærheten, fordi jeg vet hvor lite folk egentlig ser meg. For om folk faktisk hadde sett meg, og brydd seg hadde eg havnet i barnevernet mye tidligere. Hadde jeg vært fjortiss så hadde jeg nok tenkt som fleste yngre jeg kjenner som er i barnevernet akkurat nå, og kun tenkt dritt om dem. Fordi man er såpass blind i den fasen man ikke ser ting med samme øyne en på over 30 ser det. Det burde finnes bedre løsninger i barnevernet, og barnevernet burde være mer hjelpsomme og ikke bare sette barn inn på instutisjon. Jeg kjenner personer som fikk endret "verger" som iallefall fikk situasjonen til å bli mye bedre; uten å flytte dem flere mil unna søsken, foreldre eller venner og skole. Jeg har ikke noe perspektiv fra selve barnevernet, siden jeg ikke har jobbet der. Men jeg ønsker mer og mer å jobbe med saker slik at barn og ungdom i lignende situasjon som meg, eller generell tøff situasjon skal få ha det lettere. Bare fordi dem er i "fjortissfasen" betyr det ikke dem ikke burde bli hørt. Jeg er møkk lei å kjenne hjertet briste fordi det skjer altfor ofte at dem "ikke kan si oss hva dem vil" og at det dem prøver å si "ikke betyr noe" fordi en voksen mener dem er altfor full i hormoner. Er ikke jobben til barnevernet å høre på stemmen til barn som blir undertrykket? 

Jeg ser jo at å holde alt et barn ønsker skal være vanskelig, men skal virkelig deres pubertet, og det at dem slår seg "vrang" ødlegge stemmen dems? Dem har rett i å si hva dem føler er best, selv om de myndige voksne har noe å si i saken. Dette gjelder både i saker hvor barnevernet ikke har lyttet til de stille skrikene til barnet som ikke vil bo hos en av foreldrene, eller en som bare vil bo i nærheten av skole og miljø. Dette er jo også grunnen det trengs flere beredskapshjem og gode fosterfamilier rundt omkring. Det er mange faktorer som trengs. Men om de så ikke får det de ønsker seg, så trenger de en voksen som kan lytte og å være tålmodig.

På institusjoner har de alltid en såkalt "badguy" og en "lytter". Goodcop og badcop. For selv om dem trenger omsorg, trenger dem også tøff kjærlighet med en som setter grenser. Sistnevnte har alltid vært en voksen jeg ser opp til, med tanke på at rettferdighet er noe jeg setter høyt. Og respekt er vel på en måte linket sammen der. Skjønner jeg at du er en rettferdig person så vil jeg se på deg med respekt. En person som ikke bare står i gangen og skriker til deg "NEI!" men gir deg en grunn du ikke får lov. Du blir ikke bare fortelt hva du skal gjøre som om du er i fengsel og du ikke har noe valg. Du blir fortalt grunnen, som i at det er sagt fordi de vil f.eks ditt beste. Så slipper du å stå der som et spørsmålstegn.

 

Så jeg håper barnevernet kan få bedre omtale, og få flere beredskapshjem og fosterfamilier på lager med flere midler. Så kanskje flere barn ikke får ha det så vondt som de har det nå. For i mine øyne er det rett og slett ikke organisasjonen sin feil den er som den er, for jeg tror dem prøver å gjøre en bra jobb. Men jeg tror det er flere midler som må til for at dem skal vise sitt gode potensiale. Og husk. Bare fordi en kassearbeider på la oss si MAC er frekk, betyr det vel ikke alle MAC butikkene har teite ansatte. Det blir jo litt feil å tenke. Så kanskje vi skal slutte og sutre om barnevernet og heller tenke på hva som kan endres. Selvfølgelig er det ikke bra så mange barn ikke har det bra, og familier som faktisk lider av å ha blitt som sagt splittet eller lignende. Men jeg tror det er blitt en liten trend også jeg, det å snakke dritt om barnevernet.

 

Men det var bare noen tanker jeg har om et tema som er følsomt for mange.

Jeg håper at om du er inne i barnevernet, at dem behandler deg bra og de verner om deg, kjære deg.

 

Åpen for videre diskusjon i kommentarfeltet!

~Smiley~






Si ifra!

  • 08.06.2017, 15:42

Superthumb

Jeg har slitt med å være en fjern(tankefull), og samtidig var jeg en veldig masete, pratsom og gira unge. Jeg forstod ikke hva "stopp" betydde. Jeg var et ekornbarn full i energidrikk. Et barn med ADHD, konsentrasjonsvansker. Jeg tenkte meg ikke om før jeg snakket. Egentlig var, og er ennå, et ekstremt sjenert barn. Men det vises som ekstremt ivrig og utadvendt. Bare fordi at munnen min sprøytet ut ord som en ekstrem diarêflom som aldri tok slutt. 

Superthumb

Jeg har blitt bedre på og talke dette, men jeg ser at jeg av og tider der jeg går skikkelig over streken. Som det gamle mottoet mitt: Jeg går ikke over streken, jeg bare skyver den forran meg. Det funket ikke så bra, mildt sagt. Forstå meg rett, jeg sier sjeldent rare ting uten kontekst ut av det blå lengre. Det er mer slik at jeg tar vitser for langt i hodet mitt og sier dem ut høyt. Slike ting. Tenker ikke godt nok gjennom ting; ikke fordi eg ikke tenker, men fordi tankene går så fort jeg ikke klarer og legge merke til hva dem sier engang. Om noen spiller en kjent sang, så kjenner du jo igjen melodien og kanskje til noe av teksten. Men teksten vil jo bli uhørelig og uforståelig om de synger den altfor fort. Jeg vet ikke om du skjønner meg, men må nesten gå videre med saken likevel.

power

Men likevel hvor mye irritasjon ADHD og tankene mine gir meg, så velger jeg å gå uten medisiner. Jeg ønsker at all fremgang skal skyldes meg, og ikke medisinene mine. Så jeg kan være den sterkeste versjonen av megselv uten medisiner. Men så har det jo med at jeg ble såpass rolig på ADHD medisiner at jeg viste mer av mitt sanne sjenerte selv. Hvor jeg ikke turte snakke med noen. I mine øyne var det egentlig det mest positive som kunne ha skjedd, men samtidig tok det å distanserte meg såpass fra megselv og andre at eg følte meg alienisert. Det er jo ikke særlig bra. Jeg ble fjern på en annen måte, kan man si. Så det er faktisk mer greit å bare være uten medisiner, bli den beste og sterkeste versjonen av megselv uten medisiner, og å bruke adhd som en superkraft.

adhd and power image

Ikke alle kommer til å digge deg for den du er. Mange kommer til å bli hersens irritert av hvordan du oppfører deg. Men det mange ikke vet, er at når man ikke er bevisst på de selv er det fint med noen som sier ifra. For ingen er mer irritert over oppførselen vår, enn oss selv når vi faktisk er bevisst på det. Og det lar oss endre oss til å bli bedre mennesker. Kanskje vi ikke hadde trengt å miste så mange venner, eler følt oss så alene, om bare noen hadde sagt ifra at vi oppfører oss litt overivrig og hyper.. Jeg vet jeg hadde satt pris på om folk gjorde det oftere. Selv om jeg er blitt flinkere, betyr det ikke jeg har sluttet å ha mine over-ivrige hypre tider iblandt.

Det var iaffal noe av det eg hadde på hjertet for denne gang.

~Smiley~






Min tid i fengsel.

  • 23.09.2016, 09:16

Mennesker forbinder fengsel med kriminalitet. Men det er ikke kun når man har gjort noe kriminelt at man havner i fengsel. Jeg har vært i fengsel nærmere hele mitt liv. Fanget blandt syke, syke mennesker som har skadet meg. Og jeg har hatt kort tid med frihet. Men når jeg var med min elskede for eksempel? Da var det vel den eneste tiden jeg var ute og fri. Det betydde så mye. Alt vi skulle få gjort sammen, du og jeg. Min elskede Rossy. Du hjemsøker mine tanker hver bidige dag. På godt og på vondt.

I'm living, quietly bleeding.

Jeg er så knust nå. Uten noen jeg føler jeg kan stole på. Ingen er jo deg, Rossy. Du viste meg ekte kjærlighet. Og jeg angrer jeg ikke sa at jeg elsket deg flere ganger. Men det er forsent nå. Min elskede.

BGfa73OyhYwiWMQlmWz1R8bhV1yn3e4lRzpEls0 

Fengselet mitt, en mørk celle jeg ikke kan rømme fra. Ikke uten deg. Jeg er gal av lengsel, og det er som ett nytt tankefengsel. Du ga meg så mye, og eg ga deg så mye tilbake. Hvordan kunne jeg ikke ha elsket deg? Du nydelige sjel. Vakre menneske... Og jeg beklager så mye for at jeg ikke er tøff nok, for jeg ville ikke at du skulle hatet meg. Eller at mine respekterte skulle hate meg. Så jeg skjøv dem vekk, men det kunne jeg aldri gjort med deg. Jeg ville ha deg for megselv, men jeg var også så stolt av deg at jeg ville vise deg frem. Men jeg turte ikke. Ikke engang nå. Fordi jeg ikke orker at flere hater meg, eller at jeg skal la flere svikere komme inn i livet mitt. Svikerene. Du var ikke en av dem, du nydelige menneske.

I feel like I did my time, and now I just want to get out.

snake, hands, and animal image

Jeg sitter i et større fengsel enn noen gang. Isolert. Bygger skall. Mer isolasjon. Mot parasitter, svikere og ekle mennesker. Et ubeskrivelig mørke. Jeg får ikke sove, og tankene går uten stopp. De ødelegger hodet mitt. River meg i stykker innvendig. Kaster opp regelmessig, fordi tankene overvelder meg. De har satt sine spor, merker på kropp og sjel. Noe ved meg angrer ved ulike valg, som det å vente for lenge med å gjøre ting slutt. Vente for lenge med å gjøre livet mitt bedre. Selvfølgelig vil det ikke virke bedre.  Men det er grunnet alt det nye vonde. Sorgen over og ha mistet Rossy. Frustrasjon over å ikke ha kuttet ut svikerene før eg endelig gjorde det. endelig. Opp til 100%. Jeg er så gledelig fornøyd med progresjonen min.

I was ready to etch your image with black ink under my eyelids
To see you, even in an eternal sleep
Even in an eternal sleep
 

To keep you from suffering I didn't have but to tell you I love you

It hurts me to hurt you, I never suffered that much
I never suffered that much
When I put the ring on your finger, I made the bracelets cross.

Jeg føler meg så forferdelig innestengt. Jeg vet ikke om jeg klarer og puste stort mer. Det er så vondt. Alt jeg gjør er jo feil. Eneste som ikke var feil var og elske deg Rossy. Så lenge jeg hadde deg var jeg lykkelig. Uten deg var jeg ingenting. Med deg var jeg stabil, men jeg var så usikker på om jeg fikk beholde deg. Jeg ville beholde deg i armene mine, jeg ville at du skulle bli min. Jeg ville kalle deg mer enn min. Min kjære, gode søte. Du er verd så mye mer enn ord. Skulle ønske ting ble annerledes. At du ikke dro fra meg. At du ble ved min side. At vi flyttet inn sammen, og skaffet oss hunden jeg vet vi begge ønsket oss.

I've hurt myself when I flew away
I hadn't seen the ceiling of glass
You would find me annoying if I loved you in your way
If I loved you in your way

 

 

Daddy was a blinded thief
He went and stole away what was left
Of the remains of a family

And she lies, tonight
Underneath a caving roof
And she cries, tonight
Wondering what she can do
And she tries, tonight
Remembering who she once knew
But they've died, inside

This world can be so cruel
She lives her life as a broken tool
And she believes she's unable to fix this broken machine;
And what's the use to throw yourself at love
If in the end it never seems enough
To be able to get through all of life's broken dreams

 

She watched her manipultive, lying, dead mother die in regret, and happily smiled
While she cried when she heard her father cry in an empty bed, with his empty vodka bottle
And she swears
This is the best life gets

Nå ble jeg veldig sliten. Har grått mye. Så altfor mye.

Blogges kanskje en eller annen gang chicas.

 

 

-----------------------------

Dette inlegget ble skrevet for noen månder siden med deg i tankene Rossy. Jeg elsker deg.






Stripped down: The girl behind the mask.

  • 22.09.2016, 22:12

Dette er hvordan jeg ser ut uten masken min. Dette er det jeg ser i speilet hver morgen når jeg våkner, før jeg sminker meg. Og skal jeg fortelle deg en hemmelighet? Jeg viser dette fjeset altfor ofte. Hadde det vært opp til meg hadde dette fjeset aldri sett lyse dagen. Men det er derfor dette innlegget må publiseres og dette må ut. Fordi så mange ungdommer, voksne og eldre har den samme masken, føler de samme følelsene. Og det finnes såå mange av dem som lever i det skjulte...

 

Denne youtuberen har ikke deprisjon selv, men har snakket med venner som har hatt det, og forklart hvordan det er. Grunnen videoen gjerne er lett å kjenne seg igjen i det. Men youtuberen har selv aldri hatt deprisjon, som jeg nå spesifiserer. En god oppsumering på hvordan det er å leve med deprisjon, også gjerne å leve med diagnosen Bipolar.

--------------------------------------------------------------------

DEL 1

HVA DU SER

HVA JEG SER

To vidt forskjellige setninger. Og helt forskjellige øyne, oppfattelser og meninger.

-----------------------------------------------------------------

Jeg våkner opp, gjerne etter et nytt grusomt mareritt. Du sliter med dårlig søvn, ikke bare på grunn av marerittene. Det virkelig skumle er tankene som kommer før du sovner blandt tårene. Du er sliten, som vanlig. Ikke bare fordi du får dårlig søvn, men fordi kroppen din kjemper mot innvendige demoner, kommentarer og skrekken for hele den dømmende verden utenfor. Kroppen er utslitt. Rett og slett utslitt. Noen ville skyvd det under teppet og bare stått på til det ikke gikk mer. Du trenger pause. Men det er jo ikke lett, når den du trenger pause fra, er degselv. Er det?

Du skyver det hele bort. Tankene går over på festlighetene du skal på, med vennene dine. Vanligvis ville du dratt og forfalsket et smil, godt humor, med hint av humor og kommet opp med planlagte falske historier om hvordan du har vært ute med andre mennesker. Venner. For du kan jo ikke forklare til noen at du har drevet og isolert deg selv og fryst degselv ut fra hverdagen... Men så kommer du frem til at du ikke orker tanken på dette. Du er så sliten. Du finner ut at du kan bli hjemme istedet, og isolere deg i de trygge tilværelsene dine. Så godt forslag. Trygt. Godt. Eller er det egentlig det?

Ensomheten er så forferdelig, og stillheten som følger med er skummel. Den lokker ut tankene. Musikk og andre distraksjoner hjelper. På de gangene du var opplagt for jobb, ville du gjerne ha jobbet til du var så utmattet du kom hjem å bare sovnet. Jobben ble brukt som distraksjon. Men i helgene så har man fri. Og man må desperat prøve å holde alt i sjakk, med å ignorere visse tanker og å endre fokus. Men det er også en jobb det.

Du legger i sengen hele dagen, og orker ikke stå opp. Dette er nemlig en dag det ikke er noe jobb å gjøre, og kroppen er så tung og sliten du ikke kommer deg opp. Noen perioder er du tung hele tiden, og andre ganger er du opplagt nok til å tære på ukjent energi. Stå på som bare pokker til du detter i bakken. Som er i stor kontrast til å ligge med alle lys av, gjemt under dyne og pute. Gråte ned puten og ikke gå ut på noen dager eller gjerne to uker, om ikke mer. Den endeløse tristheten og ensomheten omringer deg og alt er bare tomt, trist og ensomt.

 

Kjenner du deg igjen? Skrevet med tanke på at noen kan oppleve ting A og andre i en kontrast i form av B. Dette er skrevet ut ifra opplevelser, tanker og følelser i mange av mine egne dager. Jeg vet også om så utrolig mange andre som kan kjenne seg igjenn i mye av dette jeg har skrevet.

Fornekt?

quote, wolf, and difference image

Vi pleier å innbille oss at våre voksne, og våre eldre, ikke pleier å føle de samme følelsene. Eller at de ikke driver å sliter med de samme tankene, og ha den samme generelle typen av "styggen på ryggen". Men nå vet sikkert mange av leserene mine at dette ikke er sant. Det håper jeg iallefall. De menneskene koser seg med den norske metoden, med det også skulle "skyve alt under teppet", og å male et fint portrett av en lykkelig familie. Ønsketenkning. Men det er vel helt GREIT om personen får hjelp tross alt. Men når det er såpass grusomt at det fornektes av sirkelen til personen, og personen selv? Og denne personen ikke får hjelp? Nei blir det for galt i mitt hode.

cry, quote, and sad image

Følsomt tema

Hvorfor tror dere det finnes så mange rusmisbrukere? Da mener jeg rusmisbruk av alle former for ting og tang som kan gi rus. Og som blir misbrukt for å skjule vonde og rett og slett helt jævlige følelser. Gjerne dempe tankene med medisiner de får tak i på gaten, fordi de ikke tør og få hjelp av proffisjonelle. Og dermed havner de i en ond sirkel. Jeg har sett så mye rart, til å være så ung. Så mye rart.. Yngre og eldre som går i oppløsning.. Og mange ville sagt eg ikke har rett på og si noe om noenting, før jeg har levd 40 år, om ikke 40 år til. Men noen lever i 40 år uten noe som skjer, og andre lever et liv fylt av "overraskelser" rundt hver eneste hjørne.

sadquote

Gardinen.

Jeg husker den første gangen noen andre snakket om gardinen. For meg har den blitt som et symbol på forholdet mellom isolasjon og deprisjon. Men det er også et godt symbol for isolasjon og angst. Vi stenger oss inne i det som er tryggest. Om ikke for oss, så er det for andre. Vi stenger oss inne i mørket fordi vi ikke orker mer, og bare svever i det i en stund. Eller/og gjerne for å koble av, og å stenge ute omverdenen og det skumle som skremmer oss. Det som fôrer angsten. Gjerne andre mennesker. Sosial angst.

Eller vi ruller ned gardinen for å takle alt. Som en ny slags beskyttende lag, når vi legger bort masken. Fysisk utestenging av verden. For å kunne sitte og tenke. Gjerne ikke det mest positive eller beste alternative.

Kontrastene er store, og det gjør angst og deprisjon en skummel kombinasjon. Enda lettere for isolasjon, men ønsket om sosial kontakt er stor, selv om du er livredd det hele. Så vanskelig. Det går jo om hverandre. Som en angst for ender, men likevel ønsker du å se en, klappe en. Å overkomme den intense frykten og leve fult ut. Ender ser du desverre mye sjeldnere enn menneskene, som er overalt. Det hele blir så vanskelig..

Det var en gang..
Jeg kjente en gang en mann, jeg. Han har det ikke bra nå. Såpass vet jeg. Jeg har kjempet lenge nok med styggen til å vite han slet med en lignende form for "kompis" selv. Han var en jeg var veldig nær i en fjern fortid, så det tok tid å se og å innrømme for megselv. Jeg kunne se "styggen" hans. Som han gikk rundt og bar på. Børstet vekk tanken hver gang den kom opp, fordi eg nektet å tro det var sant. Hvordan kunne den personen ha det vondt? Jeg kjente han jo så godt! Eller gjorde jeg egentlig det?
Det ble så mye han tøt til alkohol og rudmidler til slutt. Han var en eldre mann. Og det er mange flere som er som han. Noen som ikke lever den dag idag, eller kanskje sviver mellom liv og død i en bakgate akkurat nå. Tøft, men realiteten er der. De kjente triste sjelene som fornektelsen har rammet hardest. Eller som har gitt opp kampen, gjerne fordi rusbehovet hadde dratt han i den mørke sirkelen så få kommer ut av.

Han ene hadde jeg trengt gjennom muren på, og fikk se glasset. Glassøyne med sotete vinduer som veldig få personer kan trenge gjennom. Noe jeg klarte den ène gangen. Og jeg så en bunnløs tristhet, en grusom tomhet og sorg. Følelser jeg ikke hadde sett denne personen vise. Det var jo kun glede, ifølge masken. Og stoltheten var en god kappe for å skjule diverse arr. Jeg har sett lignende ting i andres øyne. Arr etter vonde hendelser for eksempel.

Det er så vondt. For selv hvor mye du selv kjemper for dem er det kanskje ikke nok. For det er ikke din kamp.... så vanskelig å takle... Du føler deg gjerne handikappet, fordi du gjerne ikke kan gjøre noe. De isolerer seg gjerne, og fryser seg ut. Så det blir vanskelig å ta valget om hva du skal gjøre. Men til slutt gir du opp, fordi du ikke ser noe annet valg. Fordi du kanskje er for nær. Eller for fjern. Personen vil til slutt bli et uthvisket minne. Enten til den dagen du får telefon om å møtes, eller invitasjon til begravelse.. Eller kanskje ikke det engang.

Jeg vet ikke hva min fremtid vil bringe ennå, for selv de mindste planer kan gå i grus. Men jeg vet at jeg iallefall prøver å gjøre innsatser, om så det er i det små. Jeg gjør fremskritt, tilbakeskritt og får stadig nye utfordringer. Men å stoppe akkurat nå, blit litt teit... Blir det ikke?

 

En dag vil jeg kanskje få kontakt med noen av de jeg er glad i igjen.

Beklager tante Ingunn, men akkurat nå er det fortsatt så mye enklere å bare fryse seg ut.

 

Til den som skulle streve, med dette om å leve. Lykke til. Det finnes profesjonelle, og mange ulike muligheter. Men det vil såklart bli mye vondt i starten før det kommer til å gå bedre. Og det beste du kan gjøre er å være ærlig. Og selv om det gjerne er utenfor komfortsonen, så kan det kanskje være lurt å ta noen biter av masken av for en profesjonell ved et sykehus.

~Smiley~

Mine egne bilder/Weheartit

 

-------------------------

B.S, jeg ønsker egentlig å gi deg en ny sjangse. Men akkurat nå tror jeg ikke det blir lett for noen av oss. Hendelsen i februar preger meg stort fremdeles. Jeg vil ikke bli såpass kraftig såret igjen, at det ligger utenfor min kapasitet som et menneske. Og til deg katastrofale X/H. Jeg hater deg. Og noen ting skal man ikke la seg selv tilgi. Hverfall ikke om det kommer fra slike som deg..

Parasitter må man holde seg unna. Menneskelige parasitter er vel egentlig det værste jeg vet. Og jeg jobber hardt hver dag og ønsker å aldri bli en av desse såkalte parasittene. Det hjelper heldigvis på et rart vis. Å streve etter å være en bedre person, slik som Rossy var. Ja, en dag får jeg kanskje lykken over å være like god som hun.






Ikke sett deg fast i fortiden.

  • 22.04.2016, 12:49

Du må ikke sette deg fast i fortiden. For med tiden vil det bringes deg så mye annet bra. Men du må heller ikke fokusere på fremtiden altfor mye, og glemme og leve i nuet. For da går du glipp av så mye. Prøv og finn noe midt i mellom. Ta deg tid. Fokuser på det som er viktig. Ikke la det glippe mellom hendene fordi du lever i fortiden med alle tankene på fremtiden. Ta dette ene tipset fra ei som har blitt knust så mange ganger. Fordi jeg var innestengt innvendig. Jeg prøvde og leve min nye fremtid, men alt var stuck i fortiden.

http://data.whicdn.com/images/236210427/superthumb.jpgplanet

wallpaperquote

quoteflowers

Ellers har eg så mange tanker om alt mulig. Selvfølgelig gjemmer jeg bort di mørkeste tankene inne i en dyp liten krok av megselv. Men det trengs. Det må bare gjøres. Men likevel har eg endt opp på en smell og to. Jeg klarte ikke fortsette og kroppen brøt sammen. Jeg besvimte og endte opp på badegulvet. Men hvem vet sannhetene lengre? Jeg gjør. Kun jeg som vet hva som foregår inne i det store, klønete hodet mitt. Og dette hodet er fylt av altfor mange ting for tiden.Hvordan jeg klarer og fortsette undrer jeg meg stadig om. Men jeg får aldri vite svaret. Alt jeg har igjen og kjempe for nå er strengt tatt kun min kjære lillebror. Ikkenoe har noe av betydning ellers. Alt det andre mennesker har gjort er å såre meg..

STOPP

Var det ikke dette inlegget her skulle handle om? Om ikke å leve i fortiden? Jeg må tenke litt mer over dette. Og her finner jeg ut at dette ikke hadde noe med fortid og gjøre. Det handler om og lære noe av fortiden slik at man kan fortsette med et nytt perspektiv og mer kunnskap. All analyse angsten gjør av andre mennesker. Som det ekornbarnet eg er klarer eg flere hundre av disse. Angsten har lært og manipulere ekornbarnets hjerne og kan gjøre som den vil. Viruset hadde nettop blitt bekjempet slik at det nesten ikke var mer igjen. Men nå de siste ukene kom dette Angstviruset tilbake og spredte seg igjen. Man kan ikke stole på andre mennesker. Full paranoia. Bruker alt jeg har lært for og prøve og leve et normalt liv med dette viruset. Men likevel stopper det meg fra et helt normalt liv. Jeg ser megselv starte og bruke engangshandsker når jeg arbeider i huset, om ellers vasker jeg dem flere titalls ganger. Paranoia, Angst og tvangstanker... Dårlig tegn..

lipsquote

Jeg må prøve og finne en indre YIN og YANG

~Smiley~






En hyllest til han jeg elsker så høyt.

  • 19.02.2016, 19:51

Jeg husker første ganger jeg traff deg. Det første jeg tenkte var "En ny venn?". Ingen andre spørsmål. Alle skal liksom dømme etter utsende osv, men første jeg så var et vennlig smil og en fantastisk personlighet. Noe jeg har satt meg som et mål og gjøre 100% av tiden med alle jeg møter etter 2013. Jeg har gått på mange smeller, der de kanskje virker litt greie, men glimtet i øyet deres var der ikke. Men det var det hos deg. Du er den siste jeg valgte å stole på. Siden omstendigheter rundt meg gjordte at jeg fra nå av ikke klarer og stole på mennesker mer. Jeg er kanskje åpen, men å stole på noen er ikke samme for meg. Åpenhet er en del av personligheten min. Litt for stor del, siden jeg bør lære meg og holde kjeft 100% av tiden. Jeg hater megselv hver gang jeg opner munnen, selv om eg kanskje bare sier en liten bokstav føler jeg det er en bokstav for mye. Men du fikk meg ikke til å føle meg dum. Du lo av tingene jeg sa, og du forstod meg. Du oppmuntret meg til og si ting som slo inn i hodet. "Burns", som jeg vanligvis holdt for megselv..

Jeg elsker deg. En mer fantastisk person enn deg skal bli vanskelig og finne i dette universet av underligheter. Så da jeg fikk vite du skulle flytte igår raste hele verden min sammen. Jeg knuste. Jeg er fortsatt helt knust. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Inni meg er det en hel krig. Alt har jo sett så bra ut, og så ble alt værre i løpet av de siste 2 ukene. Inn og ut på legevakten. Jeg begynte og bli sliten. Jeg sov mye. Alt var ikke så godt som det var tidligere.  Tøffere og stå opp om morgenen. Svarte hunden forfølgte meg. Tankene: Jeg var en byrde. Jeg var svak. Jeg var patetisk. Og mislykket. Men ikke i dine øyne.

Du var min redning. Jeg ble pingvinmamma. Jeg ble så glad i deg, og det er jeg ennå. Så alt jeg håper på er at du kommer deg tilbake til meg. Så vi kan være sammen igjen. Grille, gå turer om sommerkveldene, musikk og synge sammen. Ikke mindst tulle oss og ha det kjempegøy som vi pleier når vi er sammen.

Stor klem fra mammapingvinen xoxo

Og til alle dere som har noen dere savner, så håper jeg dere snart får se dem igjen!

~Maria~






Tenk deg om!

  • 25.01.2016, 11:42

passion

Jeg ringte en veninne igår, hvorav hun forklarte hun ikke hadde det bra. Jeg fikk høre mye av det samme jeg var igjennom når jeg bodde på skole i Balestand. Altfor god og snill til og si nei, og brukte altfor mye tid på sine kjæreste venner. Det går så langt man til slutt blir syk. Jeg måtte rett og slett nærmere tvinges til å flytte fra det hele, hvorav jeg hadde en tøff tid og komme over trangen til og være der for vennene mine 24/7. Ikke bare tøff. Det var knalltøft. Jeg knakk sammen mindst en gang til dagen fordi jeg hatet og ha flyttet fra skolen, og ikke kunne være der når det var vanskeligheter der oppe mellom vennene mine.

Darkness

Jeg utviklet anorexia i årene på skolen. Ikke så altfor gale, siden den kunne vert en mye mer seriøs form, men likevel var det spiseforstyrrelse. Den gnagde på meg, og lot meg ikke spise. Jeg ville heller hjelpe venner eller andre ting. For stresset til å takle tanken på og spise. Det ble værre, og jeg så meg i speilet. Følte meg vakker med innoverkinn. Jeg hatet kroppen min. Og jeg druknet i mørket av mine egne tanker. Dette foregikk til jeg ikke hverken taklet, eller klarte og hjelpe mine egne venner lengre.

life

Man må virkelig passe på segselv. Man kan ikke være for snill, fordi man fort blir dradd inn i et sug for å hjelpe. Man må kunne tenke seg om og si nei. Og det er så uhyrelig vanskelig. Selv om det er lov og si nei, føles det så forferdelig. Du er såpass glad i dem som spør at du føler deg som verdens verste som sier nei. Men det er enten valget om å redde degselv fra dette suget, eller og å gå blindet inn i andres kamp gang på gang til utmattelsen tar deg. Noen ganger trenger de jo ikke komme til deg og spørre, du bare lever for å hjelpe. Men siden de fleste har problemer selv, som baller på seg, er ikke å hjelpe andre til randen av utmattelse det beste.

Bare lær deg og si nei av og til. Og ikke end opp konsumert av alt, med andres smerte på din egen kappe. Du er ikke akkurat Jesus. Og du burde ta mer vare på degselv.

~Maria~






Det værste jeg vet.

  • 22.01.2016, 10:59

Idag er dagen eg grugledet meg til. Eg skulle reise til sogn en tur på besøk for å se russerevy. Men eg er livredd å eg takler det ikke.

Vet du hvordan det er å ha en kombinasjon av deprisjon og angst? Jeg vet. De bygger på hverandre å ødlegger meg innvendig. Jeg gledet meg til å få se russerevy og kose meg. Deprisjonen sier det kommer til å bli vondt og hvisker til meg allt det vonde eg opplevde i Balestrand. Angsten hører etter. Den gir meg hjertebank, og river tak i meg slik at jeg bare begynner å grine. Jeg er livredd å vil ikke dra lenger. Alle de fine minnene mine spiller ingen rolle lenger...
Som jeg har skrevet i et av diktene mine: "Jeg er blindet av redsel og fanget inni et deprisjonsfengsel..."
Det hjelper ikke og ha diagnosen ADHD heller. Jeg tenker over alt og ingenting. Tankene går i ett sett som en eksploderende bombe bare jeg går inn i et rom. Jeg pleide å være vamt til intrykk men etter noen uker i isolasjon besvimte eg nærmere etter 5 minutters kjøretur..

Jeg vet at eneste som kan utgjøre en forskjell er megselv. Jeg vet jeg kommer til å angre på valget jeg tar nå, men samtidig er jeg vant til det. Jeg dro aldri på jenteturer med di i klassen pga deprisjonen. Jeg har en hard til å kun gå på skolen, og værste er faktisk dørstokkmila for å gå ut. Jeg blir reddere og reddere for hver dag og er fanget i angsten...

Min kjære kontaktlærer "Streng" har vært gull værd og faktisk fått meg til å føle meg inkludert. Jeg stoler nærmere kun på eldre mennesker, fordi det var de jeg har brukt mesteparten av livet mitt å prate med fra jeg var liten.
Det er ikke for ingenting jeg og henne har så god kontakt. Hun bryr seg om meg. Og det er få som kan få meg til å føle brydd om uten at eg sitter spørsmålstegn.
Min far lærte meg den harde sannheten ved at "Ingen mener det de egentlig sier til deg. De håper du ikke trenger hjelpen dems men er for snille til å ikke spørre". Det var veldig vondt å takle, for det forværret deprisjonen ganske mye..

Nå som jeg skulle opp til sogn har alle andre planer slik eg ser det. Folk som "Jenny" sier de vil treffe meg, men jeg vet jo hun ikke kommer til å se noe til meg eller omvendt. Jeg er vraket etter sist gang jeg ble jugd til å behandlet som dritt.
Jeg har blitt behandlet som dritt fra jeg var ganske liten. Jeg har blitt spyttet på, kastet egg på, mobbet på vei hjem fra skolen, jentegarderobe-helvetet og blitt banket. Og dette var på barneskolen for det meste. Men da hadde legene gitt meg medisiner som blindet meg. Ingen lærere tok opp noe som virkelig hjalp. De så ikke jeg ble spyttet på, på barneskolen. De så ikke at jeg ble banket. Hvor var de? spiller ingen rolle nå. Jeg tenkte ikke over hvor jævlig det var fordi jeg hadde lagd meg ein fantasiverden jeg kunne bo i. Jeg hadde aldri taklet alt det dritet om eg skjønte hva som foregikk.
Den dagen idag har jeg ikke fantasiverden min lenger. Jeg opplever tingene som de er. Og det er vanskelig fordi mobbingen har eskalert å blitt værre. Og den er inni hodet mitt. Påvirket av media sine krav..

Jeg føler meg med andre ord ikkenoe værdt i dagens samfunn.

Nå kommer jeg til å gråte resten av dagen. Og sånn er det å ha deprisjon og angst. Kanskje det ikke hadde vært så ille om noen lærere hadde sett det som skjedde. Jeg turte kun melde om mobbing om andre personer. Om noen andre hadde turt.. Om jeg hadde turt.. Men det gjorde jeg ikke.. Jeg så det ikke alltid selv.

Jeg prøver å stå på men jeg kjører megselv for hardt..

Endel av det eg nevnte over tok meg mange år før jeg engang sa ifra, om at det hadde skjedd. Om hvordan jeg hadde hatt det. Og jeg er lei av å skamme meg over det.

Jeg er 18. Det er 12 år siden første deprisjonstanke kom. Og jeg har levd med denne svarte hunden i skjul siden, til jeg var rundt 12 år gammel. Hvordan en 6åring kan starte å bli deprimert? Det vet jeg ikke. For det gjør meg sliten av å prøve å tenke tilbake på.
Tøft har det iallefall vært og leve med. For som jeg vokste, vokste hunden. Fra og ikke plage meg mer enn en gang i uka, plaget den meg en hel dag i uka. Nå plager den meg hver dag. Inn og ut.
Så kom paranoia. og etter ulike hendelser kom angsten.

Sliter du med det samme kan det være godt og bare få det ut på din egen måte. Steg 1: Godta du sliter. Som ofte er veldig vanskelig for noen jeg vet om, som fornekter at di sliter. Det funker for en liten periode men ikke evig. Steg 2: Jobb! Å jobbe med seg selv gjennom profisjonelle er best.

Så slik går dagene. Det startet med at jeg skulle til sogn, og endet med et tankehav. Alt jeg tenkte på; Usensurert.

~Maria~
Ps: Takk for at dere har vært tolmodige med å høre fra meg :)






Deprisjonen

  • 18.10.2015, 15:42

Den minner deg på alt det vonde, og sletter alle gode minner så du ender opp i et totalt mørke.
Jeg har selv slitt mye med min "svarte hund", som følger meg overalt. Trodde eg var kvitt den for en stund siden men nå er den tilbake. Den får meg til og sove urolig om nettene, om jeg ikke hadde grått meg selv til søvn og var helt utkjørt. Da får jeg litt fred.

Jeg kjemper med megselv for og gå på skolen. Har gjort det spesielt nå dei siste to ukene. Noen ting får meg i bedre humør og redder deler av dagen. Men jeg kan nesten ikke være alene uten at dei negative stemmene kommer tilbake og plager meg.

Jenta ingen aldri så

Jeg sitter her alene, tårene strømmer på,

Jeg sitter her alene, tårene strømmer på,
jeg er jenta som ingen liker, jenta ingen aldri så,
puta er allerede våt av tårer,
dette livet er som å ro en båt uten årer,
øynene er hovne og røde,
jeg vil ikke være jenta som ga opp og døde,
tankene er sterke om å bare avslutte det hele,
jeg er så redd, skjelver og vet ikke hvor mye jeg skal dele,
skal ikke skrive mer- jeg lover,
legger meg ned, lukker øynene og sover.

Dette diktet er hentet herfra og IKKE mitt eget. Men det er ganske likt mine egne veldig private dikt som jeg gjemmer bort i diktboken min.

 Jeg er frustrert fordi det virker som om alle teknikker har sluttet og funke. Jeg orker såvidt tanken på skole. Jeg føler meg alene hele tiden. Jeg sliter med konsentrasjonen og alt jeg vil er og hjemme meg i svarte farger langt unna alt og alle.

Jeg hører stemmene hviske til jeg sitter og gråter putene mine tårevåte. Jeg gråt hele dagboken min, samt hovedputen min tårevåt igår. Men tårene bare fortsatte og komme og dei stoppet ikke før jeg var tom for tårer. Så slipper jeg det for en stund, inntil dei igjen er fylt opp og kommer tilbake som elver fra øyenkrokene mine neste natt. Disse nettene har eg ingen som holder rundt meg og som bryr seg. Det har eg forsåvidt kun hatt en gang når eg hadde besøk av Sebastian og fikk vite bestevennen min kanskje var død. Jeg hylte ut i gråt, men sebastian var med meg helt til eg var bedre og hadde roet meg. Jeg er så takknemlig for det.. Det var den første gangen noen som brydde seg om meg var der ved min side på en slik gråtefylt natt.

Jeg har gitt løfter jeg nå ser jeg ikke kan holde. Og det smerter meg. Det er vondt.

 

Jeg vet såvidt hvilken dag det er idag. Kun fordi jeg vet jeg skal på kamp imorgen, tror jeg. Jeg vurderer jo hver natt før jeg sovner og bare dra ut i skogen å ta livet mitt eller noe lignende. Jeg kunne gjort det enkelt siden ingen ligger merke til meg. Jeg har vurdert og nekte å gå til DPS fordi jeg ikke vil ha falske forhåpninger om å bli kvitt deprisjonen. For deg som har hatt deprisjon lengre enn meg vet du hvordan det er og ha en deprisjonsperiode på eit heilt år. Det er grusomt. Du føler du aldri kommer til og kunne bli lykkelig. Av og til vurderer eg om plastisk kirurgi ville hjelpt, men det ville vært og rømme fra problemene ikke fikse det. Problemet ligger i hodet ikke på kroppen.

 Media hjelper jo ikke. Det eneste er vel endel Mindfullness som min kjære støttekontakt, venn og gode hjelp Morten har informert meg mye om.

Selv aner jeg ikke engang hva jeg vil oppnå med dette inlegget.. jeg bare følte for og ikke sitte stille i leiligheten min lenger.  Det er jeg pokker så lei. Og på nettet slepper jeg gå direkte til familliemedlemmer. Det er ikke bra. Jeg orker ikke utsette dem for mer enn de trenger. Og jeg maser om den deprisjonen hele tiden. Jeg føler det er bedre eg sitter stille og har det vondt. Men det tærer hull og rotner meg innvendig..

Tankene er limt fast med superlim og jeg er fanget i deprisjonen med alt det negative. I et bur eg ikke kan unslippe.

Mange sier det er vinterdeprisjoner, men eg tror mer det handler om at jeg har holdt det unna til nå. Jeg har strevd med vanskelige ting og problem nesten hele livet mitt men det ble ganske mye værre etter eg startet på vgs. Jeg er jo blitt sterkere og familieproblemene hadde roet seg godt ned en periode også kom de tilbake. Før jeg fikk leiligheten var eg deprimert og havnet på sandviken. Nå er eg kanskje på vei inn dit igjen fordi jeg ikke klarte og holde meg sterk nok til DPS...

~Maria~

 






Hjertesorg

  • 22.09.2015, 09:22

Alt som skulle til.. var en gutt..

Words(99+) Likes | Tumblr

Love this💕😊love is not complicated 😜

🌸follow my tumblr: strippedtears

Life

Grunge | via TumblrQuotes

 

 

~Smiley~

#Hjertesorg #kjærlighet #Forelskelse #Hjerteknust






Nok en søvnløs natt..

  • 08.09.2015, 09:33

La meg tidelig i natt, og ble vekket av en vibrasjon i form av imitert hjertebank. Det vekket meg halveis fra min dype søvn, også stoppet det. Prøvde og sovne igjen men så kom togene.. Hvinende rett foran huset. Det skjærte i ørene og kom gang på gang når jeg nesten hadde nådd drømmeland. Jeg våknet plutselig av fottrinn. Pleier aldri sove så lett at jeg vekkes av fottrinn, men denne natten hadde jeg bare fått noen få timer skikkelig søvn før helvetet med lyder, hvining og dirring stod i for å holde meg våken.

Kaleidoscope 2 - Cape Odd

Jeg føler meg som i en transe. Aner ikke hvordan jeg klarte og holde meg våken i første timen på skolen. Og jeg kan med sikkerhet si at jeg kommer til og sove veldig godt inatt! Om jeg ikke sovner med en gang jeg er tilbake fra skolen, men eg får sikkert i meg litt kakao før det skjer så eg ikke sovner. Krysser fingrene jeg ikke sovner på bussen hjem heller, og at eg får lest litt mer i boken jeg holder på med.

Sleepy

Jeg vil nesten ikke tenke på igår. En ny person som jeg ikke har kontakt med lenger, og denne gang noen som stod meg ganske nær. Jeg har fått nye vennskap av og flytte til Bergen, men jeg har også kuttet kontakt med familiemedlemmer. Det ene har ført til det andre og nå ser jeg ikke for meg og ha kontakt med mange andre enn faren min, farmor og farfar og noen få tanter og onkler. Jeg vil ikke si eg angrer på det. Tror det var det beste som kunne hendt meg. Men blandt annet at søsteren min ikke vil snakke med meg mer smerter meg litt. Nå slepper hun ivertfall og være informanten.. moldvarpen på innsiden...

Jeg håper hun gjorde det som var best for seg selv, slik som jeg gjorde når jeg kuttet kontakt med diverse familiemedlemmer, og eg håper at dette valget var rett for henne. Kanskje det er best at vi ikke har kontakt? Jeg skal slett ikke kritisere henne for det at hun sluttet kontakten, for jeg har ikke retten til det.

Untitled

 

En god del ting har gått opp i røyk den siste tiden. Mest av alt er det mitt eget hode som står i flammer. Overtenkning. 

 

 

quote
| via Tumblr

~Smiley~

 






Den grusomme ventetiden

  • 17.03.2015, 11:38

I'm waiting, yet somewhere in the back of my mind, I know it won't happen. Life☆

Det var i forrige uke dagen kom. No er det vel to uker siden. Torsdag 5 Mars. Det var en spesiell dato det..

Jeg kom endelig igjennom allt strevet, til den dagen jeg hadde ventet på, der jeg ikke bare lengtet etter døra. Jeg hadde nådd den. Og jeg hadde kikket inni nøkkelhullet. Du kan også si det på en annen måte.. At jeg hadde begynt å klekke meg ut av egget, og eg var på vei ut i det store havet. Men istedet for å gå rett til havet havnet jeg i en labyrint med ulike utfordringer, rom og av-veier. Jeg kunne av og til se gjennom vindu i labyrinten, og se andre mennesker i deres labyrinter. Så mange var missunneligsverdig mye enklere enn min før de kom seg ut av labyrinten til steg to. Der gresset er grønnere kan du si.

Noen var til og med halveis i skallet sitt fortsatt, og travet rundt igjennom labyrinten som om de nektet og gå ut av det. Som om det skulle beskytte dem mer. Rart nok gjorde det dem svakere. Og jeg visste det, for jeg hadde vert i skallet mitt i en ganske lang tid før jeg bestemte meg for og komme ganske godt ut av det. Nå har jeg samlet styrke... Det er nett som neglene dine, for om du ikke gir de frisk luft vil de ikke bli like sterke som dersom du gikk barfot. Noen har sterke fotsåler fordi dei ikke går med sko hele tiden. Mens andre har ganske ømfintlige. Det var altså et eksempel, om du skjønner. Og nå forstår du vel hva eg prøver og si enda bedre. Enten det eller så har eg mista deg på lenge siden!

Labyrinten er ironisk nok veien til voksenlivet. Når du er komt igjennom ungdomsårene så er du i voksenlivet og det varerer ganske mye fra person til person der også har eg hørt rykter om... Er visst ikke alle som kommer til en "grønnere" side. Mange hadde en enkel førstefase og når de kommer videre så blir de helt i sjokk over hvor vanskelig den reisen videre er.

Jeg holder håpet oppe på at jeg skal komme gjennom dette helvetet, og krysser fingrene for og få det lettere når jeg er igjennom. Men det er ikke sikkert. Og når eg ser rundt meg ser eg av og til i små kikkhull på folk som ikke klarer mer fordi dei mister håpet. De mister håpetom at labyrinten aldri ender, og at det som kommer på andre siden er så forferdelig at de ikke orker mer og tar sitt eget liv.... Noen av dem kommer faktisk til voksenlivet og innser at det blir altfor vanskelig og ender opp i en spiral der de blir gal av fortvilelse...

Selv hvor mange små skjermer og notatlapper de finner på veien med hjerter, smil, kommentarer og god oppmuntring.. Selv om man er takknemlig for dem så er det  også dei negative tingene vi møter på veien. Noen mange, noen få. Men selv hvor mange gode ting du møter, så er det likevel altfor mye med alle de forferdelige tingene som man også finner langs veien. Desse tortur rommene som noen av oss må gjennom, der det venter dem ekstrem utenksomme smerter og umenskelig tortur. Det er rart at det er så mange er sterke og holde ut.. Så mange du ikke ser det på.. Hvordan klarer de og holde ut? Gang på gang? Selvsagt, noen gir opp. Men se på eldre mennesker. Noen av de som har vert i krigen for eksempel. Noen av de har vert gjennom utenkelige torturkammer som skremmer dem og hjemsøker dem enda.

Det er så beundringsverdig. At de som har det verst og må gjennom denne torturen så mange ganger ... det er så mange av dem som fortsatt finnes der ute og er blitt over 50 år uten og ville gi opp. Og ofte er dem som har det verst, de som er best på og skjule det. Tenk at mange av de i tilleg klarer og leve med det uten problemer. At dei lar sårene leges, istedet for og la andre rive skorpene av.. 

So I can't wait.Girl

waiting.jpgI'm waiting you

Jeg tror det handler om dette viruset som mange av dette hundreåret's tenåringer har fått. Jeg vil være påstående og si jeg sliter litt ekstra, grunnet at jeg fortsatt må læres opp til og leve med ADHD og deprisjonen min på skikkelig vis. Som i det jeg skrev over, om denne vanskelige labyrinten. Mange mener den starter i tenårene med hormoner og drama. Men når du har endel og jobbe med slik som meg så har man jo en litt tøffere labyrint også kan jeg si... Forstår du?
Det er jo ikke bare meg der ute som sliter, men sett ut ifra det grunnleggende gjennomsnittet.. så har jeg vel opplevd endel, og hatt endel ubrukelige og unødvendige steiner i bagasjen. Om du skjønner? Eg er glad eg skjønte det til slutt, men at eg også tok tak i det. Det var noen ting eg burde sett lys på og fokus på å jobbe mer med, som forholdet med ADHD for eksempel. Det har så mange negative assosiasjoner! Men det er også så mange som ikke vet at ADHD kan være et fantastisk verktøy om man lærer seg og godta det og bruke det rett. Det er en livsstil, og en stor del av identiteten min.

Det var for to uker siden at jeg begynte jeg og skrive dette inlegget, full i fantasi og tanker som bare strålte. Og slik har jeg ikke hatt mye av siden jeg var ganske liten. Jeg føler meg lettere, og fekk bekreftet at jeg virket lettere, gladere og i bedre form på fredagen etter møtet, og noen kommentarer i noen av de dagene som fulgte etter den helga som var da.

Det skal bli et nytt motivasjonskurs imorgen, og jeg har bestemt meg for å gå. Det gjorde jeg sist gang, og gangen før der også men nå er det seriøse greier. Jeg skal gå. For det har eg godt av. Eg var og invitert til U-Alpha, men har ikke gått av ulike grunner, selv om jeg kunne hatt godt av det.

Men altså.. Jeg har endelig komt meg til mannen jeg ventet på, som også var mannen jeg trengte. Rett hjelp til rett problem som tilhørte den jenta som heter Maria. Det er meg. Og nå er jeg så glad. Jeg har fått grist av håp. Mannen overbeviste meg at vi sammen skulle finne en enklere vei. som gjorde at jeg ville bli ledet til flere glade post it lapper enn flere negative, røde kommentarer som smertet. Jeg kunne slappe av, for nå vet jeg at jeg skal få hjelp til dette.

Og jeg er stolt av det.
Mange som er så sinnsykt flaue over at de går til psykolog eller at de går til lege eller helsesøster fordi dei trenger hjelp. Men det er både tøffere, lettere og bedre og be om hjelp, enn og sitte fortvilt og ødlegge alt fra slikt som utdanning, helse og vennskap fordi du er sta. Det er fremdeles ikke helt enkelt for meg og takle skolen og det sosiale, men det er da en start. Tror du virkelig du ser kul ut av og fornekte problemet ditt? For det som er skikkelig tøft er vel og si at du har et problem. Når du har fått hjelp så har du jo ikke problemet lengre og blir ikke det enklere?
Piccsy :: Photo

Det har vertfall vert en grusom ventetid, men jeg er glad jeg endelig står her. Dette inlegget er skrevet med fantasi og et glimt av farger som begynner og komme tilbake. Jeg er glad jeg skal fortsette på denne bedre veien, for jeg har så mye og lære. Så mye godt som nå er i vente. Såklart ting jeg sikkert kommer til og tenke er tøffe, som vanskelige utfordringer. Men jeg vet at nå ser den positive realiteten ut til og være på min side. Lykken er med meg, det har den alltid vert. Alltid vært fulgt med hell i uhell. Jeg er glad for mange av mine vonde tider, for nå som jeg er forbi dem er jeg nærmere noe nytt og bedre. En erfaring som skal følge meg videre for et bedre liv.

 

Motivasjonskurs på skolen, med andre anynome elever som skal.. sammen.. som gruppe.. Støtte hverandre. få kurs og hjelpe hverandre til og få motivasjonen til en ny tenkemåte. Og en ny mann som er blitt hjelpemiddelet mitt. En mann jeg kommer til og se endel av i fremtiden og ha regelmessige møter med og som skal jobbe sammen med meg.

Alt jeg trengte var og være open, og å inrømme eg trengte hjelp.

Ellers hadde jeg ikke vært så lettet jeg er idag.

Før kunne jeg tenke det letteste var og ha den samme smertefulle hverdagen jeg var vant med, som er blitt tøffere og vondere. Ikkje veit eg om det er fordi jeg er blitt svakere eller om følelsen er sterkere. Kanskje noe midt i mellom? Vel, det virket uansett lettere enn og prøve og strekke ut en hånd. Jeg merket det ikke engang selv hvor ille det var i en periode. Og det er nesten litt skremmende.

 

Jeg har jobbet lenge nok på dette inlegget. Kunne ikke publiseres hjemme pga pc trøbbel! Men nå skal pcen til personlig bruk være i orden så da kan eg bruke den, før eg får fikset skolepcen min!

Det var noen andre ting også, men de kommer i et annet inlegg. Har redigert minst mulig på inlegget så dere kan få det mer orginale fra den dagen eg starta inlegget. Kommer et nytt i fremtiden nå. Tankesurr. Garnnøste av tanker som roter seg litt til. Vi blogges!

~Maria~

#Dagbok #Historie #Blogg #Hverdag #Helse #Tanker #Fantasi #Privatliv #Filosofi

 

 






Gode drømmer.

  • 08.03.2015, 21:50

Jeg vil gi deg gode drømmer

som får deg til og smile så bredt

Jeg vil gi deg gode drømmer

som får mandagene til å gå lett.

Jeg vil gi deg gode drømmer

slik at du sover igjennom natten

Jeg vil gi deg gode drømmer

så du slipper og våkne midt i høstnatten

Jeg vil gi deg gode drømmer

Slik at du kan sove trygt

Jeg vil gi deg gode drømmer

Og la deg sove ved

~04.03.15~






Den faktiske sannheten.

  • 01.10.2014, 19:16

Tumblr. | via Facebook

Savnet dreper. 

Untitled | via Tumblr

Deprisjonen sleper.

Love

 



Den egentlige verdnen eg lever i akkurat nå, er ikke en dans på roser. Det har eg skrevet endel innlegg om og forklart tidligere. Eg har mine "stunder", der eg har det veldig bra, eller stikk motsatt. Det har vert en kamp hele livet, og nå trodde eg at det for tiden var ganske bra. Men det er ikke fakta. Det er ikke sannheten. Det er en hvit løgn. For selv om eg vil ha det bra. Virkelig! Eg vil ha det bra..  ! Men det er ikke så lett. Ja. Eg har lyst og ha det bra, og viser ofte hvor bra eg har det på utsiden. Men utsiden gjenspeiler meg ikke alltid like godt på innsiden.

 

Det er første oktober, og eg savner familien min mer enn noe annet for tiden. Det er ikke ofte eg savner noen på et så stort plan. Idag var en av de mindre gode dagene mine der eg krøllet meg opp i sengen og nektet og forlate den. Eg har fortsatt ikke gått skikkelig ut, og eg vil ikke. Det tok mye styrke og engang reise meg opp i senga for og hente papirlommetørkle. Føler meg ganske dårlig, ja.. Eg ville ikke engang prate med noen eller ha noe sosial kontakt før det hadde gått ei lang stund.

Eg har så lyst og gå ut døra og ta storvasken på internatet mitt og ha det bedre med megselv, men eg får ikke megselv til og gjøre det. Eg har et ganske svakt øyeblikk akkurat nå, og det er så vanvittig flaut. At folk skal se meg slik eg er nå er en vanvittig tanke for meg, men at dei leser om det betyr ingenting. Dere som leser bloggen kan jo ikke akkurat se den rennende nasen, dei såre og blanke øynene mine. Se hvor hvit eg er etter eg har vert inne og gjømt meg under puter og dyner i hele dag. For meg er det trygt. Det er bare noen leste ord. Hva vet dere om det eg skriver er sant, eller et rom om oppmerksomhet? Dei fleste vil tro det er for oppmerksomhet, og ignorere og engang trykke på linken. Eller og skrive en kommentar. For det er jo akkurat det eg vil.
Nei, kjære dere. Det eneste eg vil no, er og få en god klem av mammaen min. Se familien min igjen. Og kose meg sammen med mamma, og søs i sofaen med Te og en jente-film.  Eg savner familien min helt utrolig. Eg har vert så stressa med endel ærender i det siste, og eg har hatt så vanskelig med å konsentrere meg om skolearbeid. Det har vert hardt. Eg har ikkje klart og lest til skolearbeid, selv om eg sitter meg ned med det. Eg har ikke klart enkle oppgaver engang, og eg har følt meg mislykket og hatt skyldfølelse i hele dag for alt det eg ikke gjorde, eller kunne gjort bedre. 

Facebook

Alt eg vil ha no, er god energi-påfull i høstferien. Ting er vanskelig, og spesielt akkurat nå. Eg skal dra på legekontoret og få snakket med noen imorgen, og har kanskje en telefonsamtale og to, når eg har publisert dette inlegget.. Men løftet om å være mer open. Løftet til megselv. Ja, det hadde eg ingen planer om å bryte idag. Og nå? Nå føler eg meg litt bedre etter og ha sittet og skrivet sytende ord om kor vondt eg har det i dette øyeblikk. Skjønt, det er en side av en sak, og verden er ikke som et svart-kvitt fotografi! Om du har et par øyne, og et hjerte som fungerer, så er det endel nydelige farger der ute. Både fysisk og psykisk. 

Ta godt vare på hverandre, dette er ikke det siste dere har hørt fra meg! Blogger nok senere eller imorgen og forteller hvordan det hele har gått. Spent på og se om eg får kjempa lenge nok med megselv til å gå ut idag, eller om det blir helt håpløst og eg ... nei, skal ikke tenke sånn. Hehe.  

 

Sånn ellers da?
Vel, det er bare bittelitt over en månde til eg blir 17. Vet ikke hvordan eg skal føle meg. Eg har fått skrivet mye i bøkene mine siden eg fikk dem, og da var eg vel nettop fylt 16, tror eg. Om dere har fulgt bloggen min vet dere vel sikkert om "Den Blå Boka" og "Den Svarte Boka" som mer eller mindre er ei bok for gode tanker og ei for vonde. Prøver og fylle den gode før den svarte, og at 1 side i den svarte skal bli 2 sider i den blå. Men noen ganger, slik som idag, blir det nærmere 2 setninger i "Den Blå Boka" samme som 1-2 sider i den andre svarte boka.

Eg har modnest etter turen til Sygna, og eg hadde ikke vært den samme uten avgjørselen om å gå her oppe. Ja, eg har sagt det mange ganger. Veien har vert tøff. Den har vert knalltøff. For både meg og noen av mine nærmeste. Blandt annet moren min, som eg er so utrolig glad i. Som eg vet kommer til og lese bloggen idag, og sikkert ringe meg.. Unnskyld mamma, for at du måtte vite på denne måten. For at eg ikke har klart og ta opp telefonen og ringe deg. Fordi eg har snakket skikkelig med 1 person idag, og det ikke var deg. Selv om det bare var via meldinger. Eg er så lei meg for at eg ikke gjorde det, men eg orket ikke ta opp telefonen for å prate med noen idag. Eg vurderte sterkt på og sende en melding til noen. Et rop om hjelp. "Vær så snill og trøst meg, for eg savner familien min til grensen det gjør vondt". Men det orket eg ikke. Eg har nettop orket og skrive dette lange inlegget, og om du leser dette har eg også publisert det, på bloggen min. Det burde ikke være sånn. Men eg orker ikke prate verbalt med noen. Tanken gjør vondt og det er et ork.

Eg innså nettop at eg skrev et helt avsnitt, bare fylt med triste tankene eg hadde i hodet mitt. Eg hadde faktisk en plan om og strysse på litt solskinn og gode tanker, også kommer det avsnittet inn. "Hvorfor sletter du det ikke bare, og later som det aldri ble skrevet da, Maria?"

Nei dette er en veldig god grunn eg har: 

Kan du ta og "slette" dei ordene du nettop sa, ansikt til ansikt med en person? 

Nei, det er ikke akurat slik med nettet heller. Eg syns dette er en mer sann inlegg. At inlegget lever no opp til tittelen sin. Det eneste eg gjorde var å legge inn illustrasjon's bilder i inlegget. Eg har ikke slettet noe. For det blir og lakke over med falsk sannget. Dette er ikke falsk sannhet. Dette er den ekte og faktiske sannhet.

Og dette er min blogg; inlegg med mine meninger og mine ord. 

Og en annen ting eg har og si, er at det faktisk ikke gjør noe om hva eg skriver i dette inlegget. Men da mener eg at det ofte er få mennesker som leser disse inleggene eg legger ut på bloggen. Så hvorfor skal eg frykte spydige kommentarer. Andres meninger? Dette er jo min blogg, for mine meninger? Men det er også slik at få liker og lese om den faktiske sannheten i andre sine liv. For hva betyr mitt liv for ditt? Det er skremmende og tenke på. Pessimistisk, som noen vil kalle det.

--------------------------------------------------------

Nå ringte mamma meg nettop. Eg tok den ikke. Vel vitende om at eg burde. At eg vil føle meg ille nå. Tonje tok vasken min fekk eg også vite. Ada banket på døra mi, og eg orket ikke svare. Eg forstår ikke megselv. Hvorfor kan eg ikke ha nok styrke til og gå ut av det fordømte rommet nå? Ta opp telefonen og snakke med mamma, eller svare Ada når hu banker på døra mi? Eg føler meg håpløs, eg har det vondt akkurat nå.

Vil eg at tankene skal styre livet mitt? Nei!

Dere få personer som leser flirer vel, og tenker eg er teit. At eg ikke burde være så nedrakkende på megselv. At eg burde slutte og skrive dette inlegget, og ikke publisere dette inlegget fordi det er "Tabu" og si hva du mener, når du er deppa eller når du har noe på hjertet. Fordi det er "Tabu" og skrive sine egne meninger på sin egen blogg? Eg har forresten lest boka Hyper. Vet ikke om eg har nevnt den tidligere, men det er mer eller mindre en biografi om ei dame med AD/HD, formulert på en litt spesiell måte til og være en biografi. Eg kan kjenne meg så godt i den. Tanke-helvetet der tankene styrer deg mer en degselv styrer deg. At du ikke er fri, fordi tankene dine styrer deg, og det er så ille at du ikke vet hva du skal gjøre så lenge noe ikke har instruksjoner. Du er hjelpesløs uten noen eller noe som styrer deg på et vis. Fordi du er vant med det. Så når du prøver og være litt selvstendig så går ikke alt som planlagt. Men erfaring hjelper på veien. Du lærer, du forstår og du skjønner. 

Eg har merket ulike tegn som eg ikke har sett på lenge med megselv. Eg kan sjekke om døra er låst flere ganger, gå inn og ut av døra uten grunn. Eg bare må? Eg var blitt bedre siden eg tenkte "fuck it" litegrann, istedet for og la en liten tanke gnage sår på marg og ben. "Hva om eg glemte og låse døra" blir et så stort problem at eg tenker på det nonstop, til eg får forsikra meg. Ei stond kunne eg spør megselv, som ikke er så smart, men nå spør eg heller venner som Mia, Ada eller Jørgen om dei vet om eg husket forskjellige ting. Det vil si; om dei var i nærheten. Og det er mye bedre det, en og spør megselv og bli mer usikker og mer full av angst for at eg skal ha glemt noe. Og leve med AD/HD er som og leve med en konstant Uro. Slik som Deprisjon blir forklart som en svart hund som følger deg overalt, blir Uroen for noen med AD/HD en gang i blandt. Eller kanskje konstant.. Spørst hvordan du opplever ting. Noen klarer og mestre bedre enn andre. For noen tar det mer konsentrasjon, tid og kunnskap; gjerne mer kunnskap om seg selv gjennom og prøve og faile. Ja, for og kunne oppleve et liv med.. Diagnosen eg har; AD/HD.. eller også andre diagnoser. Det er jo ikke akurat noe eg, en snart 17 år gammel jente har nok kunnskap om..

--------------------------------------

Plutselig var det gått en time. Eg føler meg lettere, men hodet verker. Vurderer og legge meg, men må huske og skrive meg på brannlisten.. Ugh.. Livet er hardt! Hehe. Nei, nå ser eg mye greiere på livet. Eg har satt meg og banket inn litt fornuft og forhåpentligvis får eg komt meg ut etter en times tid med mer fornuft banket inn. Godt vet trengs! Og det som er sunn fornuft nå, er og gå ut den forbaska døra og fylle lungene mine med noe annet enn tett luft fra rommet mitt.. Eg har hatt vinduet opent, men eg tviler det gjorde mye.. Jaja! Vi blogges. Eg er sliten, så eg kommer sikkert ikke til og orke og lese gjennom alt. Og bare publisere det og ta en ibux.. ahh..
Det er godt og ha en ibux, når man har vondt i hodet!

#Hverdag #Blogg #Helse #Psykisk #Tanker #Livet

~Filosofen~
(^Siden eg ikke følte for og signere med navnet mitt, eller med signatur-navnet mitt til dette inlegget^) 






Blandede følelser

  • 21.09.2014, 17:03

Eg er en person. Et menneske.

Som menneske er eg ikke perfekt. Vi er skapt forskjellige for å være unike. Normalitet er et ord, brukt om egenskaper som for dei fleste er samme. Like. Er det noe poeng? Noe kult? Hvor digg hadde det vert om alle var like? "normale" Og ikke sin egen person. Ikke unike. Ingenting ville spillet noe rolle, ville det? Vi ville ikke hatt mening i livene våre!

haha cute

Hvor vil eg med dette? 

Spørsmålet, min venn. Det er; Hva vil eg med dette. Og svaret er at eg vil skrive ut min filosofi og mine irriterende tanker som gnager meg fordervet. Gnager seg gjennom marg og ben, og etterlater små støvflak igjen av sjelen min.

 

? Living dead ? | via Tumblr

Det er ikke alltid alt går i et raskt tempo. Men likevel om tiden går raskt eller sakte så endres alltid noe. Notid. Fremtid. Fortid er det eneste som forblir det samme. Men derfor skal vi heller ikke klinge oss til det som var før. skal vi? Vi må gå videre for endring, for å være unik. for å unslippe en evig runddans med å være den samme. konstant inn i evigheten. Som Peter Pan. Ulykkelig. Evig barn. Ser alle rundt han bli lykkelige av og kunne fortsette livene sine, og ikke leve i en konstant nåtid. Vokse opp. En del av livet

Fantasy Woman photo by NewBeginnings2

Å leve. Hvorfor skal det ha noen mening? Å leve er hva vi gjør med det. Meninga til ord er bare det du gjør ut av den. Ikke la andre styre ditt liv. Dine meninger. Ville du latt andre skrive din egen bok? Holde pennen? ... Virkelig? Og holde sin egen penn. og være i styring av sitt eget liv. Er viktig. Man kan dermed få det slik man ønsker at det skal bli i fremtiden. Man lærer mer om seg selv. Man slipper at andre vet mer en degselv. Hvorfor vil noen at andre skal ha mer innvirkning på sitt liv, en seg selv? Burde du ikke selv vite hva som gjør deg lykkelig? Holder andre pennen, og du sitter der uvitende om din egen lykke. Blir du ikke da en fange? Vil du ikke da være uvitende om det som skjer er noe du egentlig ikke vil være med på. Som gruppepress. Det starter som at du vet du ikke vil. Men så vil du? I mine øyne er dette et forvrengt bilde at faktumet. Man er en fange. Man er manipulert til noe. Man vil det ikke, det er ikke deg. Man blir bare manipulert til og tro at den manipulerte handlinga er sannheta. At det er faktumet.

Clouds and dreams ~ The real worldFantastic picture! What is love? Haha, when under u 1000 m, but u are together :3

Mange skaper en alternativ verden. Tar glede i bøker. Tar glede i spill, sosiale media. Leser seg inn i en fantasiverden med en bok som ikke er uenig. Det burde ikke være sånn. Burde det? Folk burde få være unike, uten å bli kritisert. For hva har eg nettop skrivet tidligere? Jo. Du kan være ganske enig i at verden ville vært kjedelig med for mye av det samme. Dersom alle var grå klatter. Men er det da ikke lov at andre får skape seg fantasiunivers? Joda. det er lov. Men det er galt, dersom det er et resultat av uaksepterende mennesker som ikke klarer og forstå og akseptere. Man trenger jo ikke forstå, gjør man? Bare akseptere. Men deseverre er vissnok ikke mennesker lagt på den måten. Det er ikkje alt som er like hyggelig med dette universet av mennesker. Men uten godt kan man jo heller ikke ha vondt. 

Untitled

Det er en måte og være planta på jorda på. Det er greit. Er det ikke? Vel, nå er tiden inne for og slutte og sitte her og filosofere, men og gå ut en tur. Så vi blogges. 

Intet er farlig for mennesket, uten fienden i hans eget sinn.

      -Sitat av Camilla Colett.

 

#Filosofi #Blogg #tema #TankeBank

~Nerden~






Svingende emosjonelle helvete

  • 08.09.2014, 18:52

Velvel, litt "upassende" ord som tittel på et inlegg?  Leser du inlegget så får du tenke deg om igjen. Dette er et inblikk i noe som kan være veldig intimt og privat, men samtidig noe som kanskje andre føler seg igjen i.

Eg har hatt det utfordrende med å gå på skole. Tanken fekk meg til å bli kvalm og dårlig. Eg ville rett og slett spy. Eg gikk fordet om. Ville no prøve, så eg slepp å angre på at eg ikkje gjekk. Ofte går det heilt fint. Kjempebra! Men så har det jo vært litt tungt og klare alt alene etter en stund. Og etter snakk med endel andre voksne mennesker kom eg til konklusjonen at eg måtte prøve og fokusere på megselv, og ikkje bare alle andre. Sant? Kjenner noen av dåke igjen i det at du alltid vil at alle andre skal ha det bra. Også er du så inni den tanken at du selv ender opp med og ikkje ha det bra? Det blir ganske slitsomt etter en stund. Overbelastning, på overbelastning. Men du er avhengig, som en narkoman, på og hjelpe andre. På og være glad og at alle andre skal ha det bra. For du vet så fordømt godt hvordan det er og ikke ha det bra, og værst av alt og føle seg usynlig samtidig.


Vel. Idag har eg hatt det eg vil kalle det værste emosjonelle helvetet på lenge. Det hendte idag, selfølgelig på skolen, at eg fekk et epileptisk-lignende anfall. Det vil si: Null kontroll over deler på kroppen min. Eg rista og skalv og fekk ikke puste skikkelig. Panikken gjorde det værre. Mye værre. Og det var ekkelt og skummelt. Eg ringte mamma rett etterpå. Den eneste som så meg var læreren min. Kontaktlæreren min faktisk. Det føltes så ekkelt. Eneste eg var ok med at dei såg meg sånn, det var mamma. Og ellers likte eg og gjemme meg bort om eg visste det ville skje. Kan noen ganger ane det. Men ikke idag. For idag så varte det i noen minutter. Heldigvis, siden det kan vare myye lengre enn det.. Ikkje noe eg liker å snakke om egentlig. Så eg aner nesten ikke koffor eg skriver om noe som eg føler er så sinnsykt privat og intimt på en offentlig blogg... Vel? Min terapi er og skrive det ut. Skrive ut alle følelsene mine i private dikt eg samler på, brenner opp eller river i sundt og kaster.. 

Og nå vet dere litt mer om meg. litt mer om hvordan det kan føles og være meg.
Det her som skjedde på skolen idag? Eg lot det ødelegge mye av dagen min, egentlig. Eg var redd, mest sint og følte meg sliten og trøtt. Men eg fortsatte på skulen. Eg gikk resten av dagen. Som eg pleier.

Min største frykt var og få et ekstra lignende anfall i timen.
Mitt største ønske og få dra og gjemme meg på rommet.
Og eg valgte og utfordre frykten!

Eg føler meg tøff. knalltøff. Fordi eg ringte mamma og tok meg så kraftig isammen.

Eg hadde hatt en vanskelig dag, med tanker fra fortida som hjemsøkte meg gjennom den. Men eg gjekk gjennom den. Klokka er snart sju. og eg lever ennå.


Sliten og trøtt, men smilende og blid. Hehe.

Trøster meg med den vanvittig tøffe plakaten min. 


Dei siste dagane har vert rene berg og dalbanen. Så mye godt, men med så mange triste øyeblikk.
Men alt i alt så kan eg smile og være glad. På grunn av en kosebamse, en ompalompa å en liten nisse inni et britisk flagg. Tihi. Og en mammabjørn <3

Kos og klem fra meg.

~Nerden~

#Hverdag #blogg #tanker #personlig






Ekornbarn.

  • 22.07.2014, 23:37

Nei, for alt er ikke like lett. Ikke når man er et ekornbarn. Da kan ting som er vanskelige bli litt ekstra vanskelige.. Tankene går i surr å det blir vanskeligere ettersom tankene slår vonde knuter og tar plass på plass som en svulst inni et lite ekornbarnhode..
Det kommer bare flere tanker. Hodet oversvømmes med tanker, fra en usynlig kran som går på full guffe og man ikke klarer å stoppe...
Du sitter der, lille ekornbarn.. Gråter under terassen i barnehagen.. Ditt lille gjemmested for degselv...
Du liker ikke denne tankesvulsten å vil prøve å gjemme deg for en større tankestrøm..
Du er sint. Du er lei deg. Verden rakner for den minste ting.
Hvorfor, lille ekornbarn?
Hvem vet?

Men så kommer det noen. Dei har et smil om munnen og hjelper deg med å stenge kranen til dei voldsomme tankene.
Dei slepper deg fri... du føler deg glad. Som om du nett ble låst opp for... fra det hvite rommet med mannen som lagde så mye støy, som du ikke klarte og stoppe. Mannen som slo med stekepannene i ett sett og som du ikke kunne annet enn å måtte sitte der og høre på. Uutholdelig.. Så du er fornøyd å glad når du endelig får ro. Ro.. Ikke mer støy. tankekaos. Fri fra tankesvulsten i hodet.
Ja.
Det er godt å være et ekornbarn, når du får så god hjelp. Hjelp til og befries fra et endeløst tanke-kaos. Fra stress. Vanskelig. Tankekaos. Uutholdelig...
De smilende ansiktene. Menneskene som tar deg i hånden. Går en trygg å rolig tur. Der det er stille. Deilig. Kjekt. Bra.

Et godt sted å være for et ekornbarn :)

~Maria 20.Juli-2014~

Denne teksten skrev eg noen dager siden. De fleste vil forstå innholdet, andre ikke :)

~Maria~






Mitt navn er Maria.

  • 30.03.2014, 23:20

Noen ganger trenger du at noen rekker ut til deg, ikke sant? Noen som ser deg, og kan bekrefte din eksistens. Alle trenger det iblandt! Men det er ikke lett. Noen ganger vil dei ikkje skjønne det. Dei andre vil ikkje ta hintet, at du trenger noen ved din side. 

Du kan ha alle i verden ved din side, men likevel være aleine. Du kan bo med mange personer, men likevel føle at du bor alene. Følelsen av og være alene er forfærdelig og nesten uholdelig. Du føler den som en psykisk tortur. 

.

Eg har opplevd mange ting i mine 16 år som menneske på denne jord, men og være aleine i et rom fullt av folk er en av dei værste følelsene. Top 3 listen min inneholder ensomhet, hjertesorg og følelsen av bedrageri. Det og bli løyet til, og se dine bekjente gjøre noe du aldri trodde noe menneske ville gjøre? 

Untitled | via TumblrSad. | via Tumblr

In collection

Eg er en liten skybertine som ingen ser. 

Som en larve som ennå ikkje er blitt en sommerfugl. Men om eg blir en sommerfugl, det er ikkje sikkert. Om noen vil se dei ekte fargene mine vet eg ikkje. Det føles no ikkje som om noken vil gjøre det. Som om noen vil se, høre eller kjenne hele meg. Hvertfall ikkje uten og vike unna meg. 

Eg vet at eg gjør noe galt kvar gang eg prøver og nå fram. Eg vet at eg holder sannheten skjult for megselv, for og ikkje bli såra. Eg vil så gjerne nå målet om en viss sosial standard.

 

Dette blir det mest personlige inlegget ever, blir det vell ikkje? Hehe. Vær så snill og vær snille med meg selv etter dette.  Jeg har nådd målene mine i så lang tid, holdt dem. Smilt og følt meg god, men så gikk det tilbake til smiling på utsiden og grining på innsiden. Eg må klare og kontrollere det, men så er ikkje alt like lett.

~Maria~






Weheartit #35

  • 27.02.2014, 15:30

Set me free

♪ | via TumblrLandscapes trees sun nature

Beautyful things! Who wants to do that?girl | TumblrFabulous; Better and Best.. ♥

Starter inlegget med en introduksjon og litt inspirasjon. Etter dette begynner et litt lengre "weheartit" inlegg. Alle bilder er fra "weheartit" og ordene er for det meste mine egne, med mindre du ser bort fra sitatene. Bildene over er med av følelsen de vekker inni meg, så de er ment relative til resten av inlegget på måten de symboliserer tanken, og følelse av frihet, for megselv. Gjerne kommenter kva dåke legg i ordet nede i kommentarfeltet. 

For og være fri trenger eg mer mot og mer selvtillit. Det er vell fakta? Nå tenker eg på frihet på en litt anna måte enn fra kriger i land. Mange jenter der ute lever på en måte i bur, ute av stand til og sleppe ut. Om du ikkje skjønner den metaforen så kan eg legge til en litt annen forklaring. De vil være seg selv, men har ikkje selvtilliten til det. I forrige "weheartit" inlegg var det om mot. Det var noen sitater om forhold, men det er jo en annen ting som ikkje er personlig. Eller er det sånn? Nå skal ikkje eg gå inn på dette så mye i dette inlegget, det får eg nå håpe eg klarer og la være med, og heller ta det i et annet. Hehe. 

confidence is sexy

Jeg vet det er så sykt vanskelig og få mer selvtillit om man ikke har det, men tenk og kunne finne en måte og styrke den på? Koselige ord er jo greit å få, men det tar et dårligt ett til og bringe deg ned. Eg har litt av det problemet, selv om det er mindre nå. Eg har godtatt megselv og ved og være meg er det ikkje alle som liker det, men det er de som gjør som teller <3 Du liker kanskje ikke stilen min, men det er greit. Deal with it. Ikkje prøv og endre meg! 

Du er vakker. Du er så inderlig vakker. Går du som du er, er deg selv, ja da er du ekstremt vakker.  Hvprfor kan du ikkje være deg oftere? Du passer det så godt! Du finner dei ekte vennene dine så sykt mye lettere! Du burde være stolt av deg selv. Om det er vanskelig så burde du sitte deg ned og skrive ei liste over gode ting ved deg selv. Kanskje du trenger hjelp av andre? Spør dei om kva dei syntes er bra med deg, se på lista. Drit i dei dårlige tingene! Noen ting kan jo endres, andre kan ikke, whatever! Du er jo degselv, og du er så inderlig vakker.

Ikkje bare se vakker ut. Føl deg vakker.

confidence | Tumblr

Angående bildet over? Ikkje nødvendigvis sant, men det har gått oppi hodet mitt noen ganger. Noen folk sier eg er så smart, men likevel tviler eg på megselv, selv om eg vet at eg også burde tro mer på megselv. Eg er så sykt sjalu på dei menneskene som stoler mye på seg selv og er seg selv. Dei som går i det dei er behagelig og gå med, uten redsel for kva andre kan sei om seg. Fordi dei har selvtillit og vet at det er bedre og elske seg selv, og forstå. Ikke bry seg om kva andre sier, og være redd for kva andre meiner. Det er jo den eg vil være, og eg ser så sykt opp til dei som ikkje lar seg styres av samfunnet. En eg ser opp til for det er Marie bak bloggen Invincible. Hun inspirerte meg mer eller mindre til og lage dette inlegget. 

Det er så inderlig viktig for meg, som en del andre ting, og dele faktumet her. Eg føler altfor mange vakre mennesker lever i frykt for og bli dømt. Det er så mye press der ute. Eg håper virkelig noen av dere som leser vil få litt og tenke på. Både jenter og gutter lever med dårlig selvtillit. Selvtillit er nøkkelen til så mye! 

So be fab and stfu 👌Untitled.

Optimism is the faith that leads to achievement. Nothing can be done without hope and confidence.

-Helen Keller

Society..It's different...

Inspirational ImagesEvolution Design LabBe yourself. Made witb Quotiful for iPhone

For to be free is not merely to cast off one's chains, but to live in a way that respects and enhances the freedom of others.

-Nelson Mandela

Husk og være optimist. Husk og se det positive. Alle har sine problemer. Eg sliter med usynlige problemer, og eg prøver og få kontroll på dei. Alle er forskjellige, har ulike personligheter. Det som er vakkert er når du ikkje er som alle andre, når du skiller deg ut, men du viser det er ok. Vakkerhet handler mer om orginalitet da? Vakkerhet handler om så mye. Og det er derfor ordet er spesielt når en av det idéelle kjønn kan fortelle deg, helt serriøst, at du er vakker.  Enig? Eller uenig? Det er vanskelig i starten, men ha tro på dere selv og begynn og si deg selv at du er vakker om morgenene. Gjør det en rutine! Si deg selv at gode komplemanger er sanne, selv om det føles feil. Bare prøv det en lang stund. Eg håpe det tipset fungerer, så kan vi alle gjøre et lite eksperiment sammen! 

 Freedom is nothing but a chance to be better.

-Albert Camus

i'm crazy^^Sunshineee

Confidence is contagious. So is lack of confidence.

-Vince Lombardi

 

Husk at du leser min blogg, der eg skriver mine ord, og mine synsvinkler. Har du noe imot det eg skriver er det greit, men så kan du være vennlig og si det på en grei måte. Thank you! :)

~Maria~ 

 






Fortapt?

  • 12.02.2014, 16:51

Jeg føler meg på bedringens vei med alt det negative, men likevel er eg ikkje nådd toppen av fjellet. Målet mitt. Ønsket mitt. Det eg steber etter. Ønsker jeg for mye? Eller er det at jeg gjør for lite? Prøver jeg ikke hardt nok? Eller prøver jeg for hardt?

Too insicure Always insicure.it's me

Eg vet ikkje kva eg sjøl vill på dette punktet. Hvordan eg står akkurat nå. Jeg er så usikker. Så forvirret.

Skal eg fortsette og gå Sygna? Skal eg begynne oppfra på en annen skole? Gå på en skole der hjemme?

We're all a little lostGoogle Image Result for http://www.josephinewall.co.uk/zodiac/web_libra.jpg...

Jeg pleide og ha en plan. Vite hva eg egenlig ville videre. Eg hadde til og med en B-plan! Men alt det er som en stor suppe akkurat nå. Eg er så stressa over min egen usikkerhet. Hva er best? Hva burde jeg gjøre? Hva vil jeg? Jeg er så usikker. I alt har tankene mine forsvunnet litt etter litt. Jeg føler at jeg ikke har peiling. Og mest av alt føler eg meg fortapt på en helt annen måte. På en måte eg er ganske kjent med.

Untitled

Jeg vet hvertfall av erfaring at "feil valg" ofte bringer noe "rett" og noe positivt. Selv om det ikke alltid virker sånn. Jeg kan ikke endre meg, også bli askepott med et sving fra en tryllestav. Det går sånn, slik om eg hadde ønska det. Men eg kan prøve og være et bedre meg. Strategien min for tiden, er og bry seg mindst mulig om det negative og sette positivitet i fokus! 

Untitled

Dette er ikkje enkelt for meg, og eg hater og ikkje se den ønskelige framdriften for hvordan jeg har det. Jeg vet jeg pleier og være altfor ambisiøs, men dette er noen punkt av det jeg virkelig vill se i fremdriften min:

  • En "meg" som smiler en hel dag. Uten en trist tanke i hodet.
  • En "meg" som bryr seg mindre. (på en positiv måte såklart)
  • En "meg" som vil slutte og føle seg usynelig.
  • En "meg" som jeg er fornøyd med.
  • En "meg" som jeg ønsker og være.

Jeg har kanskje alle følelsene mine innstilt på og være fortapt, og det kan være det ikkje virker som fremdrift, men det er et steg videre. Jeg har vert på måltidene, sett fokus på det eg trives med å gjøre. Dei eg trives med å snakke med. Jeg har fokus på megselv, og at eg skal få det bedre. Kanskje det viktigste av alt?

adsfs --Moments

Det er så vanskelig og snakke om kossen eg har det når alt går imot meg, med mindre eg snakker om det akkurat der og da. Eg vil ha orden, og eg vil forhindre det til og bli rot seinare. Jeg vet ikkje heilt koss eg skal klare dette over lengre tid. Kanskje det er noe eg må lære? Noe eg må forstå, som er nøkkelen til og få den ønskende tilstanden av lykke for megselv? Eg vet ikkje, men eg håper det skal ordne seg raskest mulig. Og se progress på noe som er så positivt, ja.. det er så kjekt!

 HappyoKIf you don't believe it keep reading it till you do

Be strongerSmile. even if it hurts.(:

~Maria~






Dikt #3

  • 18.01.2014, 16:56

Det er en fin morgen.

Alle barna smiler og ler. 

Untatt Eva.

Alle barna holder mammaene og pappaene sine i hånden.

Untatt lille Eva.

Alle barna koser seg.

Untatt Eva.

 

Den lille jenta har det ikkje so bra.

Eva sitter og venter i parken. Mammaen og pappaen hennes krangler.

Lille Eva gråter en tåre.

Kåre kommer for og tørke den bort. Han setter på henne et smil.

 

Alle barna smiler og ler.

Selv Eva smiler, selv eva ler. 

Alle barna holder mammaene og pappaene sine i hånden.

Untatt Eva, for hun holder i hånden til Kåre.

Alle barna koser seg.

Kåre og Eva smiler og ler.

~Maria~

Skrive den 18.01.14

Eg veit ikkje heilt om dette kunne kallast eit dikt, men det handla hvertfall om og smile og være glad selv om du har det vanskelig, som i dette tifellet var at Eva sine foreldre krangla og sånt. Når mine foreldre skilte seg krangla dei ikkje, men det var vanskelig. Det ble bedre etter ein stund, spesielt bedre etter eg ble eldre og forstod mer. Ha en fortsatt fin helg!

-Maria-






Dikt #2

  • 17.01.2014, 17:27

Angst.
Det kommer! Det kommer for og ta meg!
Løper... peser... Det er i hælene på meg!
Fortapt..

Han griper meg, rister løs som eg var ei filledukke.
Redd, skjelvende og fortapt.
Gråtende i et hjørne. Alene og kald. Men også redd. Forferdelig redd.
Han kommer tilbake.. eg vet det...

~Maria~
17.01.14

Eit meir personleg dikt :)
Ha en fin helg! Det skal hvertfall eg :) er med gjengen på 9aren idag. Folka har vert fulle av energi, bedre noda, og vi skal se film seinare. Da skal bli kos, med tanke på at en god del kjeme og at det er ene YNDLINGSFILMEN min det er snakk om. Pirates of the Caribbean med Johnny Depp <3
Igjen, en utrolig fin helg til dere alle :) fikk sove lite igårkveld når eg var syk, så imorgen blir nok brukt mer til og bli utkvilt, lese litt og sånt. Kan ikkje risikere og bli syk igjen, kan eg?
Har vert ute på to lufteturer idag, men frøys ikkje.
Smil og gode ønsker fra denne bloggeren her ;)

Glad i dere som tar dere tid til og lese skriveriet mitt, håper dere liker det. Tenker og skrive endel dikt framover ;) er så mye inspirasjon overalt!






Before I die

  • 14.12.2012, 15:01

Her var da BEFORE I DIE inlegget :D





x

















x



x





x

-Maria-






1 år siden..

  • 22.07.2012, 14:10

Det er eitt år siden tragedien..
Sitter hos tante og ser på Utøya direkte..
Allerede 1 år siden..
Har tatt 5 min stillheit for offerane med tante...

Vi blogges!






Remember.. Belive..

  • 08.06.2012, 23:16

Føler du deg noen gang tom?
at det er noko/-n som manglar?
At det er noko du skulle ha gjort?
At det er noko du ikkke er stolt over?
At det er noko/-n du er redd for og miste?
At du ikkje er modig nok?
At du vil si hva du føler, men er for redd?

Ei lita utfordring til dere for helga:
Ta en spesiell peson i livet ditt og gi h*n ein klem, vis at personen er spesiell i livet ditt og at personen betyr mye for deg..

 

Remember the important persons in your* life..
Remember the ones that made you smile..
Made you happy..
Never left you..
your real friends..
Your beloved friends that supported you..

Belive and have faith in yourself...
Thats what a true friend says..
maybe not open or public, but shows..










Hei og velkommen! Her kan du skrive en tekst om deg selv og bloggen din. Her kan du skrive en tekst om deg selv og bloggen din.



Arkiv


Bloggdesign av



hits